TV2Nettavisen

Seriemesterlig

Av Bengt Eriksen - 28.sep.2006 @ 11:10

Rosenborg gikk på en smell i semifinalen mot Sandefjord, men gjorde bare fotfeil i den påfølgende seriekampen mot Odd Grenland. Lillestrøm og Brann tok for seg av tabbekvotene mot nedrykkstruede Molde og Tromsø. Det laget som har færrest feilskjær på oppløpssiden tar gull – i år igjen.

Det forskjell på å være så god at man reiser fra følget og å vinne fordi man gjør færrest feil. Vi må tilbake til 2003 sist seriemesteren maktet det første. Start, Lyn og Lillestrøm hadde plenty med muligheter til å ta seriegull i fjor, men Vålerenga gjorde færrest feil og ble seriemester. Men ingen må finne på å skamme seg over at seriemestertittelen vinnes fordi de var ”minst dårlig”!

Det er tøv å si at det ser svart ut for Lillestrøm og Brann etter resultatene i den 21. serierunden, men det er ikke for sterkt å si at de to gullkandidatene periodevis ”gikk i svart” i den serierunden.

Lillestrøm minnet om alt annet enn et topplag mot Molde på Aker stadion. La gå at LSK var best i førsteomgang, men andreomgangen var tynn suppe. Det samme var LSK-markeringene ved Moldes to cornerscoringer.

Det er uvant å se to grove markeringsmisser hos dødballspesialisten LSK. Dødballsituasjoner har vært varemerket til laget fra Åråsen siden 70-tallet. Det har alltid hatt store og resolutte karer som har visst å ta for seg foran målene. Karene er fortsatt store, men søndag var det så som så med den resolutte handlingen hos midtstopperne Pål Steffen Andresen og Anders Rambekk.

Brann-trener Mons Ivar Mjelde snakket om det ufyselige Tromsø-været før kampen. Jeg så at været var dårlig, men det var nytt for meg at Bergens stolte menn lot seg affisere av nedbør. Hadde de bare evnet å justere spillet sitt etter vær- og føreforhold!

Brann fikk en dårlig start fordi laget spilte for naivt. Nøling og forsøk på finspill 10—20 meter foran eget mål og tilbakespill til keeper Håkon Opdal, virket mildt sagt ubetenksomt på det føret. Det er forståelig og prisverdig at et velspillende lag som Brann, som leder serien fordi de er velspillende, vil fortsette å spille fotball i stedet for å sparke. Men under de rådende forhold og mot et pågående Tromsø-lag, burde brannmennene latt unntaket bekrefte regelen – i hvert fall i kritiske situasjoner. Erlend Hanstveit var ubesluttsom rett før Tromsøs 1—0-mål, og Opdal gjorde merkelige vurderinger før 2—1- og 3—1-scoringene til Tromsø.

Rosenborg fikk en skikkelig karamell i semifinalen mot Sandefjord. Det går an å tape for Sandefjord – bevares, de har gjort det bedre enn noen hadde forventet –, men fem baklengs på eget gress var stygt. RBK reiste til Skien for å reise seg. RBK-erne sto oppreist i forsvar, ja faktisk på tå hev. Vi fikk ikke sett hva RBK kunne ha stått i mot, men det var ikke RBKs skyld!

Mens gullkandidatene Brann og LSK gjorde til dels grove feil, og ble straffet for det, var det RBK-motstander Odd som sto for ditto i Skien. Det er ikke RBKs skyld (alene) at Odd-spillerne feilet, men det er RBK-ernes fortjeneste at de utnyttet Odds feil. 1—0-scoringen til Steffen Iversen var ikke plankekjøring, det var Steffen som fikk det til å se sånn ut.

Det blir neppe plankekjøring for gullkandidatene herfra og inn. Så enkelt og så svart—hvitt er det ikke lenger i norsk fotball (selv om RBK skulle innta tabelltoppen i dag i den utsatte 20. rundekampen mot Tromsø).

Det er underordnet om seriemesteren omtales ”best” eller ”minst dårlig”. Det er to sider av samme sak. Det siste virker litt mindre overbevisende (det er vel poenget til dem som bruker den benevnelsen!), men det får aldri blitt mindre overbevisende enn det konkurrentene kan vise til.

Nivået er en annen diskusjon. En helt annen diskusjon.


Hvor hopper Koren?

Av Bengt Eriksen - 22.sep.2006 @ 13:12

Ingen vet hvor haren hopper. Få vet hvilken vei LSK-juvel Robert Koren velger. Han har fintet de fleste Tippeligaspillerne. Topper han sesongen med å finte seg ut av Åråsen også?

Jeg forstår godt at LSK vil beholde Koren. Med utsøkt teknikk og strålende fotballforståelse, er han både sukker, kanel og smørøye i LSK-grøten. Det går an å spise grøt uten topping, men godt er det ikke. LSK kan fortsatt bli seriemester, men sjansene er små uten en opplagt Koren på banen.

Etter norsk standard viser Koren svakhetstegn i hver serierunde. Han hviler seg, og han jukser med returløpene. Det er svakheter noen hver bør kunne leve med. Etter mitt skjønn er disse ”svakhetene” grunnlaget for at han gjør de briljante sakene han gjør. Han har ork til å gjøre skikkelig det som må utføres med kirurgisk presisjon for å bli perfekt. Det er nok av folk rundt ham som ikke jukser. Espen Søgård er én av dem. Dermed kan vi snu på det og si: Hva er vel sukker, kanel og smør uten grøt?

Uansett hvilken standard vi bruker, plumpet Koren før kvartfinalekampen mot Start. Han var vraket. Det skal ingen spillere ta lett på, men akkurat da så det ut som om han hadde solgt smør og ingen penger fått. Han minnet om en egoist.

En egoist er noe annet enn en som ivaretar egeninteressen sin. Førstnevnte forpester hele laget – og klubben – ganske enkelt fordi han setter seg selv over alt og alle. Han evner ikke å se at han er avhengig av andre for å lykkes. Å ivareta egeninteressen er noe annet. Fotballag som vil lykkes er avhengig av spillere som ivaretar den. Alternativet er likegyldighet, og spillere som er likegyldige til hvordan det går har intet i en toppfotballklubb å gjøre. Så er de da heller ikke etterspurt.

Det hyggelige – for Koren selv og LSK – er at Koren bare plumpet (jeg sikter nå til oppførselen før han kom utpå i nevnte Start-kamp). Han hoppet ikke uti den sure elva for å bli der. Nå har nok det litt sammenheng med at han stort sett har spilt siden, men dog. Han er utrolig viktig for LSK, og han har skjønt at det er viktig for ham selv – enten han blir eller bytter beite – at han hele tiden gjør så godt han kan der han er (det sender jo et aldri så lite signal om karakteren hans til eventuelle interessenter). Han og LSK har fått – eller skapt – en vinn—vinn-situasjon. Det hender det blir gull av slikt.

Med så mange møter som Koren og LSK angivelig skal ha hatt om fremtiden, har Koren sikkert mye å tenke på. Han bør, for helhetens skyld, ta seg tid til å kikke på et lagbilde der Clayton Zane er med (det henger i LSKs klubbhus). Zane var vassgraut i Molde og topping i LSK. Det hender ting forandrer seg etter et klubbytte. Og forandringer kan både slå positivt og negativt ut. Det er ikke alle klubber som har en Søgård. Det er ikke alle trenere som prioriterer som Rösler. Det er ikke alle steder man får lov til eller gis anledning til å være sukker, kanel og smør.

Jeg vet ikke om eller hvor Koren hopper. Min trøst får være at det ikke er så mange Tippeligaspillere som har funnet ut av det heller. Men det er vel en heller mager trøst for LSK – i hvert fall med tanke på neste sesong!


En skikkelig trenertype

Av Bengt Eriksen - 15.sep.2006 @ 15:47

Da Tom Prahl ble hovedtrener i Viking, var det bare å rydde plass til en 2006-medalje i det trange premieskapet. Da Mons Ivar Mjelde ble hovedtrener i Brann, ble han ”gratulert” med en kraftsalve fra autorisert hold: ”Faglig sett kunne jeg i hvert fall ha kommet opp med ti bedre kvalifiserte navn til jobben.”

Det var ingen ringere enn daværende leder i Norsk Fotballtrenerforening (NFT), Cato Holm, som ”gratulerte” Mjelde med utnevnelsen som leder av Brann-stasjonen (VG, 15.01.2003).

Det er et uomtvistelig faktum at Mjeldes Brann leder Tippeligaen, mens Prahls Viking bånner. Prahl fikk sparken som Viking-trener i går. Hvordan kan en av Nordens trenernestorer komme så skjevt ut i ”konkurranse” med en som knapt nok har fullført læretiden?

Vi glemmer oss. Dermed begår vi kardinalfeilen å sette likhetstegn mellom formelle kvalifikasjoner og egnethet. Merk deg ordene ”faglig” og ”kvalifisert” i sitatet over. Satt sammen til ”faglig kvalifisert” anses de for å være det nærmeste man kommer trenerkompetansens himmel. Ved treneransettelser anses de for å være uangripelig. Ingen ved sine fulle fem ansetter en trener som ikke er faglig kvalifisert! Ingen ved sine fulle fem kritiserer ditto. Sånn er det bare!

Mons Ivar Mjelde var ikke såkalt faglig kvalifisert da han ble hovedtrener. Han hadde knapt nok et trenerdiplom. Brann er blitt cupmester (2004) og leder nå serien med en trener som for litt siden både var uerfaren og ufaglært. Viking valgte annerledes. Tom Prahl hadde erfaring, faglige kvalifikasjoner og tidligere meritter med Halmstad BK og Malmö FF.

Branns ansettelse av Mjelde har minnet oss om én ting: Det hender det er lurt å vurdere om trenertypen er egnet til å trene/lede klubben! Formalia er ikke alltid det eneste. Man skulle kanskje tro at Brann, av alle klubber, ville komme best ut av det med en breial trener. Det ville liksom kle den klubben. I stedet har den en nøktern og seriøs Mjelde – en som veier sine ord to og tre ganger før allmennheten får høre dem. Kjedelig, sier noen. Mulig det, men kanskje det blir balanse av slikt. Kanskje det er nettopp det som gjør at Mjelde og klubben Brann tilsynelatende danser så godt sammen. Kanskje det er en avansert form for komplementære ferdigheter – de som er så nødvendig spillerne imellom for at spillet skal gli!

Hvis Benny Lennartsson-typen er den som passer best i Viking, og det finnes grunner til å anta det, er det vanskelig å se at Tom Prahl skulle kunne passe inn i Viking. Sett fra tv-stolen er Lennartsson og Prahl to klin forskjellige typer. I så måte blir ansettelsen av Prahl litt tragikomisk. Men jeg ser ikke bort fra at Viking-ledelsen har gått seg vill i kategorien ”faglig kvalifisert” og helt glemt det viktige typekravet. Med Tom Nordlie har de fått en som er nærmere Lennartsson som type enn dem som har vært innom i mellomtiden.

Typer er som talenter; de er sjeldne, det er vrient å sette ord på hva de kan, men deres egenskaper og ferdigheter er helt avgjørende for å nå til topps. Å være ”faglig kvalifisert” er knapt nok et minimumskrav.


Tyngende tradisjoner

Av Bengt Eriksen - 12.sep.2006 @ 14:07

Det eneste som er lett i Viking er å telle mål og poeng. Men klubben har det ekstra vanskelig når motbakkene blir så bratte og lange som i år.

Det siste har Viking til felles med Tippeligaklubbene Brann, Lillestrøm, Vålerenga og Rosenborg. De er såkalte storklubber. De er tradisjonsbærere, eller kontinuitetsbærere, i norsk toppfotball. Det forplikter og tynger. Stikkordet er forventninger. Vi er tradisjonsbundne og vi forventer at historien gjentar seg. Storklubbene forventes å være storklubber i det uendelige. Det er de som regel også, men det avhenger sterkt av hva man gjør for å forbli en storklubb. Det er lite som blir hva det var sånn uten videre.

Da jeg så Molde—Viking på tv søndag, tenkte jeg: Sett at jeg ikke visste at bortelaget het Viking. Sett at jeg ikke visste at det hadde en svensk trener med meritter fra hjemlandet. Sett at jeg ikke visste at dette var klubben til selveste ”Olav Viking” (Olav Nilsen).

Øvelsen ble ikke gjort for annet enn dette: Vi forledes ofte til å tro bedre om noe eller noen når vi vet de har et godt navn og rykte. Det preger inntrykkene våre. Ja ikke bare det, det blender inntrykkene våre. Det er sjelden noe godt utgangspunkt for å vurdere hvordan det ser ut i dag og i morgen.

Jeg ble ikke blendet av det jeg så søndag. Sant å si har jeg ikke blitt blendet av Viking en eneste gang i år. Men jeg har fått med meg hva de har sagt. ”Nå skal vi revansjere oss.” ”Nå skal vi gå i oss sjøl.” Alle uttalelsene handler om neste gang, også når ”neste gang” er blitt til ”forrige gang”. Jeg lyttet godt da uttalelsene falt før kampen mot Molde på søndag. Og jada, også Molde skulle få. Etter prestasjonene å dømme holdt standhaftigheten, ærgjerrigheten og viljen i en halv time. Vikingene sliter med å holde ord. De klarer ikke å ”walk the talk”.

Det er ikke uvanlig at spillere og trenere får det for seg at klubben de er i er så ”stor” at et nedrykk virker utenkelig. ”Det kan da ikke skje meg og oss!” Men så skjer det altså likevel, om enn unntaksvis, med store klubber. Noe av grunnen er forestillingen om at det utenkelige ikke kan skje. ”Storheten” blir en sovepute – en klamp om foten. Ofte reageres det for sent. Ofte blir grepene for puslete.

Det ville være idiotisk av meg å gi råd om hva de skal gjøre i Stavanger (ikke har jeg noe med det heller), men kjennetegnene er sterke nok til at jeg kan si at jeg har sett dem før. Vålerenga var nede på tannkjøttet på begynnelsen av 90-tallet, til tross for at det var 80-åras lag. Det er ikke så lenge siden Fredrikstad var et marginalisert 2. divisjonslag. Skeid er der i år.

Det er med alt annet enn glede jeg registrerer det som skjer i Viking. Det er ikke lenge siden jeg besøkte den flotte Viking stadion. Jeg tok meg god tid i korridorene for å kikke på gamle lagbilder. Jeg møtte både mine og min fars motspillere. De var og er prima Vikinger. Jeg lider med alle som følger Viking i tykt og tynt. Men fotballen er ubarmhjertig og rettferdig på én og samme tid: Man må gjøre seg fortjent til å være med i det gode selskap.

Og hvis Viking fortsatt skal være med i det gode selskap, må de gjøre mer og snakke mindre.


Faktorenes orden

Av Bengt Eriksen - 04.sep.2006 @ 11:17

Fotballspillere og friidrettsutøvere konkurrer riktig nok på samme arena, men fotballspillere må i tillegg vurdere når de skal starte og hvor de skal løpe. Ja og så har vi denne ballen, da! At fotballspillere må løpe, er hevet over tvil.

I Ungarn løp de norske spillerne mye. Ikke bare det, de startet ofte til rett tid og løp ofte til rett sted. Det ble en oppvisning i taktisk klokskap (vurdere, oppfatte og handle), fysisk fostring og ferdigheter.

Ungarerne var ikke gode. Ufrivillig ”hjalp” de Norge med tre av fire scoringer. I angrep virket ungarerne handlingslammede. Men tusenkronerspørsmålet er alltid hvorfor de var det. På lørdag var svaret opplagt: Norge gjorde dem dårlige. Dessuten utnyttet Norge mulighetene som bød seg. Det er en del av det fotballspillet går ut på.

Jeg synes ikke Åge Hareide og hans menn skal fire på kravet om å begeistre. Det må være et mål hver gang man har invitert folk til å se på. Jeg synes det er supert at de har som mål å føre hjemmekampene med variert angrepsspill. Men jeg er ganske sikker på at de har vært litt for ambisiøse i måten det skal gjøres på.

Det har vært noe forknytt over Norges spill på Ullevaal stadion. Man får riktig nok bare en sjanse til å gjøre et godt førsteinntrykk, men de norske landslagsgutta har bedre tid enn gutter som skal sjekke damer når lampene blinker på utestedet.

Variasjon i angrepsspillet (f.eks. valg mellom korte og lange pasninger, oppbyggende og direkte angrepsspill) er en dyd av nødvendighet for fotballspillende lag (fotballsparkende sådanne har det lettere, bortsett fra når konkurransen hardner til). Variasjon i angrepsspillet er vanskelig, for det er situasjonene som oppstår som sier noe om hva som er det gunstigste valget. Og det oppstår ekstremt mange situasjoner i løpet av en fotballkamp. Det er viktig med en plan, men tilpasninger underveis er enda viktigere. Kunsten er – igjen – å velge riktig og å gjennomføre handlingsvalget med bravur.

På Ullevaal har det ofte vært høye skuldre og omstendelige valg. Det har låst seg, hvilket det ofte gjør når man skal overbevise i en fei. I Ungarn hadde Norge bestemt seg for å sette dagsordenen. Slik ble det. Norge tok et hardt og bestemt ”kvelertak” på Ungarn. Vi fikk variasjon i form av raske kontringer, langpasninger, ro med ball, støttepasninger, vending av spill på kjøpet. I hvert fall i 70 minutter.

Det er ett fett for resultatet om man ganger 4 med 3 eller omvendt. I fotball er ikke faktorenes orden likegyldig. Hvis Norge bestemmer seg for å bestemme også mot Moldova, kan det bli riktig bra. I motsatt fall kan det bli trått. Like trått som i de to vm-kvalifiseringskampene mot Moldova (i hjemmekampen var det ikke snøen som var trå!).

Kikk på skrittellerne fra Budapest. Bruk kart og kompass. Og klem i vei. Reale forsøk går alltid hjem hos folk. Også publikummet på Ullevaal.


september 2006
ma ti on to fr
        1 2 3
4
5 6 7 8 9 10
11
12
13 14
15
16 17
18 19 20 21
22
23 24
25 26 27
28
29 30  
             
hits