TV2Nettavisen

Matleie fotballspillere

Av Bengt Eriksen - 30.nov.2006 @ 12:27
Norske fotballspillere tjener visst så mye at toppidrettsutøveren Olaf Tufte mener de bør kunne skyte med begge beina. Så mye at Royal Leagues (RL) turneringsleder Boye Skistad mener de bør kunne spille kamper året rundt. Og så mye at lagene alltid skal stille med sitt beste mannskap (les: de samme 11)!

Jeg vil nødig legge meg ut med Tufte – roeren, altså. Jeg har den største respekt for toppidrettsmenn og -kvinner – til tross for at slike harselerer med fotballspillere i tide og utide. Er det ikke (den dårlige) pusten, så er det (u)seriøsiteten. Og er det ikke (u)seriøsiteten, så er det alle pengene fotballspillere tjener.

Boye havner som regel i krangel på denne tiden. I fjor var temaet innegym kontra utegym. I år er det RLs eksistensberettigelse. RBKs Christer Basma og Helsingborgs ”Henke” Larsson mener RL er noe tull. Jeg vil tro det er timingen de sikter til. Jeg vil tro de har støtte fra flere.

FC København-trener Ståle Solbakken anklages for at han ikke stiller med det ”beste laget” til dagens RL-dyst mot Lillestrøm. Det er ikke første gang en trener må ”forsvare” et laguttak. Branntrener Mons Ivar Mjelde måtte det tidligere i år. Da var det noen som visste hva som var best for Brann. Nå er det noen som vet hva som er best for FCK. (Les mer på http://bengteriksen.nettblogg.no/180806115114_supperdet_i_uefa.html).

Fellesnevneren heter matleie fotballspillere. Det hender vi ser blaserte og gretne spillere. I RL-sammenheng dreier det seg om spillere som er lei av mat. Altså: Lei av å spille tellende kamper hele året.

I Vor tids tid (1985) skrev den danske presten Johannes Møllehave om herr Straks – en streber som for alt i verden ikke ville mistenkes for å være en useriøs, slendrian, døgenikt og det som verre er. Derfor pøste han på med såkalte viktige gjøremål. Møllehave sammenlignet herr Straks-typene med de første puritanerne i Amerika: ”De arbejdede sig praktisk taget i hjel ude i marken, uden at få noget særligt ud af det i forhold til deres umådelige indsats. De sultede faktisk, indtil de livskloge indbyggere i landet gav dem et par vink om at dyrke jorden i samklang med jordens rytme. Nu er det tid at så, nu er det tid at slappe af. Nu pløjer du jorden, nu lader du den være i fred. Puritanerne forstod aldrig den anden halvdel af hver av disse leveregler. […] [Derfor] har man nu æbler der smager som pap, appelsiner der smager som tennisbolde og pærer der smager som farvet plasticmasse med kunstig sødestof, alt sammen frembragt af muld, der ikke har fået lov at slappe af.”

I dag lider fotballen av at konkurranseperioden varer hele året. Det er ikke tid til (grunn)trening og (aktiv) hvile. Det står noe på spill hele tiden. Tvangsfôringen døyver sulten og lysten. Kampprogrammet er ikke i ”samklang med kroppens og sinnets rytme”, for å låne Møllehaves ord. Energiløse fotballspillere og flere belastningsskader er noen av konsekvensene.

Til slutt: Man må være ganske tungnem (eller toppidrettsutøver!) for ikke å forstå hvorfor fotballspillere tjener mer enn en del av toppidrettsutøverne. Men jeg trodde at selv barn forsto at det ikke har noe med rett og rimelig og rettferdig å gjøre!

Det kan vanskelig anses for rimelig at en benkesliter i Tippeligaen tjener mer enn idrettsutøvere som trener mer og vinner enda mer. Det virker ikke rettferdig at en pur ung aksjemegler subber inn millioner, mens en hjelpepleier stuper av utmattelse før hun har rukket å tjene en brøkdel av aksjemegleren. (Hvis hun stuper fordi hun har pleiet aksjemeglerens presenile bestemor, virker det spinnvilt.) Det er sånn fordi noen vil betale mye for fotballspilleres og aksjemegleres tjenester. Og fordi nesten ingen vil betale for hjelpepleierens ditto.

Men: Matleie fotballspillere, i betydningen blaserte og gretne, er og forblir bortskjemte drittunger. Fotballspillere har det ekstremt bra. Men også velstående ballspillere blir stappmette en gang. Og da nytter det ikke å lokke med ”enda én viktig kamp”!

Paradishoppernes logrende pudler

Av Bengt Eriksen - 14.nov.2006 @ 14:52
På barneskolen var vi enkle sjeler med enkle løsninger. De som var best til å spille fotball, valgte lag i frikvarterene. Av helt åpenbare grunner (det var trangt om plassen i skolegården) ble ”moset” forvist til paradishopping med jentene. Av tilsynelatende helt uforståelige grunner har noen av de forviste havnet i førersetene i toppfotballklubbene. Noen av dem er blitt fotballinvestorer. De har fotballstyrene og sportslige utvalg i sin hule hånd.

På økonomistudiet kom jeg naturligvis borti Adam Smith – den moderne økonomiens far. Mange har hørt streif fra Smiths hovedverk ”The Wealth of Nations” (1776), først og fremst det at hvis vi bare forfølger vår egeninteresse, vil det gagne fellesskapet mer enn om vi ”uselvisk” forsøker å gjøre det beste for fellesskapet. (En ”usynlig hånd” sørget for det, mente Smith.)

Jeg vet ikke om fotballinvestorene, styre- og sportslig utvalg-representantene og trenerne er Smiths venner, men man skal ikke ha rare gangsynet for å se at de på snevert vis etterlever hans tese: Vi gjør det vi mener er best for oss, og vi vil ha ”instant satisfaction”. Det er pokker ikke vår oppgave å ivareta fotballens ve og vel (fellesskapets interesse)!

Det må være lov å øve innflytelse når man har brukt penger på noe. Det må være lov å bestemme når man eier noe. Men hva når det som gjøres ikke virker etter hensikten, ikke gir avkastning på investerte penger og ikke øker den sportslige opplevelsen og verdien av det eneste produktet en fotballklubb har? Hva når de som tror de utøver sitt eget beste i fotball ikke har peiling på fotball? Og: Når i huleste kom noen av styremedlemmene eller noen i sportslige utvalg på den spinnville tanken at det må være lurt, fornuftig og klubbstrategisk riktig – ja faktisk det eneste saliggjørende – å logre for fotballinvestorenes penger?

Hver gang sistnevnte forlanger at noe må gjøres – og det skjer ganske ofte – sparkes det en trener. Samme trener ble skrevet inn i klubbhistorien med ”Ingen er så god som du” som bakgrunnsmusikk og med styrerepresentantene og sportslig utvalg som kordamer. Etter kort tid – enten grytidlig om morgenen eller i sene kveldstimer, i et gudsforlatt klubblokale – skrives han ut igjen på pølsepapir med sennepsrester. Uten å mukke, går tanketomme styrehoder gladelig med på å nulle den de mente var primus inter pares for noen måneder siden. I rusen av å få inn nytt trenerblod, merker de ikke selvskuddet og at det faktisk er deres eget blod de er ruset på.

Er det dårlig gjort å spørre om ofrene har skyld i galskapen? Trenerne er ofre i den ene svingen og nye ”frelsere” i den neste. Det tar riktig nok litt tid å stabbe seg nedover langsiden, men vel fremme ved neste sving, og med etterlønn tytende ut av baklomma, stuper de inn i et nytt engasjement – proppfulle av selvtillit på sprayboks og naivt pågangsmot, og uten å stille spørsmålet: Har de sparket han, han og han, kan de vel sparke meg også? Igjen spilles ”Ingen er så god som du” som salig og bedøvende bakgrunnsmusikk – til stolleken, selvfølgelig. Styrene har jo oppdaget at det alltid er flere trenere enn stoler, og at det alltid er noen som jakter etter en stol, så det er nada problemas å skaffe eierne en ny ”frelser”.

Jeg fulgte nøye med da trenerrollen ble debattert på Norsk Fotballtrenerforenings (NFTs) cupfinaleseminar i helgen. Det kom ikke ett eneste ord om trenernes rolle i og bidrag til denne galskapen. Antakelig fordi det anses for selvfølgelig at noen andre, langt mer kyniske enn trenerne, kan og må stilles til ansvar for de hyppige trenerbyttene!

Den enkelte treners atferd sparker trenerstanden så høflig i ræva at alle er sikre på at det er sidemannen som blir truffet. Trenere roper som regel på rettferdighet når de har tapt eller har fått sparken. I motsatt fall virker det ikke å være så farlig med rettferdigheten. De forbeholder seg retten til å klage over kyniske investorer i det ene øyeblikket, mens de gladelig tar imot pengene til noen andre kyniske investorer i det neste. Det er streit for meg at trenerne er ute etter å maksimere sin egen nytte (anseelse, status, fortjeneste osv.), men gjør det dem noe bedre enn de kynikerne de kritiserer? Tenkte trenerne over de langsiktige konsekvensene da de var i posisjon og maste om enda mer gryn fra investorene til enda flere spillere?

På den annen side er det rasjonelt og naturlig at trenerne er blitt vår tids kupongklippere. De aller fleste får sparken, så da kan de like gjerne subbe med seg en gevinst når den byr seg. Illusjonene er jo høvlet ned hos dem alle.

Alle i dette spillet etterlever en snever oppfatning av Adam Smiths 230 år gamle egeninteressetese. Ingen ser ut til å huske passasjen i filmen ”A Beautiful Mind” fra 2001, der hovedpersonen John Nash (nobelprisvinner i økonomi, spilt av Russell Crowe) sa omtrent følgende: ”Adam Smith tok feil. Det beste for fellesskapet er å gjøre det som er best for seg selv OG fellesskapet.”

Fotballen er både fellesskapet og fellesnevneren i det spillet. Jeg har litt trøbbel med å se at denne galskapen er av det gode for fotballen (noe galskap er jo det!). Men jeg må antakelig ha litt tungt for det, for jeg kan ikke se at pengesterke paradishoppere fra barneskolen skal ta oss til fotballens paradis med sine kvantesprang heller. Og det hjelper tydeligvis ikke på dømmekraften at de har fått selskap av noen eksfotballspillere med penger på bok.

Uten sammenligning for øvrig, er norsk fotball snublende nær en situasjon à la den en tidligere israelsk forsvarsminister avsa om Midtøsten-konflikten: ”Et problem kjennetegnes ved at det har en løsning. Her har vi ingen løsning, ergo er det heller ikke noe problem.” Av den grunn kjøres det på. Det går jo på et vis. Men det er kanskje for sterkt å si at det går bra!

Eksparadishopperne har vunnet tilbake noe statusen som ble tapt i skolegårdens frikvarter. Jeg unner dem all den stoltheten de kan oppnå, men jeg skjønner fortsatt ikke hvorfor klubbenes styre og stell legger seg ned og logrer for hver krone de kan få ut av dem. Tiden er overmoden for at dem som har peiling på fotball tar tilbake litt av styringen. Men da må de manne seg opp og ta et ubehagelig oppgjør med sine egne tilbøyeligheter først!

Det er ikke galt å forfølge sin egeninteresse. Det er en dyd av nødvendighet for å lykkes – også i fotball. Kortsiktige hensyn og egoisme er noe helt annet. Vi burde ha skjønt at det siste ikke fører til gode og bærekraftige fotballklubber, men klubbene ble for grådige og valgte pengene. De skulle jo helst ha blitt Tippeligamestere i går.

Det verste med tapt styring, er at regningene fortsetter å tikke inn. For å få betalt dem, må styrene be om friske penger. Og friske penger kommer det ikke før trenerlikene er fjernet fra klubblokalene.

Mon tro om Frode Grodås hadde vært ansett som en god nok trener for HamKam hvis de hadde tatt ett poeng til og berget plassen på målfoto!

(Adam Smith var moralfilosof. Siden alle hopper bukk over hans bok ”The Theory of Moral Sentiments” (1759), og siden hans løsrevne 1776-sitater er vridd og vrengt på til det ugjenkjennelige, anbefales boken ”Saving Adam Smith” av Jonathan B. Wight. Men det er for helt spesielt interesserte.)

november 2006
ma ti on to fr
    1 2 3 4 5
6 7 8 9 10 11 12
13
14
15 16 17 18 19
20 21 22 23 24 25 26
27 28 29
30
     
             
hits