TV2Nettavisen

Keep it, Mr. Solskjaer, please!

Av Bengt Eriksen - 28.aug.2007 @ 15:17
Det hender det skjer noe før TV-sending som gjør det vanskelig å holde maska på sending. Jeg hadde litt trøbbel da Ole Gunnar Solskjær kom i TV 2-studio i fjor sommer.

Da han ble varslet som gjest, begynte jeg å tenke over om jeg hadde møtt ham før. Siden jeg ikke kom på når det skulle ha vært, tok jeg ikke sjansen på å si takk for sist. Jeg presenterte meg med fullt navn og nummer.

Så kom det: Jeg vet godt hvem du er, jeg har autografen din.

Jeg rakk å le, før jeg spurte: Har DU autografen MIN? Det er jo feil, det er jeg som burde hatt din!

Da han fortalte at han hadde fått den på Lerkendal som guttunge, etter en kamp mellom RBK og VIF, var det grunn til å tro ham. Likevel virket det rart. Det ble ikke bedre da sendingen startet. Heldigvis kunne jeg humre for meg selv mens Solskjær snakket med programleder Davy Wathne.

Jeg har alltid hatt et veldig avslappet forhold til kjendiser og stjerner. De skal få være i fred for meg. Dessuten har livet lært meg at de ikke alltid er slik man har fått inntrykk av at de er.

Det vil være ravende galt å si at jeg kjenner Ole Gunnar Solskjær. Likevel: Inntrykket han har gitt de gangene jeg har sett og hørt ham, enten det er på eller utenfor banen, er bunnsolid. Profesjonell til fingerspissene, gode holdninger, fri for stjernenykker og ærgjerrig, er det jeg umiddelbart forbinder med ham. Hvis jeg tar med hans utsøkte målteft, fremstår han som gull verdt for trenere og lagkamerater og som en prima ambassadør for klubbene han har spilt for.

Hans atferd bør bli pensum for alle fremtidige fotballspillere.

Tungvektere på oppløpssiden

Av Bengt Eriksen - 24.aug.2007 @ 13:35

Det er 9 runder igjen av årets Tippeliga. Sammenlignet med en 100-meter, gjenstår det 35 meter. I år igjen er det tungvektsklubbene som leder an.

 

I 1963 ble fotballens himmelrike døpt 1. divisjon. Brann ble seriemester i 1963. Rosenborg ble det i fjor igjen.

 

De fem store i norsk fotball, ifølge den såkalte maratontabellen fra 1963 til 2006, er Rosenborg, Viking, Lillestrøm, Brann og Vålerenga. Foreløpig har Stabæk sneket seg inn på bekostning av Vålerenga.

 

På disse 44 sesongene har kun 10 av i alt 42 lag blitt seriemestere. RBK, med imponerende 20 titler, Viking (7), VIF (5) og LSK (4), sitter på 82 prosent av gullbeholdningen. Snakk om elitisme i eliteserien! De store er i posisjon til å skaffe seg gode spillere og lag. De har også god erfaring med alt som skjer i serieinnspurten. En solid og god spillerstall er viktig når karantene trenger seg på. Erfarne folk, både på og utenfor banen, er viktig når seriespillet drar seg til. Det er bedre med et varmt hjerte og et kaldt hode, enn omvendt. En overivrig trener, en frustrert materialforvalter eller en klin nervøs midtstopper, får sjelden favorittstempelet på oppløpssiden. Vinnere klarer å holde alt styret på armlengdes avstand.

 

Brann ligger best an. De har riktig nok 3 poeng mer enn LSK, men i realiteten snakker vi vel bare om 2 poeng. LSK har 10 plussmål mer enn Brann. De jages av Stabæk og Viking, begge med bare 3 plussmål. Så tett som dette later til å bli, kan målforskjellen bli avgjørende. Hvis RBK skulle bli mestere i år igjen, nå 10 poeng bak serieleder Brann, blir til og med jeg overrasket. For hvis John Toshack har lært meg noe, så er det essensen i utsagnet: Det eneste som overrasker meg i fotball er at folk blir overrasket.

 

Tall og fotball kan lett bli tullball. Men det er et faktum at det er scoret 356 mål hittil i Tippeligaen. Det gir et snitt på 2,99 mål per kamp. Det er høyt sammenlignet med andre ligaer i Europa. Den prosentvise fordelingen av H-U-B er som den pleier å være: 50-25-25.

 Jeg har ikke oversikt over antall pasninger i luften. Jeg håper på forståelse for det!

Alene på topp

Av Bengt Eriksen - 23.aug.2007 @ 10:46

John Carew tronet på topp etter seieren over Argentina. Supert. Gratulerer. Jeg er ikke sikker på at det er like supert at han i kampen stundom var alene på topp! Og da tenkere jeg utelukkende på de forestående høstkampene.

 

I to kamper har JC stått frem som en bauta på Ullevaal. Mot Ungarn i em-kvaliken så han ut som en bevegelig høyblokk. I gårsdagen kamp mot Argentina minnet han om et lokomotiv i toppfart mot et klart mål.

 

Norge var godt organisert i forsvar, som det heter. Spillerne opptrådte disiplinert, forflyttet seg raskt sideveis, støtet og falt av (pumpet). De rappet ballen av argentinere på vei frem, for så å slå kontra. Men da ballen ble spilt tidlig mot JC og Argentinas mål, skjedde det litt for ofte at røkla ble stående å se på hvordan det gikk med JC.

 

Norges lag lå lavt for å demme opp for broderingsmestrene fra Argentina. Det er ingen vits å slite seg ut hvis man likevel ikke rekker frem i avslutningsposisjon, for med JC går det jo så fort. Det er ikke like greit hvis de heretter satser på at JC ordner biffen i kamp mot to og tre forsvarere.

 

Vi er opplært til at det riktige er at mange gjør noe samtidig (samhandling). Det kan gå aldeles utmerket også om så ikke er tilfelle. Italienske (lands)lag har mang en gang lent seg på en spiss som får greie seg selv. En annen JC, med Cruyff til etternavn, var ikke tilhenger av at spillere skulle hjelpe til når spissen(e) hans var en-mot-en eller to-mot-to i angrep. Hjelperen får jo som oftest med seg en eller flere forsvarere, og dermed ødelegger den gode hjelperen.

 

Mot Argentina var Åges Hareides menn sikkert, og klokelig, litt reservert. Argentinerne er ballsikre og kvikke. Det kunne blitt døden i gryten å tømme laget mot Messi & Co. Men i de kommende kvalikkampene bør vi våge å sende flere i angrep når (kontrings)mulighetene byr seg. For Norge kan få problemer hvis JC ikke er like suveren i kvalikkampene som står for tur.

 

Det er ingen fare for helse og sikkerhet om to eller tre vogner kobler seg til angrepslokomotivet John Carew.


Et spørsmål om stil?

Av Bengt Eriksen - 09.aug.2007 @ 12:56
Det ble mye å bite i etter ferien. Det begynte med Vidar Davidsen, leder av Norges Fotballforbunds Topptrenerkomite. Han listet opp 11 utviklingspunkter for norsk fotball i VG (250707). Jeg festet meg ved punktene For dårlige individuelle ferdigheter, For lite opptatt av spillerutvikling, For lite internasjonalt fokus og For lite sportslig kompetanseheving.

For dårlige individuelle ferdigheter og For lite opptatt av spillerutvikling henger naturlig nok sammen. Det er enkelt å regne ut at spillere med god teknikk, fotballforståelse og fysisk kapasitet, utvider mulighetsområdet for et lag. Hvis de samme ferdighetene/egenskapene er dårlige, begrenser det mulighetsområdet. Det er en grunn til at kokker sier at gode råvarer er overordnet alt. Sandefjord-trener Tor Thodesens forslag om proffe trenere i barne- og ungdomsfotballen er konkret i så måte. Forslaget er ikke nytt. Hovedproblemet er, nå som tidligere, at få klubber viser betalingsvilje når ting tar tid. Heller svir de av penger på nok en som kan gi dem instant satisfaction.

For lite internasjonalt fokus. Jeg ble a-lagsspiller sommeren 1983. Da var norske toppfotballspillere non-amatører. Vi studerte eller jobbet ved siden av eliteseriefotball. Likevel: Vi hadde to dagers sommerferie (sic!). Vi spilte Intertoto-kamper for å få internasjonal kamptrening og dro på treningsleir til Belgia og Øst-Tyskland i samme ærend. Vi øvde oss på eventuell e-cupdeltakelse. Hva gjør Tippeligalagene i dag?

Når de ikke spiller mot hverandre innendørs i januar, reiser de etter RBK til Gran Canaria. I februar og mars klumper de seg på La Manga. De spiller mot hverandre, trener ved siden av hverandre og bor oppå hverandre. Fra april til november møtes de i serie og cup. Med RBK som et mulig unntak, møter de sjelden lag det ville vært naturlig å bryne seg på mht. e-cupspill.

Jeg konkluderer dermed med at spesifisitetsprinsippet, et viktig prinsipp i treningslære, nemlig at treningen bør ligge så nær opp til konkurranseutøvelsen som mulig, ble bedre ivaretatt av non-amatører for 24 år siden enn av dagens proffer. Det er mer enn et tankekors at Tippeligalagene bruker nesten all tid med og mot hverandre, når målet er å hevde seg i Europa. (Jeg har ikke glemt Royal League, men jeg mener fortsatt det er feil å spille tellende kamper rett etter at seriespillet er over.)

For lite sportslig kompetanseheving. Ifølge VG mener Vidar at vi (norske trenere) må erkjenne at vi ikke er så flinke og utlærte som vi innbiller oss og at vi er for redde for å tråkke hverandre på tærne. Spørsmålet er: Hva skal vi tråkke til med når vi er travelt opptatt med å trampe rundt i den samme salatbollen? Vi er opptatt av å følge med på at andre norske lag ikke gjør noe annet enn det vi gjør.

Det er bra at vi samles til Topptrenerseminar på Helsfyr for å høre om studieturen G19-sjef Tor Ole Skullerud, Hallvar Thoresen, Nils Johan Semb, Dag Riisnæs og Bård Flovik hadde til Argentina (Boca Juniors og Velez Sarsfield), men hva om norske trenere dro ut på egen hånd? Er det bare svenske Jan Jönsson i Stabæk som drar alene på studietur (til Wenger og Arsenal) for å få andre impulser enn gjennombruddshissighet og stram defensiv organisering? Må Vidar og Topptrenerkomiteen arrangere pakketur for å få trenerne ut?

Jeg kan ikke mye om mat, men jeg er glad i mat. I Barcelona i sommer leste jeg et intervju med Ferran Adria, sjefen og matinnovatøren på stjernerestauranten El Bulli (ligger i nærheten av Barcelona). Han og teamet hans lager visst nok masse mat 6-7 måneder i året. Resten av året reiser de verden rundt for å lære om mat og skaffe seg impulser til nye retter. Sjappa til Ferran Adria er stappfull, og det er lange ventelister.

Jeg har ikke nevnt spillestil før nå. Etter å ha skumlest VG-intervjuet med Vidar, kan jeg ikke se ordet der heller. Ikke fordi spillestil ikke er viktig, men fordi andre ting er langt viktigere for å utvikle norsk fotball. Retningslinjer for det enkelte lag? Ja, selvfølgelig, men også mangfold og egenart. Hvordan skal vi få det beste ut av vårt lag, med våre spillere og deres ferdigheter, i konkurranse med andre? Hvordan vil vi forberede oss? Ikke kikk på naboen, tenk selv. Jeg tror ikke på en universaloppskrift for (norske) fotballag. En generell spillestildebatt er derfor fåfengt.

Hvis spillestildebatten som trengte seg på i forrige uke arter seg som den pleier, kommer den til å bli et mesterskap i fotballfaglig snobberi. Fotballøvrigheten kommer til å briljere med begrepsnyanser mellom spillestil, strategi og struktur. Legg til enten-eller-tankegangen gjennombruddshissig eller ballbesittende og langpasninger eller kortpasninger, så tenker jeg du har det. Måtte debatten foregå i et bittelite auditorium. 

Jeg nøyer meg med å minne om innledningssitatet i en av professor Finn-Erik Vinjes mange bøker om språk: Grammatikeren foragtede mig fordi jeg brukte kolon der han brukte semikolon.


I hvert fall i denne omgang.


august 2007
ma ti on to fr
    1 2 3 4 5
6 7 8
9
10 11 12
13 14 15 16 17 18 19
20 21 22
23
24
25 26
27
28
29 30 31    
             
hits