TV2Nettavisen

Supperådet i Uefa

Av Bengt Eriksen - 18.aug.2006 @ 13:51

Det europeiske fotballforbundet (Uefa) har fått det for seg at det vet alle fotballags beste. Nå skal Brann ha fått Uefa på nakken. Det antyder at Brann ikke stilte med sitt beste mannskap i hjemmekampen mot Åtvidaberg (sic!). ”I regelverket står det at et lag som deltar i Uefa-cupen forplikter seg til å stille med sitt beste mannskap,” skal Uefas pressetalsmann Thomas Giordano ha uttalt. Og videre: ”Regelverket blir først og fremst benyttet i gruppespillet i Uefa-cupen eller mesterligaen, der et lag som allerede er videre i turneringene sparer spillere i en kamp der resultatet kan ødelegge for en tredjepart.” (FXT.no/Bergensavisen)

Mons Ivar Mjelde skal ha replisert at det er vanskelig å vurdere hva som er det beste laget til enhver tid. Mons Ivar er som vanlig forsiktig med hva han sier, men denne gangen kunne han ha gjort et unntak uten å risikere noe.

Den eneste i verden som har mandat til å utpeke det beste Brannmannskapet til enhver tid, er Mons Ivar selv. Ene og alene fordi han er hovedtrener i Brann. Han er ansvarlig for Branns resultater, og det følger av det at han da også må ha myndighet til å avgjøre hva som er best for Brann. I privatkamper, Tippeligakamper, hjemlige cupkamper og internasjonale cupkamper.

På samme måte burde Uefas regler være enkle å forholde seg til. Det er de ikke. ”Å forplikte seg til å stille med det beste mannskapet,” er i beste fall ullent. Det beste for hvem? Også jeg skjønner at ”det beste mannskapet” må forstås som det mannskapet som stort sett spiller Tippeligakampene. Kun det mannskapet anses for å være fair play i forhold til en tredjepart. Men hva når det mannskapet ikke er det beste for Brann? I likhet med alle andre norske elitelag har de andre kamper, skader og litt annet å tenke på.

Mons Ivar skal – innenfor rimelighetens grenser, selvfølgelig – gjøre det som er best for Brann. Andre får gjøre det som er best for seg. Og Uefa får ta lagenes egeninteresser med i beregningen når de utarbeider regler.

Det er mange år siden Wesensteen (Rolv Wesenlund og Harald Heide Steen jr.) presenterte sketsjen Supperådet. Det var morsomt på svart-hvitt-tv. Det er ikke morsomt at Uefa går Supperådet i næringen.


Det året det var så flatt

Av Bengt Eriksen - 11.aug.2006 @ 14:23
Om ikke alt var bedre før, var det i hvert fall en viss orden i Tippeligarekkene tidligere. Lederlaget hadde over 23 poengs margin til bunnlaget etter 16 runder – i hvert fall ifølge gjennomsnittstall for perioden 1995—2005. I 2006-sesongen er differansen mellom topp- og bunnlaget krympet til 17 poeng. Hvor skal dette ende?

Først litt tallgymnastikk. 1995-sesongen var den første med 14 lag i Tippeligaen (økte fra 12). Debutsesongen har ”rekorden” hva gjelder poengmessig forskjell mellom topp- og bunnlaget etter 16 runder. Forskjellen var hele 33 poeng (39—6). I år er forskjellen ”bare” 17 poeng (31—14) etter 16 runder (jeg vet at Lillestrøm og Lyn bare har spilt 15 kamper, men vi må se litt stort på det). Lagene fra tabellposisjon 1—7 har tatt færre poeng enn snittet for tabellplassering 1—7 i perioden 1995—2005, mens 8—14 har tatt flere poeng. Tabellen deler seg altså på midten. Ifølge snittet ”skulle” lederlaget hatt 33 poeng, mens bunnlaget ”skulle” hatt 10. Det faktiske tilfellet i år er henholdsvis 31 og 14 poeng. I år er det andre gang siden 1995 at topplaget leder på 31 poeng eller færre etter 16 runder (30 poeng i 2004). Aldri før har bunnlaget hatt 14 poeng (eller flere) etter 16 runder.

Jeg skjønte hva FFK-trener Knut Torbjørn Eggen mente da han mandag sa at det er for tidlig å tenke på nedrykksstrid når det gjenstår 10 seriekamper. Ifølge god norsk trenertradisjon skal man fokusere – som det heter – på prestasjonene. Resultatene er en konsekvens av prestasjonene, og derfor forsøker man å bedre sistnevnte. Man påvirker det man kan påvirke. Det øves. Så langt, alt greit. Spørsmålet er: Når er det betimelig å tenke på nedrykksstrid?

Det urovekkende, i år som tidligere år, er at mange reagerer så altfor sent. Det skjer fint lite av betydning før overlevelsesdriften slår sin dundrende alarm, og alarmen går sjelden før det gjenstår 3—4 runder. Det har minst to haker ved seg: 1) I de siste rundene spilles det med særdeles høye skuldre (mye står på spill). 2) Av 1) følger at man gjør lite veloverveide grep – til dels panikkartede sådanne. ”Blås i alt vi har øvd på, bare få balljævelen opp i banen og gå i duell!”

Min studievenn Carsten hadde et poeng da han sa at ”jo tidligere vi kommer på etterskudd med lesingen, jo bedre tid har vi på å ta den igjen”. Det kalles norsk skippertaksmentalitet. De lagene som allerede nå tar innover seg at de KAN rykke ned, kan gjøre veloverveide grep. De kan tenke offensivt og ”slå” først. De kan bevisst overraske, sjokkere og overrumple motstanderlaget. Mislykkes de i helgens runde, har de ni sjanser til. Alternativet er å vagge av gårde i den samme trauste tralten og håpe at det går bra. Det er et dårlig alternativ. Om ikke annet er det risikabelt.

HamKams Knut Henry Haraldsen ble utvist etter bare 13 minutter på Fredrikstad stadion mandag, men i stedet for å bli motløse, utviste hedmarkingene en forbilledlig evne (taktiske trekk) og vilje. Se og lær (og for Kammas del er det ”bare” å gjenta den bedriften fremover). Stikkordet er: Mobilisering.

Hvor dette ender? Aner ikke. Herfra og ut er det bare å si som Oddvar Nordli en gang sa (fritt etter hukommelsen): Dem får drekke dem som er tørste.

Et lite apropos til slutt: Det at Tippeligaen er blitt jevnere, betyr ikke uten videre at lagene er blitt bedre!

august 2006
ma ti on to fr
  1 2 3 4 5 6
7 8 9 10
11
12 13
14 15 16 17
18
19 20
21 22 23 24 25 26 27
28 29 30 31      
             
hits