TV2Nettavisen

RBKs sammenblandingsmønster

Av Bengt Eriksen - 30.mai.2006 @ 14:49
Å budsjettere er vanskelig, spesielt når man ”bare” flikker på postene!

I altfor mange bedrifter foregår budsjettarbeidet slik: Tidligere års budsjetter legges til grunn. Inntektsposter overvurderes og kostnadsposter undervurderes. Vips, så blir det overskudd i år igjen – i hvert fall til regnskapstallene får blodrødt skjær over seg.

Med tilstanden i RBK har et begrep fra studietiden dukket opp: Nollbasbudgetering. Dette papirknitrende svenske begrepet beskriver en budsjetteringsmetode som forekommer altfor sjeldent. I stedet for å flikke på det bestående, skal man stille seg kritisk til alt som har vært gjort når man planlegger hva man skal gjøre for å oppnå ditt og datt. ”Skal vi gjøre dette (sånn) lenger?” er det relevante spørsmålet, ikke: ”Hvem skal gjøre det vi alltid har gjort? Og tror vi at det blir billigere eller dyrere i år enn i fjor?”

RBK sliter med å fri seg fra nedfelt tankegods. ”Sånn spiller vi her!” Det er for så vidt forståelig og greit – for ikke å si strålende, for det har jo funket helt utrolig bra –, men ikke når ingrediensene er andre enn de som trengs. I år etter år var RBK flinke til å erstatte rollefigurene sine (tenk bare på hvilke indreløpere de har hatt; alle som én har hatt løpskapasiteten til en harebikkje!). Nå og da har de på forbilledlig vis typejustert spillet sitt: 1) Sverre Brandhaug spilte foran sine to midtbanekollegaer, mens Bent Skammelsrud ble plassert bak sine to; 2) Gøran Sørloth ble som oftest spilt opp mens han hadde ryggen til motstanderens mål (møtende spiss), mens Harald Martin Brattbakk nesten alltid hadde nesen vendt mot motstanderens mål på evig jakt etter stikkballer. På vingene suste Mini og Karl Petter Løken opp og ned som pålitelige hurtigtog på skinner.

I motsetning til tidligere, har RBK de seneste årene skaffet seg gode spillere (navn), men ikke nødvendigvis gode RBK-spillere. Det må bli søl av sånt. Og det er lite som er så meningsløst som å forsøke å gjøre riktig det som kanskje aldri skulle vært gjort!

”If” er skrevet av Rudyard Kipling. Jeg er ute av stand til å gå ham i næringen, men jeg kan ikke fri meg fra følgende tanke: Tenk om RBKs spillere og trenere hadde vært i en annen klubb, med et annet navn og på et annet sted enn RBK-brakka, og svart på følgende spørsmål: ”OK, gutter, det er vi som er ingrediensene. Hvordan bør vi spille og komponere laget vårt med de individuelle og relasjonelle ferdighetene vi rår over?”

Jeg har utrolig vanskelig for å forestille meg at svaret MÅ bli 4–3–3. Jeg skjønner ikke hvorfor de MÅ spille med en ”Skammels” (alternativene besitter helt andre kvaliteter enn det rollen krever). Og jeg skjønner ikke hvorfor Daniel Braaten MÅ fylle en tradisjonell vingrolle i RBK når han er så ulik forgjengerne Mini og ”Kalle” i spillestilen.

Dagens RBK kan med fordel benytte prinsippene bak nollbasbudgetering. Det innebærer ”bare” at man må tenke nytt. Det hender det er lurt når man har epler og skulle hatt pærer. Man kan ikke blande epler og pærer i budsjetteringsarbeidet. Ikke i fotball heller!

I frustrasjonens navn

Av Bengt Eriksen - 22.mai.2006 @ 14:17
I dagens VG er kaptein Martin Andresen sitert på følgende: ”Vi må endre alt fokuset rundt dommerne. [...] Det er menneskelig å gjøre feil.” Martin vil dommerhetsen til livs, ifølge VG.

I går TAPTE Fredrikstad for Sandefjord. I dag er FFK-trener Knut Torbjørn Eggen sitert på at Sandefjords Arnar Førsund burde hatt gult kort ”etter tre taklinger jeg vil kalle ren slakting” (FXT.no).

I går TAPTE Lyn for Rosenborg. Allerede i går på TV 2 var Lyn-trener Henning Berg oppgitt over gårsdagens dommer spesielt, fordi dommeren ikke så handsen Henning så (en hands som ikke hadde rot i virkeligheten) og et par andre situasjoner, og dommerne generelt, fordi de dømmer i favør av RBK.

Hvis ikke hukommelsen min svikter, hadde HamKam-trener Frode Grodås ingen innvendinger da det ble dømt straffespark en masse i kampen Tromsø—HamKam. Det kan skyldes at straffene virket soleklare. Det kan også skyldes at det var HamKam som fikk dem (HamKam vant 2—0, begge ble scoret på straffe). Nå skal jeg være den første til å innrømme at LSK fikk en straffe de aldri skulle hatt mot HamKam på Briskeby (HamKam-spilleren handset utenfor 16-meterfeltet). At LSK også scoret seiersmålet på straffe, gjorde nok ikke saken bedre. Men det ble unektelig litt komisk da Frode uttalte noe sånt som at ”det må da vel ikke dømmes straffe i hver j... kamp!”.

Tromsøs Roar Christensen fikk gult kort for å ha sparket bort ballen etter at dommeren hadde blåst på Brann stadion 16. mai. Roar påsto at han ikke hadde hørt fløyta (og det er all grunn til å tro ham; kroppsspråket hans virket tvers igjennom troverdig). Problemet oppsto da Roar fikk gult kort nummer to, og dermed ble utvist, den gangen for å ha klippet ned Branns Erik Huseklepp. Dommeren kan jo ikke vise ut en spiller bare fordi han ikke hører fløyta, mente Tromsø-trener Ivar Morten Normark etter kampen. Faktorenes orden er ikke alltid likegyldig. Roar fikk gult for dårlig hørsel. Han burde ha tenkt på det før han meide ned en motstander! (For ordens skyld: Tromsø TAPTE kampen.)

Av dette trekker jeg følgende – ikke helt overraskende – konklusjon: Man er mer tilbøyelig til å kritisere dommeren når man har tapt enn når man har vunnet. Seierherren har alt å tape ved å kritisere dommeren, og lar derfor være. Taperen vinner heller intet, men har behov for å få utløp for sin frustrasjon.

Kritikk i frustrasjonens navn er en brukbar definisjon på hets (altså: usaklig agitasjon). Hvis det er denne hetsen Martin vil til livs, har han min fulle støtte.

For kuriositetens skyld: I går VANT Brann over Odd Grenland. Brann LEDER nå Tippeligaen. Jeg vet ikke om noen som har blitt frustrert av slikt!


Fravær av ubehag

Av Bengt Eriksen - 20.mai.2006 @ 14:19
Et fotballag som ikke har én eller to ordensmenn, er dømt til å slite. Deres viktigste oppgave er nemlig å sørge for at ubehag ikke oppstår.

”Gudskjelov, her lukter det ikke sur melk i dag heller!” Den replikken slippes neppe i klasserommene på barneskolene rundt om. Det tas for gitt at det ikke lukter sur melk. Det tas for gitt at søpla fjernes når matpausen er over. Det er ikke en selvfølge hvis ordensmannsordningen opphører.

På en arbeidsplass jobbet det en som hadde kraftig med overtid (han var over 70 år). Nå skulle han over i pensjonistenes rekker. En ansatt lurte fælt på hvorfor de skulle samle inn penger til avskjedsgave, for han hadde ikke sett at den gamle hadde gjort noe på mange år. ”Vent til han har sluttet,” sa en kollega, ”da skal du få se hva han har gjort”. Det tok ikke mange dagene: Lunsjtallerkener med matrester ble stående igjen i kontorlandskapet, kaffemaskinene var tomme allerede på formiddagen, søppelbøttene var stappfulle, det manglet såpe på toalettet og papirskuffene på kopimaskinen var tomme støtt og stadig. Ordensmannen var borte. Det gikk utover både trivsel, jobbkvalitet og resultater.

Det er samme prinsipp på et fotballag. Og fra tabellenes øverste hyller finner vi ordensmenn av ypperste klasse: Espen Søgård (LSK), Martin Andresen (Brann) og Tommy Svindal Larsen (Odd Grenland). Søgård er mer grovarbeider enn Andresen og Svindal Larsen, men alle tre har et overordnet ansvar for å styre troppene, holde oversikt, balansere og servere kloke pasninger. De er sjefene i kontrolltårnet.

Hvordan så det ut da Kjetil Rekdal spilte sentralt på Norges landslag på 90-tallet (den sentrale plasseringen er jo ikke tilfeldig; jf. de nevntes posisjon på banen!)? Var han en uvøren risikofrik av en tekniker, en som satset alle kortene på tunneler og hælspark, eller var det en traust mann som tasset rundt og passet på at alt var i orden og som satset på safety first-pasninger til høyre og venstre og noen ganger rett frem? (Jeg har for lengst definert vm-scoringen hans mot Mexico som unntaket som bekrefter regelen; det er helt utenkelig at det var meningen at han, av alle, skulle storme inn i Mexicos målgård den kvelden!)

Hvordan så det ut i Rosenborgs mange glansdager? Var ikke Bent Skammelsrud den balanserende mannen, han som var så dønn viktig i de såkalte overgangene? For det første satte Bent i gang mang en overgang med korte presise støtpasninger. For det andre var han garantisten for at indreløperne kunne storme med (Berg-er, Strand, Leo og alt hva de het) fordi de visste at herr Ansvarlig kom slepende etter for å tette ”hullene”. Dernest visste hele RBK-laget at de hadde en sentralt plassert mann i banen hvis overgangen ble brutt og det kom kontraangrep.

Har RBK klart å erstatte sin mangeårige og uvurderlige ordensmann? Svaret er entydig nei. Ser vi igjen en Kjetil Rekdal på dagens landslag? Svaret er like entydig nei.

Martin Andresen og Tommy Svindal Larsen er på ny tatt ut i landslagstroppen. Da gjenstår bare tusenkronersspørsmålet: Makter de å være ordensmenn på et internasjonalt nivå, eller makter de det kun på sine respektive klubblag i norsk Tippeliga?

Det er meningsløst å svare med ord. Kvalifiserte ordensmenn får ting gjort – ikke sagt. Av hele mitt fotballhjerte: Lykke til.

?Trekk sammen mot midten?

Av Bengt Eriksen - 16.mai.2006 @ 10:20
Jeg surrer med året, men jeg husker ordene som om de ble sagt i går: ”Trekk sammen mot midten, det er ikke hver dag vi har Vålerengen på besøk!”

Det var det udødelige ordvalget til speakeren på stadion til berømte Brann fra Bergen (med litt juks, ser jeg at det må ha vært 1987 eller 1990). Speakeren var enten usedvanlig raus til bergenser å være, eller så tenkte han på kassereren i klubben. Uansett: Setningen sto som en påle. (I dag nøyer klubben seg med følgende papirknitrende melding på brann.no: ”Møt opp tidlig for å unngå kø.”)

I dag er det Tromsø som entrer Brann stadion. De går glipp av nevnte språkblomst fra speakeren, men det har mest å gjøre med at det i dag er nummererte plasser på stadion. Fullt blir det, for bergensfolket vil ha sirkus etter serier med tørt brød. Nå som Brann puster serieleder Lillestrøm i nakken, tror jeg drosjesjåføren i Bergen er ganske alene om å mene at det er et problem for Brann at de henger med i teten. Hvis det er et problem, må fotball oppleves fullstendig meningsløst når de ikke henger med. (Hvilket det kanskje gjør, når jeg tenker meg om!)

Brann henger med av flere grunner. Dels fordi de glimtvis har spilt god fotball. Dels fordi de har vært heldig med sine tilbaketrekninger (f.eks. at de sto av Starts kanonade i sluttminuttene), men som oftest har de hatt kontrollerte evakueringer (langt bedre enn i fjor, som f.eks. borte mot Start og FFK). Og dels fordi enkeltspillere har stått frem: Opdal har vært veldig god mellom stengene, det islandske midtstopperparet Sigurdsson og Bjarnason har stått frem som forsvarssjefer, og så har skottene Miller og Winters stundom vist seg fra sine beste offensive sider. Sistnevnte er fotballkloke karer med evner til å utføre det de har sett og tenkt. Da vet alle at vi snakker om ypperste klasse i vår hjemlige serie.

Jeg tilhører dem som mener spillet i Tippeligaen ikke har vært veldig bra til nå. Men jeg fortviler ikke. Det må bli bedre. Også Brann må bli bedre. Vi kan umulig ha sett det beste av kaptein Andresen. Han har vist glimt av storhet, men det har gått for lang tid mellom hver gang. Dernest er det på tide at Vaagan Moen og Huseklepp børster av seg betegnelsen lovende og byr oss det de har i godteposen. Det er ikke noe å vente med.

Tromsø hadde ikke poeng etter de fire første rundene. De har tatt poeng i de tre seneste. Det betyr ikke at selvtilliten deres renner over, men de må ha ristet av seg litt av selvkritikken. På 16. mai er det bare én ting som gjelder: Å by opp til dans. Dette er ikke dagen for evakuering.

Det hører med til historien at vi (Vålerenga) røk 1–0 på Brann stadion 16. mai-kampene både i 1987 og 1990. Tapene ble lynraskt fortrengt. Da som nå nekter jeg å gå med mentalt sørgebind på nasjonaldagen.


Men ledertrøya er jo gul!

Av Bengt Eriksen - 12.mai.2006 @ 11:19

 
Lillestrøm holder skjemaet til seriemestertittelen. I hvert fall hvis gjennomsnittstallene i 1995–2005 slår til i 2006. Ifølge dem trenger man 57 poeng for å bli seriemester.

 

Hvis jeg gjør noe så uvørent som å multiplisere LSKs foreløpige poengsanking per kamp, er konklusjonen at de ender på 61 poeng. Så uvøren er jeg ikke – poenget er å påpeke at de, som eneste lag, holder tritt med skjemaet. Om ikke annet er det en god start!

 

Ser vi bare ørlite grann bak resultatene, finner vi at LSK både har vært dyktige og heldige til nå. I bortekampen mot HamKam ble LSK lenge kjempet ut av stilen av innbitte Kamma-spillere, men laget greide likevel å hale i land tre poeng på en dårlig dag. Det er sterkt. Slikt gjør bare potensielle seriemestere. Og så hjelper det selvfølgelig å bli forært et straffespark!

 

Jeg har tippet LSK som årets seriemester, men jeg har ikke tenkt å gå i bekreftelsesfellen ennå. Jeg nøyer meg med å fastslå at LSK har innfridd så langt. Det verste er – sett med motstanderøyne – at spillet kommer til å bli mye bedre.

 

I min bok kan LSK stille den beste elleveren (jada, RBK har bredere stall!). Keeperen er solid (selv om det ble en skogstur mot Start). Sidebackene deres presterer fra strålende til bra. Midtstopperparene deres er robuste (de kan komponere flere par). Det er fin balanse på midten (kunstneren Koren og arbeidsjernet Søgård). De har en bauta fremme (Occean) og en fortsatt målkåt Sundgot. I tillegg har de lynraske Mifsud, en Riise i emning og en Wehrman tilbake fra skadeopphold. Dessuten: Uwe Rösler fremstår som en fin trenertype. Med en uredd Fjørtoft som nødvendig korrektiv (for Rösler, altså) og fotballkloke Tom Lund som fotballfaglig sparringspartner (?), ser det meget bra ut på Åråsen. Jeg ser ingen grunn til å trekke tipset mitt (selv om jeg har tatt forbehold hvis Koren blir borte i sommer!).

 

I dag står fjorårets seriemester for tur. ”Var dette førstelaget til Vål’enga?” spurte en kompis rett etter kampen i Fredrikstad. Spørsmålet virket ufint helt til jeg så intervjuet med en alt annet enn fornøyd Kjetil Rekdal. VIF har hatt en elendig start på året. Jeg husker at de beleiret målområdet til RBK på Ullevål de første minuttene av andreomgang, at de ble snytt for et straffespark og at de alt i alt burde ha vunnet mot RBK, men jevnt over har prestasjonene og poengsankingen vært flau.

 

Men ikke for alt i verden ville jeg regnet med at kampen i dag blir som en tur i parken, hvis jeg var LSK-er. Under Kjetils ledelse har VIF hatt en formidabel evne til å stå frem i kritiske øyeblikk. I dag er et slikt øyeblikk. Kjetils og VIFs stolthet er nemlig såret.

 

På med leggskinn og tannbeskytter – enten du sitter i tv-stolen eller på tribunen.


? Jævla bygutt!

Av Bengt Eriksen - 11.mai.2006 @ 11:45
Transportetapper, kaller vi dem. Det er tilsynelatende noe som bare skal gjennomføres. Men bare tilsynelatende. Det vet alle tippeligaspillere som har røket ut av cupens første runde.

 

På den andre banehalvdelen står det andre- og tredjedivisjonsspillere som er glødende opptatt av å ta skalpen på de nasjonale fotballkjendisene. Noen av dem står i fare for å slå ut favorittlaget sitt!

 

Tippeligaspillere har – naturlig nok – bedre ferdigheter enn dem som holder på to og tre hyller lavere. Førstnevnte har bedre ferdigheter i et høyere tempo. Problemene melder seg når elitespillerne firer på tempokravene. Da henger selv en gammel lokalhelt med i svingene. Da er det bare viljen som avgjør, og den pleier å være høyest hos spillerne i de laveste divisjonene (pussig!).

 

76–9 sto det da jeg kikket på FXT.no i morges. Suveren målforskjell i favør av proffene. Brann knep riktig nok bare en 1–0-seier, men seier er da også det viktigste. For Tippeligalag, med en ekstremt kamptett mai, må man spare på kreftene i transportetapper. Kjapt ut av startblokkene for å ta en komfortabel ledelse, for dernest å fade ut. Alt annet er slitsomt og dønn ubehagelig.

 

Vålerenga gikk tidlig i teten da de ble seriemestere i 1983. Cupfinale ble det også (tap for Moss). Men det så beksvart ut i første runde-kampen på Trasopbanen. Oppsal ledet 2–0 etter førsteomgang, og det var ikke et mål for lite. I pausen var det en særdeles arg svensk trener i VIF-garderoben. Etter en lang tenkepause, nøyde Gunder Bengtsson seg med å si følgende fem ord (fritt etter hukommelsen): Er det dette dere vil? (Nåde den som svarte med bare to bokstaver!)

 

VIF vant til slutt 3–2. Egil ”Snapper’n” Johansen spilte den kampen for Vålerenga. Over 20 år senere spilte han for Bøler da de holdt på å slå ut Tippeligalaget FFK på Haraløkka (Bøler scoret fra egen banehalvdel).

 

Jeg har spilt noen første runde-kamper for Vålerenga. Med mindre jeg har fortrengt det, kan jeg ikke huske at vi noen gang gikk ut i første runde. Men jeg husker godt at vi slet. 2–1 mot Bjørkelangen i første runde i 1985 var nok ikke av våre beste kamper det året, men vi kom oss da videre (også da til cupfinalen, faktisk; 4–1-tap for LSKs André Krogsæter!). Ja ikke bare slet vi; da jeg skulle ta innkast, kjente jeg et smell i leggen. Det var en eldre herre med hatt og frakk som benyttet anledningen til å sende oss oslogutter en bygdehilsen: – Jævla bygutt, hørte jeg, og så smekket han paraplyen i leggen min!

 

By og land, én fotballfamilie (tross alt), små klubbers mulighet, engasjement, vafler av de hyggelige damene og litt kjeft av en lokalpatriot, er noen av ingrediensene i den norske cupen. Det er tradisjoner det er vel verdt å ta vare på.


Forbilledlig, Stabæk

Av Bengt Eriksen - 05.mai.2006 @ 14:14
Frekt, variert og balansert. Stabæks angrepsspill mot Rosenborg var en fryd for øyet og balsam for fotballsjelen.

Jeg går på fotballkamp med håp om å se feiende flott angrepsspill. Jeg blir ofte skuffet. Oftest fordi lagene ikke vil angripe. Rosenborg har villet angripe i årevis. I årevis har jeg kost meg når jeg har sett trønderne i aksjon.

På Nadderud i går var det tydelig at RBK ville angripe. Tre klassiske RBK-angripere, med Per Ciljan Skjelbred på slep, gav klare bud om det. Det ble aldri noe sving over trøndernes angrepsspill, men jeg lever godt med grunnen til det: RBK hadde mer enn nok med å demme opp for det frekke, varierte og samtidig balanserte angrepsspillet til Stabæk. Førsteomgangen er uten tvil det beste jeg har sett i årets Tippeliga.

Det var klart som glass at Stabæk også ville angripe, ikke bare satse på raske motangrep hvis RBK-lokomotivet skulle havne utenfor skinnegangen. Bare det at et lag har tenkt å føre kampen mot ”selveste” RBK, fortjener merkelappen strålende.

Så var det gjennomføringen: Langpasninger bak RBKs forsvarere mot en evig bevegelig Daniel Nannskog. Spill på en møtende spiss (Veigar Pall Gunnarsson). Ut på kant. Innom midten. Kontrollerte pasninger på tvers. Støttepasninger. Driblinger. Skudd. Innlegg. Og mer til. Variasjon. Ikke for variasjonens skyld, men fordi det var fornuftige valg i de gitte situasjonene. Samtidig: Stabæk hadde stort sett god kontroll dersom de skulle miste ballen. Forbilledlig.

Hva med RBK? Vel, laget ble strukket både i lengden og bredden. Det var som om RBK-spillerne skulle passe på en skokk barnehagebarn på Glassmagasinet; de hadde hendene fulle hele tiden, og de kom aldri i gang med sitt eget spill.

Jeg synes det er supert at lag tør det Stabæk gjorde i går. Og jeg synes det er ekstremt godt å se at et nyopprykket lag gjør det (det skal Sandefjord ha for også, selvfølgelig). Det er lite som er så trist og så lite utviklende for et nyopprykket lag, som å måtte spa møkk fra første serierunde.


Måtte Stabæk fortsette med å stagge min hunger etter feiende flott angrepsspill.


Helsvart sisyfosarbeid

Av Bengt Eriksen - 05.mai.2006 @ 14:10
Det er spilt 35 kamper i eliteserien. Dommerne har gjort feil i samtlige. Her er et utvalg: Øvrebø viste ut feil FFK-spiller mot Brann i Fredrikstad. Berntsen så ikke en soleklar hands i Bergen (burde vært straffe til Brann mot LSK). Moen dømte straffe til LSK da HamKam-spilleren handset utenfor 16-meterfeltet.

Hva gjør vi med det? Det samme som før: Skjeller ut dommerne av full hals.

Metoden er idiotsikker. En som får høre at han er en idiot tilstrekkelig mange ganger, gjør selvfølgelig flere idiotiske ting enn han ellers ville ha gjort!

Tippeligatrenerne praktiserer flytsonemodellen. Kortversjonen er: For å mestre noe, må det være samsvar mellom ferdigheter og utfordringer. Opplevelsen av mestring fører til at man mestrer på stadig høyere nivåer. Tippeligaklubbene har brukt bøttevis med penger på å bedre forutsetningene for å mestre. Men hva med dommerne?

HamKams assistenttrener Tom Jacobsen var kaptein på det VIF-laget som ble seriemester for 25 år siden (1981). Treningen var etter ordinær jobb. De trente med ispigger under støvlene på snøbane om vinteren (i sterk og sur vind, må vite). ”Gymsalen” var klubbhusets kafé, og utstyret var respatexbord og femliters vannkanner. I ”påskeferien” var det treningsleir i Danmark eller Nederland (nok en gang på et sted der det med sikkerhet blåste mye). I helgene var det trening og kamp, og i ”sommerferien” var det på ny treningsleir.

Poenget? I går formiddag – dagen derpå for HamKam – snakket jeg lenge og vel med Tom. Han satt i et tipptopp treningsstudio på Hamar. Kammaspillerne hadde restitusjonstrening. Vi snakket selvfølgelig om onsdagskampen mellom HamKam og LSK. Vi brukte liten tid på handsen som feilaktig ble et straffespark til LSK, men den utløste en diskusjon om dommernes rammebetingelser.

Og tenk det, dommernes rammebetingelser er omtrent som de var da Tom ble seriemester for 25 år siden. Det er useriøst. Det er faktisk helt useriøst. Spillerne lever av fotball. Trenerne gjør det samme. Meg bekjent er det bare syv dommere som har havnet på den grønne gren; de har ”bare” 70 prosents jobb ved siden av dommergjerningen. Forbundet dekker 30 prosent tapt arbeidsfortjeneste. De øvrige dommerne jobber fulltid ved siden av dommergjerningen.

Ingen ved sine fulle fem ville påstått at et eliteserielag kunne hevdet seg med slike rammebetingelser. Men vi krever at dommerne skal være på høyden hele tiden. Det er intet mindre enn frekt. Særdeles frekt.
Tom sa det helt presist (og omtrent slik): Nå må vi sette oss ned og se hva vi i fellesskap kan gjøre for at dommerne kan få samme forutsetninger for å mestre som trenere og spillere har.
Kloke ord. Bedre rammebetingelser er ingen garanti for at det blir feilfritt (det dokumenteres hver serierunde av profesjonelle spillere), men det er nødt til å bli bedre dømming. Nå mangler ”bare” finansieringen. Klubbene bør bidra til å finansiere profesjonaliseringen av dommerne. Det er klubbene tjent med, for å si det forsiktig.

PS! Onsdagens dommer på Hamar, Svein Oddvar Moen, deltok ikke på telefonmøtet mellom Tom Jacobsen og meg. Han var trolig travelt opptatt på jobb!

mai 2006
ma ti on to fr
1 2 3 4
5
6 7
8 9 10
11
12
13 14
15
16
17 18 19
20
21
22
23 24 25 26 27 28
29
30
31        
             
hits