TV2Nettavisen

Alenehjemmefest i VM

Av Bengt Eriksen - 26.jun.2006 @ 14:13
Nederlands Mark van Bommel fikk gult kort etter to minutter. Landsmannen Giovanni van Bronckhorst fikk gult i det 95. minutt. I tillegg ble det delt ut 14 gule og 4 røde kort. Nederland begynte og avsluttet gule kort-statistikken. Portugal vant den 9—7. Bare dommeren var involvert i alle (hvilket han naturlig nok alltid er).

Hvis vi ser igjen oppgjøret mellom Nederland og Portugal, vil vi antakelig finne at dommer Valentin Ivanov fra Russland ikke gjorde de grove feilene. Han burde, etter mitt skjønn, ha gitt Deco rødt da portugiseren fikk sitt første gule. Han burde gitt Figo rødt da portugiseren skallet en nederlender (van Bommel, tror jeg det var), men den hendelsen tror jeg ikke han så. Ivanov kunne ha handlet annerledes ved noen enkeltsituasjoner, men det var én ting han skulle ha gjort: Han skulle ha satt ned foten og med all tydelighet ha sendt et signal om at nå er det nok! Han gjorde ikke det.

For noen år siden var jeg i et hyggelig nyttårsselskap. ”Hyggelig” ble det også rett over gaten. Høylytt skriking, flying ut og inn, raketter i vilden sky – ja rett og slett en ”fest” helt ute av kontroll. Det siste hadde en forklaring, viset det seg, for én i vårt selskap var kjent med at det var alenehjemmefest i tomannsboligen rett over gaten. Han var også kjent med at det skulle være 10 ungdommer på den festen; ikke 55, som det så ut til å være.

Mannen i vårt selskap hadde en viss egeninteresse i festen over gaten. Han eide den andre halvparten av tomannsboligen. Da han begynte å fikle med nyhetsoverskriften om at hans egen bolig skulle gå med i en nyttårsbrann eller at noen på festen skulle komme alvorlig til skade, aksjonerte han. ”Festen” var over på 15 minutter.

Tilbake til Ivanovs kampledelse: Noen ganger, som i går, holder det ikke å etterleve regelboken til punkt og prikke. Hver for seg kan avgjørelsene hans ha virket uangripelige, men i sum ble det bare rot. Ivanov skal ikke klandres for at spillerne er tilbøyelig til det ene og det andre, men han må være seg bevisst at han er den eneste som kan få bukt med problemene som oppstår. Han er sjefen. Han har virkemidlene.

Nå skal det sies at han brukte virkemidlene, han var bare så altfor slapp med doseringen. Aldri fikk vi se direkte rødt. Aldri kom det et utvetydig signal om at nok er nok. Aldri satte han foten ned. Aldri tok han en Ivar Fredriksen (norsk dommernestor), som rev i stykker det gule kortet og sa: Nå er det bare én farge igjen, gutter! Han vurderte hver situasjon for seg – helt løsrevet fra sammenhengen. Det måtte gå galt, og det gjorde det da også.

Min mann på festen tok affære. Med bestemte skritt mot ”festen”, med en holdning bare voksne folk kan ha, toppet med en advokatstemme, skjønte til og med halvfulle ungdommer at mannen mente alvor. Ungdommer skjønner mer enn vi aner.

Nederlands og Portugals vm-spillere hadde også skjønt bedre dersom Ivanov hadde satt skapet på plass.

Opplysningstid i Frankfurt

Av Bengt Eriksen - 18.jun.2006 @ 17:28
Portugal hadde slått Iran 2—0 i Frankfurt. Med det var Portugal videre fra gruppespillet på kortest mulig tid. Iran var ute av vm på ditto. Seier og tap. Glede og skuffelse. Fest og faenskap, eller?

På vei ut av stadion, kom jeg til å tenke på OL på Lillehammer. Som da jeg sto ved løypa under herrestafetten. I timevis hadde vi – side om side med italienerne – heiet de brave norske skiløperne frem i sporet. Da tapet var et faktum, pakket vi sakene våre for å gå mot gågata i Lillehammer. Sånn var det bare; tapet var et faktum, været var fortsatt strålende og alle var glade. De som skilte seg ut, var litt gladere enn oss andre. Italienerne var litt gladere den dagen.

Men det var OL på Lillehammer – the best olympic games ever. Sånn er det ikke i verdensidretten fotball. Sånn er det ikke etter at fotballnasjoner har møtt hverandre til dyst. Da er det nærmest vedtatt at taperlagets fans skal ødelegge moroa for vinnerne – og de mange tilstedeværende som ”bare” er glad i fotball. Det er sånn det er, liksom.

Med mindre jeg har vært ekstremt heldig, og med mindre de jeg har snakket med som har vært andre steder enn meg har vært like heldig, virker vm – stort sett – å være en eneste stor fest. På stadion, utenfor stadion – før og etter – og i byen før og etter kamp.

Da kampen Italia—USA var slutt, forlot jeg hotellets tv for å se hva som skjedde i byen. Jeg havnet i en gågate i sentrum av Frankfurt. Den var smekkfull av folk og virket fri for kultenheter. Glede, derimot, var det over alt.

Et band hadde konsert midt i gågata. Og der sto vi, altså: iranere, portugisere, spanjoler, svensker, engelskmenn, tyskere, amerikanere, sørkoreanere, nordmenn, ghanesere – ja, you name them, som det heter. Tapere, ikke-kvalifiserte og vinnere sto tett som sild i tønne. Alle som én sang med. Alle som en var beveget. Få var dem som kom på ideen om å overdøve bandet med ”football’s coming home”. Og når sant skal sies: De få hadde små problemer med å få med seg de mange. Ganske raskt ble bandet med på notene også!

I slike stunder innbiller jeg meg at fotball spiller en avgjørende rolle i verden. Lørdag kveld sto vinnere og tapere side om side i fred og fordragelighet. På fest –- om og for fotball. Punktum.

Før avslutningsseremonien på Lillehammer, ble det delt ut lommelykter til publikum. Seremonien ble en eneste stor opplyst aften. Jeg kan opplyse om følgende: I Frankfurt lørdag kveld, var det rett før jeg kjøpte en lighter.

På grisefest i Leipzig

Av Bengt Eriksen - 15.jun.2006 @ 12:21
Byen Leipzig ligger i det som tilhørte det gamle Øst-Tyskland. Siden jeg ikke hadde altfor høye forventninger til kafématen før kampen Spania—Ukraina, siktet jeg meg inn på det som virket mest safe for å stagge sulten. Jeg bestilte potetbaserte gnocchi, men fikk en haug med melboller. Kaffen var god.

Så var det inn og opp på tribunen. Høyt opp på tribunen. Så høyt at kommentatornestoren Martin Tyler, som satt rett bortenfor oss, klokelig hadde tatt med kikkert for å se hvilke spillere som varmet opp i startelleveren.

Varmen har tiltatt i Tyskland. Det har preget kampene. Spesielt de kampene som har gått klokken 1500 – som denne. Hva med denne kampen?

Vi hadde ikke før stilt spørsmålet før vi fikk svar. Spania er den innledende rundens mest overbevisende lag. De feide inn fire mål, og gav klar melding om at de er å regne med. Eller?

Spania har yppet seg i vm-sluttspill. De har kommet seg til noen kvartfinaler (senest i 2002), men stort sett imponerer og briljerer de i innledende runder, for så å fyke ut av vm. I går så jeg på ny en potent spansk utgave. De var rett og slett veldig gode mot Ukraina. Veldig kort fortalt: Spissene Torres og Villa var strålende både sammen og hver for seg – Torres virket ekstremt sterk –, og forsvarssjef Puyol demonstrerte at han har klatret til topps i hierarkiet og blitt general. På hver side av Puyol sørget sidebackene Pernia og Ramos for bredde og farligheter i angrep, og på midtbanen var det spillere med tilstrekkelig pustekapasitet og kløkt. Garcia var én av dem.

Er det lurt å overbevise i innledende runder? Jeg tror svaret må bli: Bare hvis du har kapasitet til å gjenskape prestasjonene. I en vm-turnering er det ekstremt viktig å ha fysisk og mentalt overskudd hele veien. Da kan man ikke svi av alt kruttet i innledende runder. Hvis Spania slår Tunisia i sin andre kamp, kan de hvile seg i kampen mot Saudi-Arabia.

Spania har spilt morsomst og best i den innledende runden. Argentina har virket sterkest. Da tenker jeg på LAGET Argentina, ikke på den ene og den andre enkeltspilleren. De tar ut akkurat det de trenger for å vinne (2—1 mot Elfenbenskysten). De har gode ferdigheter både fremover og bakover, og dessuten er de taktisk veldig kloke. Det ser meget bra ut, akkurat som i prøve-vm i fjor (selv om batteriet var helt flatt mot Brasil i finalen).

Det ble fotballfest på stadion i Leipzig i går. Om de tilreisende spanjolene nøt smågris fra Segovia og tilhørende rødvin etter kamp, vites ikke. TV2-kommentator Øyvind Alsaker og undertegnede feiret med currywurst. Sitteplassen var kofferten til Øyvind. Stedet var jernbanestasjonen i Leipzig. Vi ville ha med oss førsteomgangen av Tunisia—Saudi-Arabia før togavgang.

VM-toget ruller videre. Takk og pris.


Litt av en Pall!

Av Bengt Eriksen - 09.jun.2006 @ 11:10
Jeg er i Berlin. Om få timer starter vm. Likevel vil jeg skrive om Stabæks Veigar Pall Gunnarsson. Igjen. Det har sine grunner.

Hans ferdigheter representerer noe av det beste fra Tippeligaen hittil i år. Det er ferdigheter jeg håper vil prege det nært forestående vm i fotball – og de gjenstående kampene i Tippeligaen. Jeg tenker på angrepsferdigheter. Jeg lever godt med et skrudd frispark eller to fra Beckham, Carlos og hva de nå heter, men jeg har ikke kommet til Tyskland for å få servert cornervarianter på en seng av massiv luftstyrke. Jeg har fått en god dose av det fra hjemlig serie. Det, og angrep som er infisert av overgangshysteriske trenere og spillere. Det må da gå an å tenke seg om og se seg for før alt og alle skal haste fremover i såkalte overganger hver gang – og med en gang – ballen vinnes!

I fjorårets Confederations Cup (prøve-vm) ble det i snitt scoret 3,5 mål per kamp. Det ble en oppvisning i strålende angrepsspill – av spillere som er vokst opp der angrepsviljen og angrepsklokskapen stimuleres mer og prioriteres høyere enn den kollektive pressehøyden. Hittil i årets Tippeliga, er det scoret 2,38 mål i snitt per kamp. Det er det laveste scoringssnittet siden 1991 (2,61). (For ordens skyld: Tidligere år er årssnitt.)

Jeg kan ikke påstå at norske klubblag er blitt dårligere til å angripe uten å tenke over om forsvarsspillet er blitt bedre. Det kan også tenkes – i vår verden med moteriktige ord og uttrykk i fotballen, der vi bortforklarer mer enn vi forklarer – at det "bare" er avslutningsferdighetene som er for dårlige – ikke angrepene som sådan.

Men i påvente av at statistikere og grundigere forståsegpåere enn meg gjør seg ferdig med avhandlingene sine, drister jeg meg til å mene at angrepsferdighetene er mangelfullt utviklet. Det er her Veigar Pall Gunnarsson kommer inn. Han har fremstått som en eksponent for utsøkt angrepsforståelse (taktiske ferdigheter), blendende teknikk, godt overblikk, lure skudd, gode finter og driblinger samt geniale stikkballer og mange scoringer. Han smyger rundt som en katt, og finner alltid en ledig plass som gir ham de tiendedelene med ro som trengs for å utføre en handling med kvalitet. Han har scoret 7 av Stabæks 13 mål. I tillegg har han 2 såkalte assists, hvilket betyr at han har vært hovedrolleinnehaver eller birolleinnehaver ved 69 prosent av Stabæks scoringer.

Vi snakker om litt av en Pall. Måtte det beste angrepslaget vinne vm.


juni 2006
ma ti on to fr
      1 2 3 4
5 6 7 8
9
10 11
12 13 14
15
16 17
18
19 20 21 22 23 24 25
26
27 28 29 30    
             
hits