TV2Nettavisen

Begynnelsen på slutten

Av Bengt Eriksen - 25.okt.2006 @ 12:29

”Kampen varer i 90 minutter.” ”Ballen er rund.” ”Etter kampen er før kampen.” Sepp Herberger er kalt fotballflosklenes far. Det siste sitatet er patentert av dagens trenere, om enn i en annen språkdrakt: ”Vi fokuserer på neste kamp”.

Jeg vil nødig gjøre Herberger urett. Han er først og fremst kjent som mannen bak ”Mirakelet i Bern”. Han var landslagssjef for Vest-Tyskland da de slo Ungarn i vm-finalen i 1954. Mirakelbenevnelsen kom dels fordi tyskerne ble verdensmestere kun ni år etter krigens slutt, og dels fordi Vest-Tyskland ble grisebanket av Puskas’ Ungarn tidligere i mesterskapet.

Mange Tippeligalag må snart lene seg på et lite mirakel. Odd Grenland tok sitt 29. poeng for fem runder siden. Etter det er det blitt fire strake tap. De er ikke tørre på bena. Det er heller ikke Sandefjord (29), HamKam (28), Fredrikstad (28), Tromsø (26), Viking (26) og Molde (25). (Kamma har et ”halvt poeng” med sitt ene plussmål; de øvrige har negativ målforskjell.)

Sandefjords Tor Thodesen hevdet nylig at hengehuene i Oslo ikke skjønte hva hvalfangerbyens stolte karer kunne stelle i stand da Sandefjord ble tippet ned før sesongen startet. Han har rett. Jeg kjenner ingen som treffer på 14 lags tabellplassering før 182 kamper er spilt. Men jeg skjønner at når hvalfangere først får noe, er det storfisk (min morfar jobbet tross alt på en hvalfangerbåt!). Sandefjord har to forsøk igjen. Og forresten: Jeg har bare vært sleivete nok til å si at de lagene som kommer ETTER Sandefjord på tabellen, rykker ned!

Tromsøs Steinar Nilsen har sagt at jeg bruker TV 2 og FXT til å fortelle hvor åpenbart det er at Tromsø kommer til å rykke ned. Det jeg sa, før kampen mot FFK på Alfheim (23. runde), var at Tromsø måtte vinne tre av fire kamper for å overleve. Nå har de vunnet to av dem. Det er faktisk ikke sikkert det holder med tre seire på de fire kampene som da gjenstod, for man kan altså rykke ned med ”bare” 29 poeng.

Det kan føles godt å få satt på plass folk som er utstyrt med eksperttittel. Jeg vet litt om det, for mitt Skeidlag anno 1999 var og forblir det siste amatørlaget i Tippeligaen. Vi ble tippet som soleklar jumbo. Hvis Tor og Steinar er i posisjon til det, får jeg tåle at de peker nese til meg etter sesongen. Men jeg føler meg sikker på at de vil ha langt større gleder hvis de lykkes med å fornye Tippeligakontrakten!

”This is not the end. It is not even the beginning of the end. But it is, perhaps, the end of the beginning.” Det var ordene sir Winston Churchill serverte sine landsmenn en novemberdag i 1942. Han mobiliserte språket og sendte det ut i krigen.

Vi skriver oktober 2006. Det er ikke slutten på begynnelsen av Tippeligaen, men begynnelsen på slutten. Thodesen og Nilsen, Sandstø/Larsen, Grodås, Eggen, Nordlie og Stavrum kommer til å bruke mye tid på å gjøre det samme som salige Winston (og Herberger). Det skal noe til å matche ordkunstneren sir Winston (han fikk Nobelprisen i litteratur!), men det er forsøket verdt. Alternativene er resignasjon og kapitulasjon. Det er ikke-eksisterende alternativer.

For å si det med herr Herberger: Det er ikke over før det er over!


?Ivers er dårlig!?

Av Bengt Eriksen - 21.okt.2006 @ 14:08
Noen har det ved seg. De er best i avgjørende øyeblikk.

Skuespilleren Dustin Hoffman fortalte en gang om da han som ung og lovende spiste middag med sir Laurence Olivier. Hoffman kunne hverken døyve sin beundring eller sin nysgjerrighet: ”Hva gjør deg så god?” spurte Hoffman. Sir Laurence ble veldig alvorlig. Han tok tak i unge Hoffman, trakk ham inntil seg, så ham strengt inn i øynene og sa: ”Fordi jeg har DET!” (”because I’ve got IT!”).

Hvis man skal bli god, for ikke å si best, er det ingen som kommer unna mye øving. Heller ikke fotballspillere. Det får være at de aldri omtales som toppidrettsutøvere, men det får vi sette på konto for misunnelse!

Det er lett å misunne Steffen Iversen. Han virker å ha kommet lekende til det og ser ut som om han tar lett på det. Men i øyeblikkene mellom sinte ansiktsuttrykk, når han mener dommeren gjør ham urett, og de mange smilene, når han har lykkes med en av mange practical jokes eller scoret, tenker og ser han muligheter i fotball som få andre. Han leser fotballspillet så godt at han ser muligheter der andre ikke ser noen verdens ting. Og internminnet jobber superraskt.

Hvordan? Læring kan skje på mange måter. Eller for å si det med Harvard-professor Theodore Levitt: Man behøver ikke å vite hva man kan for å kunne det. Kunnskap som kommer fra skjult læring er en spesiell form for kunnskap. Den er eksklusiv, autentisk og har noen særegne kvaliteter eller trekk ved seg. Den er utviklet på merkelig vis og formet av erfaring.

Steffens far, Odd, hadde det samme. ”Odd kan alt om fotball, han vet bare ikke hva det heter!” har Nils Arne Eggen sagt. Det var noen som mente det annerledes da Odd spilte for Vålerenga i 1979. ”Ivers er dårlig!” ljomet det over Bislett. Men mon det, og mon ikke. Odd var trolig på sitt beste på slutten av 60-tallet. Etter proffoppholdet på begynnelsen av 70-tallet, kom han skadet til hovedstadslaget. Han trengte mer teip per kamp enn resten av laget brukte på et helt år. Likevel banket han inn 16 toppseriemål på 22 kamper i sin siste VIF-sesong i 1979 – for et lag som var nære ved å rykke ned.

I år kan Steffen bli toppscorer i Tippeligaen. Hvem skulle tro det i 1979? Steffen var bare to—tre år da han var med familien Eriksen på hytta (min søster passet Steffen en del da Odd spilte for VIF). Han hadde riktig nok godt slag i ballen allerede da, men da hyttefolket spurte hva han het, kom det naturlig og kontant: ”Steffen Iversen Dårlig”. Idet han sa det, glante han beskjedent i bakken. Ikke så rart, for utallige ganger hadde han hørt motstandersupportere som meldte at ”Ivers er dårlig” på Bislett.

Dårlig? Særlig! I seriefinalen mot Brann søndag er det ikke utenkelig at han nok en gang er best i et avgjørende øyeblikk. Han kan bli seriemester for annen gang på to år – for to forskjellige klubber.

Navnet skjemmer ingen!

To av tre rykker ned

Av Bengt Eriksen - 17.okt.2006 @ 14:55

Like selvfølgelig som at man blir våt når det regner – hvis vi ser bort fra alle mulige forbehold, selvfølgelig! – er det at to av de tre nederste lagene på den endelige Tippeligatabellen rykker ned. Kan vi si det samme om de tre nederste tabellagene når det gjenstår tre serierunder?

I de 11 seneste Tippeligasesongene (1995—2005) har minst to av de tre siste tabellagene (12.—14. plass) etter 23. serierunde rykket ned. Aldri har mer enn ett av lagene klart å kare seg opp til sikker grunn (11. plass eller bedre) fra 24. til 26. runde. Seks av 11 ganger har de tre siste tabellagene etter 23 runder blitt blant de tre siste etter 26 runder.

”Det er første gang vi er over [nedrykks]streken siden jeg tok over, men det betyr j... lite hvis vi er under når det er slutt,” sa Tom Nordlie til TV 2 etter Vikings etterlengtede borteseier (mot Odd Grenland) søndag. Noen ordlegger seg annerledes. De påstår at de ikke bryr seg om tabellplasseringen. De må gjerne gi katten i den, men det er altså en viss sammenheng mellom hvor laget ligger på tabellen tre runder før slutt og hvor det er sannsynlig at det havner!

I 2001 berget Lyn plassen på 26 poeng. Det er den laveste poengsummen for 11. plassen siden 1995. I år er det umulig å få 11. plass med 26 poeng (eller mindre). Molde fikk kvalik på 30 poeng i fjor og er det laget med høyest poengsum blant kvaliklagene fra 1995 til 2005. Snittpoengsummen for å overleve (11. plass) i denne perioden er 29. Ditto for kvalikplass er 27.

Heller ikke jeg er noen spåmann. Før noen av årets 182 Tippeligakamper var spilt, sa jeg at dem som kommer etter Sandefjord på tabellen, rykker ned. Den spådommen står fortsatt for fall (Sandefjord ligger på 11. plass med 26 poeng og har henholdsvis ett, to og tre poeng mer enn de tre bunnlagene). Uansett utfall har Sandefjord gjort en heroisk innsats (spådommer og ressurser tatt i betraktning).

Aktørene hos dagens bunntrio – Fredrikstad (12), Molde (13) og Tromsø (14) – kan ikke bruke dette til noe annet enn å plage seg selv. Det er ikke tid for det nå (heller). Ingen av dem må se i speilet når de nå skal passere de tre siste hindrene. De må kanskje bruke tid og krefter på imøtegå denne statistikken, men mye heller bør de minne hverandre om maleren Odd Nerdrums bevingede ord: ”Idrettsfolk setter nye rekorder fordi de er for tjukke i hue til å forstå at det ikke går!”


En treners fordømte plikt

Av Bengt Eriksen - 09.okt.2006 @ 13:37
I Dagbladet 4. oktober 1960 var det én sportsside. Det vil si: Det som hadde med sport å gjøre var samlet på én side. På dagen 46 år etter – 4. oktober 2006 – hadde VG et sportsbilag på 16 sider. Det var 9 sider om fotball; 3 av sidene var viet et intervju med landslagssjef Åge Hareide (han var også sitert i en sak på side 4).

I intervjuet skal Åge ha gitt uttrykk for at han har tatt et lite ”oppgjør” med seg selv. Han har skaffet seg hjelp til å håndtere mediene, for han følte at han ikke fikk konsentrert seg nok om trenerjobben.

På side 9 i samme VG er Per-Mathias Høgmo (tilbake på RBK-jobb) sitert slik: ”Jeg vil spisse meg mye mer inn mot kamp og trening. Ikke bruke tid på det administrative.”

Å prioritere noe, innebærer at noe får forrang eller fortrinnsrett. Spørsmålet er: Hvordan i huleste kan trenere ha prioritert andre ting enn treninger og kamp?

Noe av forklaringen er at trenerrollen har endret seg. Før var treneren heltidsansatt i en ”sivil” jobb. Han forberedte seg i sene kveldstimer, trente laget etter arbeidstid og ledet laget i kamp på søndager (og en og annen onsdag). Nå er det flere kamper og, som følge av profesjonaliseringen, mange flere treninger. I tillegg har altså mediedekningen økt voldsomt (det samme har antall kickoffs, happenings og annet fjas). Kort fortalt: Oppdragsmengden har økt dramatisk.

Tusenkronerspørsmålet trenere og klubbledere må besvare, er: Skal alle disse nye oppgavene gjøres av treneren?

Klubblederne gjør ofte en feil etter at de har ansatt en trener. De forventer altfor mye av ham og nedlesser ham med oppgaver. Alternativt gjør treneren feil: Det er så gjevt å være med på alt som har med produktet fotball å gjøre at han ikke evner å prioritere hovedoppgaven sin: Å utvikle de utvalgte.

Det er mange grunner til at slitasjen på treneren blir stor (jeg tenker generelt, ikke spesielt på Per-Mathias), men hovedgrunnen er at trenerne og klubblederne har glemt å besvare spørsmålene: Hva er det dønn viktig å få gjort? Hva må gjøres av treneren? Hva må gjøres, men av andre enn treneren? Hva skal definitivt ikke gjøres? (Se for øvrig spalten min 30. mai i år (http://bengteriksen.nettblogg.no/300506124902_rbks_sammenblandingsmnster.html); stikkord: Nollbasbudgetering.)

For to år siden, i min Nettavisen-spalte 8. oktober 2004 (http://www.nettavisen.no/sport/fotball/bengts/article288352.ece), skrev jeg: ”Det er ubegripelig at Åge bruker tid på å snakke fotball og landslaget med kvinnetidsskriftet KK og herretidsskriftet FHM og at han lar seg style før ditto med C! (hva nå jeg skal kalle det tidsskriftet!). Problemet – enten han er stylet eller ustylet –, er at det må gå utover jobben som landslagssjef.”

Jeg ser nå at det var litt sleivete formulert, men etter å ha lest VG-intervjuet 4. oktober 2006, ser jeg også at jeg ikke var så langt det Åge nå trolig har innsett (”[...] Jeg må ikke være med i debatter gjennom avisene, men er saken viktig nok, så er jeg der [...]”). Derfor: Åge skal ha blomster for at han nå prioriterer ”need to do” mye høyere enn ”nice to do” (hvilket medfører at det blir mindre av det siste). Det samme skal Per-Mathias ha. Sjefene – enten de er landslagsledere eller klubbledere – får sørge for at treneren ikke nedlesses med saker som andre kan og bør ta seg av, og sammen med trenerne får de sørge for at uvesentlige oppdrag fjernes fra timeplanen. Og siden jeg nå har delt ut blomster til Åge, skal han få en rose til: Det var fornuftig å prioritere charterfotballturneringen (i januar) da han tok over landslaget i 2004. Det var en fin anledning til å bli kjent med mange spillere. Siden har det bare vært tull og forfall. Nå er januarturneen fjernet fra almanakken, forstår jeg, og det må alle være glade for!

Riktig nok var faren min trener fra slutten av 60-tallet til midten av 80-tallet. Mediedekningen var ikke i nærheten av hva den er i dag. Sponsorer var det altfor få av og investorer fantes knapt. Men jeg husker godt hva han sa allerede den gang: En trener må trene laget sitt. Det er både vanskelig og tidkrevende. Prioriterer han ikke det, og gir etter for tidstyvene, blir han en dårligere trener enn han ellers ville ha vært.

Det ligger fast selv om mediene, sponsorene, investorene og flere til vil ha sitt.

oktober 2006
ma ti on to fr
            1
2 3 4 5 6 7 8
9
10 11 12 13 14 15
16
17
18 19 20
21
22
23 24
25
26 27 28 29
30 31          
hits