TV2Nettavisen

Spillerstallens utilstrekkelighet

Av Bengt Eriksen - 19.sep.2007 @ 14:23
RBK og Knut Tørum gratuleres herved med uavgjortresultatet på Stamford Bridge i går. Og jeg takker for påminnelsen om at et slagkraftig lag er langt viktigere enn en god og bred spillerstall.

Før årets Tippeligasesong ble det sagt, også av RBK-ere, at RBK ville ta gull fordi klubben har den beste stallen. På 20 serieomganger har RBK kun vunnet to kamper på rad (mot Start og Sandefjord i hhv. 7. og 8. serierunde). Fordelingen seier-uavgjort-tap har god spredning: 8-5-7. Det er 13 poeng opp til topplaget Brann.

Hvordan kan det ha seg at klubben med den beste stallen ligger på 5. plass i serien 6 runder for slutt?

Mange skader kan ikke være årsaken, for en god og bred stall er jo den beste forsikringen mot den slags. Uflaks? Det er neppe noen god forklaring når det er spilt 20 kamper. Det er mye som spiller inn, men en ting er brennsikkert, i år som i hele fotballens historie: Det er slagkraftige fotballag som henter hjem poeng, ikke gode og brede staller.

Nå er det et poeng, som den legendariske Liverpool-manageren Bob Paisley sa, at det viktigste er å holde 11 mann på tå hev; de 11 som ikke spiller. For en vakker dag er man avhengig av en eller flere av dem som ikke har spilt så mye, og da må man ha behandlet dem så skvært at de er oppe til kamp når den tid kommer. På den annen side: Om Paisleys forgjenger, Bill Shankly, er det sagt at han svarte same as last year da han ble spurt om laget før sesongen tok til. Liverpool vant litt under Shankly også. (Shankly hadde visst nok så stor tro på kontinuitetsprinsippet at menyen i datterens bryllup var identisk med Liverpool-spillernes matchmatmeny, til assistenttrenerens store forbauselse.)

Jeg er temmelig sikker på at du ikke finner mange forandringer i startelleveren til Viking og LSK i de respektive årene de ble seriemestere på 70-tallet. Du kan gjøre samme øvelse for VIFs seriemesterlag på 80-tallet og RBKs ditto på 90-tallet. For sistnevnte skal startelleveren ha vært klar 1. januar hvert år.

Har Stabæk en god og bred stall? Ikke meg bekjent, men de har en veldig god førsteellever. De fire på midten og de to fremme heter stort sett det samme hver gang Stabæk stiller til kamp. Spissparet øser inn mål i år igjen (DN har 12 og VPG har 9 av 33 hittil i år, dessuten har VPG 10 assists), uten nevneverdig konkurranse fra utfordrere i stallen.

Hvis hukommelsen ikke svikter meg, har både Roar Strand, Alexander Tettey, Marek Sapara, Vidar Riseth og Christer Basma vært innom den såkalte Bent Skammelsrud-rollen i år. Jeg husker Mini-Sørloth-Løken nesten like godt som jeg husker Makarov-Krutov-Larionov, den sovjetiske superrekka i ishockey, men jeg sliter litt med venstreving-spiss-høyreving på dagens RBK-lag!

Jeg er tidligere blitt kritisert for at jeg sammenligner komponeringen av mat(retter) med ditto om fotballag, men nå som Jose Mourinho har begynt å gå meg i næringen (egg og omelett), er det sikkert stuerent igjen. Det er jo som kjent ikke viktig hva som blir sagt, men hvem som sier det. Derfor: Dem som spilte på midten og i løperekka til RBK på 90-tallet, var ikke individuelt bedre enn dagens RBK-ere, men 90-tallsutgaven var langt mer slagkraftig. Hovedsaklig fordi ferdighetene og rollene utfylte hverandre bedre. Det var egg og ansjos, ikke Daim og sursild.

Et slagkraftig lag er mer avhengig av typer, kvalitet og kontinuitet på stasjonene, enn mange å velge mellom. Det siste gir økt konkurranse om plassene og er en forsikring når skader og karantener melder seg. Men en god og bred stall holder ikke alene. De berømmelige og viktige relasjonelle ferdighetene kommer som oftest best til sin rett når de 11 utvalgte spiller sammen over tid, forutsatt at ingrediensene står til hverandre.

RBK er litt sent med tanke på seriegull, men gårsdagen virket prima med tanke på at det var første kampen i gruppespillet i Champions League. Dessuten: Det lover mer enn godt at innstillingen til kamp virket å være der den skal. Det kan den ikke ha vært for ofte tidligere i år. Det rimer jo ikke at et fotballag som sliter mot KIL-Hemne i cupen og som kun har vunnet to kamper på rad på 20 seriekamper, tar poeng mot Chelsea på Brua.

For RBKs, Knut Tørums og norsk fotballs del, håper jeg ikke gårsdagen var unntaket som bekrefter regelen i gruppespillet i Champions League. Det skal sies at de hadde litt tur, men tur er en undervurdert faktor i dagens faktaorienterte fotball.

Apropos: Hadde Chelsea utur? Mulig det, men i går manglet de kontinuitetsbærerne og målgarantistene Lampard og Drogba. De førsteklasses eggene, som Mourinho snakket om. Det kan ha bidratt til at laget ikke var fullt så slagkraftig som det pleier. Også Chelsea har en god og bred stall!

Helt gresk

Av Bengt Eriksen - 13.sep.2007 @ 13:11
Hvis Norge tar 9 poeng på sine tre gjenstående kamper, så tror jeg vi kvalifiserer oss til em-sluttspillet i Sveits og Østerrike, har en fotballkjenner sagt på radioen i hele formiddag.

Skatterevisor og landslagssjef Åge Hareide har lest tallenes tale bedre, for han har fått med seg det som ble glassklart allerede i går kveld: Norge går helt sikkert til em hvis de vinner sine tre resterende kamper.

Forklaringen er enkel: De to beste lagene i puljen kommer til em. Hellas har 19 poeng på 8 kamper. Norge og Tyrkia har begge 17 poeng, på henholdsvis 9 og 8 kamper. Norge møter Tyrkia på Ullevaal 17. november. Innbyrdes oppgjør kommer før målforskjell.

Etter 2-2-kampen mot Tyrkia 28. mars, kan det ikke bare ha vært Thomas Myhre som gikk ned i kjelleren for å samle krefter og kløkt. Han må ha fått følge av alle i og rundt landslaget. Det ble to måneder med selvransakelse.

Kampen mot Malta og om Ullevaal-publikummet, ble en smaksprøve på hva Norges landslag hadde pønsket ut. Formasjonen 4-3-3/4-5-1, i stedet for 4-2-3-1, kunne blitt det samme gamle i en ny innpakning. I stedet ble det ryddigere både i form og innhold. Sammensetningen på midten er et eksempel: Vi fikk ett anker i Martin Andresen og to harebikkjer i indreløperne Kristoffer Hæstad og Bjørn Helge Riise. Malta skulle være og ble en transportetappe, og 4-0 i målprotokollen var nok til å vekke Ullevaal-pulikummet.

Kampen mot Ungarn fire dager senere var enda bedre. Det er vrient å si hva argentinerne la i kampen 22. juni, for mange av spillerne skulle ha seriepremiere i Italia og Spania få dager etter, men sikkert er det at argentinerne ikke ville tape. Like sikkert er det at 2-1-seieren gav Norge enda en bekreftelse på at de nye grepene nyttet. Moldova ble nok en transportetappe, og i gårsdagens kamp mot Hellas tok Norge et viktig poeng.

Det så svart ut etter 1-2 mot Bosnia-Herzegovina hjemme og 2-2 mot Tyrkia borte. Fire em-kvalifiseringskamper senere, med 10 poeng og 11-2 på kontoen, og seier i privatlandskampen mot Argentina, er det et helt nytt spill. Ikke bare fordi tallene viser det, men fordi grepene gir tro på at landslaget er mer bærekraftig.

Jeg lyttet da Åge snakket om det såkalte Nye Norge på Norges Idrettshøgskole 28. april 2004. Siden da har jeg lurt mer enn en gang på hvorfor 4-2-3-1 skulle være så fortreffelig, enda Åge understreket at funksjonene var viktigere enn tallkombinasjonen. De 2 skulle balansere laget og være kreative. Den midterste spilleren i 3-tallet var hengende spiss, ikke offensiv midtbane. Denne skulle lokke motstandernes midtstoppere frem, mens 1 skulle true bakrom. Også skulle det dobles på kant.

Feiende flott i teorien, men i praksis har det kladdet for ofte.

Det tok tid, men Åge har gjort gode grep etter Tyrkia-kampen. Ikke bare er det lettere å si 4-3-3 enn 4-2-3-1, det virker også betydelig enklere å praktisere. Først og fremst fordi det ligger en erkjennelse i at spillernes ferdigheter kommer bedre til sin rett med denne formasjonen OG disse rollefunksjonene.

Norges resultatmessige og prestasjonsmessige fremgang skyldes utelukkende at enkeltspillere har stått frem, sier enkelte, og peker på John Carew som hovedbeviset. Jeg nekter ikke. Men jeg nekter heller ikke for at det kan være en sammenheng mellom de grepene som er tatt og at enkeltspillere har stått frem. John har vært strålende, men helt alene har han ikke vært. Heldigvis.

Apropos John Carew: Jeg var neppe alene om å stusse over hvorfor Åge sendte han ut på kanten av banen da de greske stopperne virket segneferdige i går. Det fremsto som en taktisk gavepakke til Otto Rehhagel. Helt gresk, med andre ord.

De tre siste kampene blir ikke bare transportetapper, men Norge sitter fortsatt i førersetet hva angår em-deltakelse. Og med tre seire er det enkel matte. I hvert fall for de fleste av oss.

- Vi må se på mulighetene

Av Bengt Eriksen - 07.sep.2007 @ 13:24
Norges vm-kvalifiseringskamp mot Moldova i Chisinau 30. mars 2005 ble en begredelig forestilling. I morgen har landslaget en gyllen mulighet til å bevise at det var en arbeidsulykke.

Før vm-kvalifiseringskampen hadde Norge spilt 17 kamper under Åge Hareides ledelse. Fasit: 10 seire, 6 uavgjorte og 1 tap (mot Italia i Palermo 4.9.2004). Likevel messet landslagsledelsen om hvor vanskelig kampen i Moldova kom til å bli. Moldova lå da på 114. plass på Fifas rankingliste.

I dag advarer Jarl Torske mot Moldova. Han har studert laget for Hareide & Co. De som tror at dette blir en enkel kamp, må tro om igjen, skal han ha sagt til Aftenposten. Årets utgave av Moldova opptrer ryddig, har god struktur og er godt organisert, får vi vite. Videre: Laget er fysisk robust, er sterke i luftrommet i egen backrekke og har spisser med gode ferdigheter.

Moldova ligger på 106. plass på Fifas rankingliste. Det skurrer litt at laget skal ha blitt bedre i år, all den stund laget lå på 85. plass i januar i år. På den annen side: Rankinglister er gjennomsnittsbetraktninger. Dessuten tar de hensyn til andre lags resultater. En kamp er en marginalbetraktning. Det går an å tape i Moldova i morgen, men hverken Hellas (0-1), Bosnia-Herzegovina (2-2) eller Malta (1-1) har klart det i denne em-kvaliken. Moldova har tapt 4 av 4 bortekamper, scoret 1 mål og sluppet inn 11.

Norge har ikke mer å frykte mot Moldova enn det norske Tippeligalag har å frykte mot 2. og 3. divisjonslag i første runde i NM. Norge kan tape hvis spillerne har slett innstilling, hvis de av en eller annen grunn tviler på egne ferdigheter, eller hvis det blir en ny arbeidsulykke. Det første er utilgivelig, det andre er det ingen grunn til og det tredje virker lite sannsynlig.

Norge ligger på 35. plass på Fifas rankingliste. Selvtilliten må ha fått et oppsving etter 4-0 mot Malta, 4-0 mot Ungarn og 2-1 mot Argentina, også hvis vi ser bak resultatene, som det heter. Norge har ikke spilt så omstendelig og jålete som laget gjorde en periode, spydspiss John Carew har vist strålende takter, og laget har kun sluppet inn ett mål på de seneste tre kampene.

Min eneste bekymring før kampen i morgen, er at Torske med flere har servert for mange advarsler om hvor vanskelig det er å møte Moldova. Det minner nemlig mye om det som skjedde før forrige kamp i Chisinau. En ting er å holde de norske spillerne på jorden etter seieren over Argentina. En annen er å snakke Moldova opp til uoverkommelige høyder. Det siste er det ingen grunn til, såpass må vi kunne bruke rankinglister og statistikk til.

Ifølge Aftenposten, har Torske god tro på norsk seier. Flott. Det er grunn til å minne om Hareides postulat da han tok over landslaget: Vi må se på mulighetene, ikke passe oss i hjel!

Norge virket sjanseløse i em-kvaliken for en stund siden. Men i stedet for å bli grepet av tungsinn, har Hareide og hans menn både tatt grep og grepet mulighetene.

I morgen byr det seg nok en mulighet.

(Her er artikkelen jeg skrev etter vm-kvalifiseringskampen Moldova-Norge: http://www.nettavisen.no/sport/fotball/bengts/article367412.ece)

september 2007
ma ti on to fr
          1 2
3 4 5 6
7
8 9
10 11 12
13
14 15 16
17 18
19
20 21 22 23
24 25 26 27 28 29 30
             
hits