TV2Nettavisen

Forelska i læregutten

Av Bengt Eriksen - 13.des.2007 @ 12:02

Hvis du ikke kan få den du elsker, kan du da elske den du får? Så vidt jeg husker var det tusenkronerspørsmålet i Liv Ullmanns film Sofie. For RBKs del har svaret vært nei. I hvert fall til nå!

 

Nils Arne Eggens læregutt, Trond Sollied, har takket nei til å bli ny hovedtrener i RBK. Gang på gang har RBK prøvd å sjekke opp Sollied. Gang på gang har de endt opp med venninnen. Gang på gang har det gått galt.

 

Vel, galt og galt. Eggen abdiserte i 2002. De ble mestere i 2003, 2004 og 2006, så helt galt har det ikke gått. Det har selvfølgelig sammenheng med at RBK har hatt gode nok spillere til å danne et slagkraftig lag. For hvor overbevisende er argumentet om trenerkontinuitet når klubben med seks hovedtrenere siden 2002 har subbet inn tre av de seneste fem mesterskapene?

 

RBK var happy med å få Åge Hareide i 2003. Ifølge Rune Bratseth fremsto Hareide som uspiselig for RBK da han senere på året flørtet med NFF. Spørsmålet er om det bare er Sollied som er spiselig for RBK!

 

Den ektefødte RBK-er Ola By Rise ble kastet på dør etter mesterskapet i 2004. Per Joar Hansen trakk seg i 2005-sesongen. Per-Mathias Høgmo tok over, men trakk seg høsten 2006. Assisterende hovedtrener Knut Tørum halte inn gullet og ble utpekt som hovedtrener for 2007. Han ble erstattet med Trond Henriksen før sesongen var over.

 

Sollied er en god fotballtrener. Dessuten er han selvstendig og standhaftig nok til å tåle jobben som RBK-trener, selv med Eggen senior i kulissene. Han ville ha hatt autoritet fra første dag, og autoritet er viktigere enn en tittel. Det er forståelig at RBK har strukket seg etter ham.

 

Men: De har strukket seg for langt. RBK-ledelsen burde for lengst ha gitt Sollied beskjed om melde seg når han vil og kan, og tatt det derfra. I stedet har RBK-ledelsen hengt på Sollied som en gjeng groupies. Det har selvfølgelig gått utover både RBK og dem som har hatt hovedtrenerjobben i mellomtiden. Men ikke for det: Alle som har tiltrådt trenerjobben i RBK har hatt bursdager nok til å vite hva de har gått til!

 

Hardt og brutalt og enkelt uttrykt: RBK må stenge døren for fusevalget Sollied og dyrke en annen som HOVEDTRENER - ikke en som får tittel som hovedtrener, autoritet som en vikar og stempel som venninne. Sollied får banke på når det passer ham, så får RBK vurdere om det passer klubben å slippe ham inn.

 

Alle vil vite hvem som skal være sjef. I særdeleshet dem som lurer på om de vil spille for RBK i fremtiden!


Hersens loddsalg

Av Bengt Eriksen - 05.des.2007 @ 14:18

I disse dager er idrettens håpefulle gutter og jenter på pengetokt. Noe så meningsløst!

 

Det er mer enn forståelig at det må penger til for å drive et idrettslag, til tross for at det hverken vanker overgangspenger, fete lønninger eller skyhøye bonuser. Men hva i all verden er det idrettslagene driver med? De selger lodd for 2 kroner stykket og kaker for en slikk og ingenting på en bunn av timer med moderlig kjærlighet. Lodd- eller kaketilbud når meg enten når jeg lager middag eller når jeg har hendene fulle av tunge bæreposer. Og de krever cash, selvfølgelig, i disse kredittkorttider.

 

Både betalingen og utnyttelsen av tiden er elendig.

 

Det er akseptert at det koster mer å utstyre en hockeyspiller enn en ditto i fotball og håndball, men lagidrettene sliter ellers med tilgrodde forestillinger. Det er opplest og vedtatt at deltakelse i fotball, håndball og ishockey skal være tilnærmet gratis.

 

Riktig nok har mange foreldre funnet seg i å betale mer og mer for stadig flere turer og turneringer i tillegg til treningsavgiften, men sammenlignet med en del andre idretter er det for peanøtter å regne. Ekstrabetaling for sommerens fotballturneringer, dekker knapt nok heiskort for en helg i alpinbakken. Legger vi til en grom skiutstyrspakke, kan fotballspilleren driftes i årevis. Bommer jeg helt hvis jeg antar at seiling, tennis og ridning koster skjorta i forhold til lagidretter?

 

Jeg tror ikke det.

 

Det behøver ikke å koste mye for berike gutter og jenter med fortreffelighetene ved lagidrett, men finansieringen og driften må skje ved (litt høyere?) treningsavgift, eventuelt med tilleggsbetaling for turneringer/reiser, sponsorpenger og dugnad. Det siste kan utøverne være med foreldrene på; de har neppe vondt av å vedlikeholde det idrettsanlegget de har så stor glede av.

 

Jeg kan ikke se at det kommer noe godt ut av å plassere gutter og jenter på et kjøpesenter en hel lørdag.


Always a bigger fool

Av Bengt Eriksen - 27.nov.2007 @ 12:03
Det engelske fotballforbundet fikk det glatte lag av Manchester United-sjef sir Alex Ferguson etter sparkingen av England-sjef Steve McClaren. Arsenal-sjef Arsene Wenger sier det er kortere vei til managerbålet nå enn tidligere.

I fjor var veiene til trenerbålet korte og mange i Tippeligaen. Sparkingen av trenere var så tett at Norsk Fotballtrenerforening (NFT) fant å debattere det på fjorårets cupfinaleseminar. Det kom mye fornuftig om håpløse klubbledere og korttenkte investorer, men i iveren etter å omtale de mange som var skitne på hendene, glemte trenerne å vaske sine egne hender.

Heldigvis fikk jeg muligheten til å minne dem om forglemmelsen på årets NFT-cupfinaleseminar.

Det er cirka 15 år siden en meget god og pensjonert fotballtrener sa at det var tre typer fotballtrenere i Norge: 1) "De arbeidsledige", som sier ja til hva som helst, 2) "idiotene", som ikke skjønner spillet rundt fotballspillet, og 3) "trenerne i RBK", det var få trenerbål i Trondheim på den tiden!

Som alle skjønner, er vi nå nede i to typer fotballtrenere!

Den pensjonerte treneren mente kun å minne trenerne om at de spiller en rolle i trenerstolleken. For blant autoriserte trenere og NFTs medlemmer finnes det alltid noen som sier seg villige til å overta, og da er det selvfølgelig lettere å sparke trenere enn det ellers ville ha vært.

Det er galskap at så mange fotballtrenere får sparken. Likevel er min medlidenhet med mange av de sparkede trenerne begrenset. Mange av dem vet hva de går til, det er veldig lenge siden det var kort vei til det bålet herr Wenger snakker om, og mange av dem takker naivt ja til penger fra dem som nettopp har sparket sin n-te trener. Når jeg tenker meg om, snakker vi om en spinnvill runddans snarere enn en stollek.

Nå er det mange grunner til at Ferguson og Wenger er blant stayerne i engelsk fotball. Pokaler, er en grunn. En annen er trolig at de to nevnte stiller store krav til dem som sitter i styre og stell, også før (ny) avtale inngås. Mye tyder på at de har skjønt at det må mer enn en vettug trener til for å bære pokalene inn i klubbhuset. Mye tyder på at de har brukt tid og krefter på å få styremedlemmer og investorer til å forstå og akseptere det. Veldig mye tyder på det!

Det er tross alt ikke to fotballfjols vi snakker om!

- Si alle hva de gjerne hører

Av Bengt Eriksen - 08.nov.2007 @ 12:50
RBK endte på 5. plass i Tippeligaen, men overrasker både seg selv og alle andre i Champions League. Brann er i Uefa-cupens gruppespill. Landslaget har rykket opp til 21. plass på Fifas rankingliste og kan kvalifisere seg for em-sluttspillet neste år.

Det er Aftenpostens kommentator Bertil Valderhaug som lister opp. Og han konkluderer med at det bare er grinebitere med altfor gamle meninger som kan se dette som annet enn en bekreftelse på det høye nivået i norsk fotball. Han har nemlig skrevet ut en friskmelding i dagens avis.

Kan hende er Bertil inne på noe. Det hadde vært hyggelig, for jeg abonnerer på Aftenposten av gammel vane og har lagt til meg uvanen å lese kommentarene hans.

For hva med argumentasjonen? Tempoet er blitt høyere. Spillerne er bedre trent. Alt er proffere. Og det var så jevnt at serieleder Brann kunne ikke bare dra til Ålesund for å hente gullet.

Er høyere tempo ensbetydende med at fotballen er blitt bedre? "Det er på rytmen det kommer an," skrev Olof Lagercrantz i boken Kunsten å lese og skrive. Det samme kan sies om kunsten å spille fotball. Rune Bratseth løp ikke så fort han kunne hver gang, han løp så fort han trengte for å oppnå det han ville. Dessuten løp han ikke hele tiden. Han var i posisjon og på post til rett tid og på rett sted. Selv om raske kontringer er djevelsk effektive når situasjonene tillater det, er det ikke om å gjøre å angripe raskest. Ei heller er fotball et mesterskap i å få flest mulig til å løpe mest mulig. Innimellom går det så fort at de flyr i veien for hverandre.

Er det sikkert at spillerne er bedre trent nå (enn i 1999, som antas å være referanseåret)? Mulig det, men fotball er ballspill og samhandling. Ingen med vettet i behold hevder noe annet enn at god pust bedrer spillernes forutsetninger. Vi skal bare huske på at noen av dem som har hatt best pust har vært best uten ball og at bedre pust ikke alene er nok til å bli bedre i fotball. Apropos: I fjor ble det hevdet at HamKam og Molde at de var de best trente lagene før Tippeligaen tok til. I år gleder vi oss over at de begge har rykket opp fra Adeccoligaen.

Alt er proffere! Nu vel. Er det proft det de har drevet med i Start de seneste årene? Er det proft det kalles den teften RBK-styret har utvist i treneransettelser? Er det proft det heter når LSK jekker seg ned fra å være den tøffeste klubben i eliteklassen til å fremstå som en sutreklubb? At det er profesjonelle aktører, som i motsetning til rene amatører tjener penger for virksomheten, er noe annet enn at alt er blitt proffere!

Dess jevnere Tippeliga, dess bedre Tippeliga! Eller? Publikum strømmer jo til. For spenningens skyld er det bedre. Men jevnhet har ikke nødvendigvis med nivå å gjøre. Det hender det er jevnt i 4. divisjon også, men det er fortsatt 4. divisjon.

I morgen skal jeg delta i debatten Hvor står norsk toppfotball? på cupfinaleseminaret til Norsk Fotballtrenerforening (NFT). Ifølge Bertil bør jeg rope halleluja hver gang jeg blir spurt. Men jeg får kanskje tenke meg om i løpet av dagen. Jeg har tross alt lest Jens Bjørneboes Ti bud til en ung mann som vil frem i verden!

Lykke til på Romerike!

Av Bengt Eriksen - 30.okt.2007 @ 12:54
Det går nesten ikke en uke uten at jeg lar meg forundre over kontraktsforhandlinger og kontraktsinnhold som gjøres kjent i pressen.

Jeg tar selvfølgelig alle forbehold. Avis er ikke nødvendigvis Bevis. Men hvis noe av det som fremkommer er i nærheten av å stemme, må det sies å være skremmende i en bransje som liker å kalle seg profesjonell.

I dagens utgave av Aftenposten, står det at nedrykkskandidatene Bernt Hulsker (Start) og Tommy Svindal Larsen (Odd) har klausuler om at de kan bytte klubb hvis det blir nedrykk. Det er noe å ta med seg i krigen om å unngå nedrykk!

Jeg har ofte lurt på hvordan slike reservasjonsklausuler kan få feste på kontraktspapiret. Fint at dere vil ha meg, men hvis dere andre i klubben rykker ned, skjønner dere sikkert at jeg må få gå til en klubb som er på den hyllen jeg fortjener å være! Er det virkelig noen ledere som nikker bekreftende og innfrir slikt? Er det i en lagidretts ånd?

Det går en historie om en kasserer i Vålerengens Idrettsforening (VIF) tidlig på 70-tallet, altså i de glade amatørenes tid. Kasserer Jensen hadde vært på jobb, spist middag hjemme hos kona, tatt på seg foreningsdressen, og tatt turen til Valle for å gjøre foreningsarbeid. Mens han ordnet tallene, banket det på døren. Inn kom en ambisiøs spiller. Han vil bare ha nevnt for kassereren at han hadde et tilbud fra en klubb på Romerike. Ja, også lurte han på hva kassereren hadde å si til det.

Han skal ha for det, kasserer Jensen, han tok seg bryet med å kikke opp av bøkene, men det var omtrent det hele. Han hadde ikke mer å si enn dette: Lykke til på Romerike!

Det går ikke an å gjøre sånt, sier dem jeg har luftet historien for, for alt er så mye vanskeligere i dag. Riktig. Men kan det hende at det blir gjort veldig vanskelig, fordi det virker mer seriøst med utsettelser og nye møter? Er det fordi dagens spillere og ledere har så uendelig mye bedre tid enn tillitsvalgte Jensen?

Er det helt umoderne å sette endelige tidsfrister for kontraktsforhandlinger? Er det helt på siden å feie åpenbart urimelige krav og forespørsler av veien i løpet av få sekunder?

Det hører med til historien at spilleren ble i VIF. Kanskje kasserer Jensen ikke var så amatørmessig likevel!

Målmaskinlogikk

Av Bengt Eriksen - 16.okt.2007 @ 13:23
Det hadde sett mørkt ut for Notodden og trener Jan Halvor Halvorsen uten Kenneth Kvalheim. Spissen har scoret 22 av 44 Notodden-mål i årets Adeccoliga.

Landslagssjef Åge Hareide ser naturlig nok ikke lyst på forfallene fra John Carew og Steffen Iversen før kampen mot Bosnia-Hercegovina i Sarajevo. De har scoret 4 ganger hver, hvilket blir 8 av Norges 20 mål i em-kvaliken.

Kan Thorstein Helstad fylle skoene til Carew og Iversen? Mange spør, bare Hareide, Helstad selv og resten av landslagsspillerne kan gi svaret.

I have every faith in him (Helstad), skal Hareide ha sagt til uefa.com. Det er en god start. Enda bedre blir det hvis Helstad har tillit til seg selv (les: selvtillit), hvilket jeg har all grunn til å tro. Men vel så viktig er det at han spilles god av lagkameratene sine.

Vi har sett eksempler på at så ikke alltid skjer. Jørn Andersen så ut som blekt vinterslakt som enslig norsk landslagsspiss i samme sesong som han ble den første ikke-tyske toppscoreren i Bundesligaen. Det feilte ikke selvtilliten til Der Andersen noe, men han ble spilt dårlig av sine medspillere og/eller av en helt feilslått kampstrategi.

Helstad er toppscorer i vår hjemlige Tippeliga med 18 scoringer. Han har virket skarp fra første stund, og scoret da også Branns første Tippeligamål i bortekampen mot Stabæk i første serierunde. Kan hende får vi se noe lignende i morgen. En Helstad løpende på tvers for å unngå offside, en gjennomstikker, og en Helstad stormende mot mål, med motstander(e) i hælene, og som roer seg ned noen rett før nådestøtet.

Helstad er best når det er god plass bak motstanderens forsvarslinjer og/eller når han kan snike seg bak forsvarerne ved innlegg fra sidene. Martin Andresen kan spille gjennombruddspasninger, mens Jan Gunnar Solli kan legge inn. Det er bare to eksempler, og de nevnte har god øving i dette fra Tippeligaen. Måtte vi få slippe å se at Helstad fores med hodeballer stående med ryggen til en eller to midtstoppere og der resten av det norske mannskapet ser på hvordan den hjemlige toppscoreren ordner det hele. Det har vært tilløp til det med Carew (vi spiller ballen til John, for han er så sterk at han fikser dette alene!), men la det bli med tilløpene (se Alene på topp).

Har vi virkelig ingen andre å lene oss tungt på enn Helstad? Jo, hele laget må funke godt for å slå B-H ,og Sigurd Rushfeldt kan overta hvis Helstad blir sliten. Men først og fremst må samtlige være mentalt forberedt på en uryddig kamp (jf. scenene på Ullevaal i forrige møtet). Men det er nå en gang slik at de virkelige målmaskinene må ha litt ekstraservice. De 12 em-kvalik-målene Carew og Iversen ikke har scoret, er fordelt på 9 spillere (hvorav Helstad er en av dem).

Kenneth Kvalheim fikk selvfølgelig hjelp da han scoret 5 av 5 Notodden-mål da Sparta Sarpsborg ble slått 5-2. Han ble ikke banens beste i VG dagen derpå. Det kan hende det er en grunn til det, men jeg er stygt redd for at noen har sett vel langt bak resultatene.

Fotball går også ut på å score mål!

Branns gulløl

Av Bengt Eriksen - 10.okt.2007 @ 12:59
Fjorårets bergenske gulløl ble en flause. Høstens nybryggede kan slå til. Men kan Brannmennene faktisk ha drukket gulløl allerede i midten av juni?

Noen vil huske at Brann tapte 0-6 for Lyn på Ullevaal 16. juni i år. Noen husker kanskje også at noen Brannmenn drakk øl på byen etter kampen. Det siste førte til en voldsom fordømmelse av Bergens brave menn. Makan. Med sånne tapssifre skulle de ha skammet seg på hotellet.

Alle Brannsjefene var nødt til å fordømme øldrikkingen og byturen. Hva skulle de ellers ha gjort? Alle ansvarlige fotballpersonligheter så seg nødt til å gjøre det samme. Hvilket signal sender dette til ungdommen, osv?

Det er rart hvordan noe noen ganger blir usømmelig, uelegant, utaktisk og lurt på samme tid. Nei, ikke klokt, for byturen hadde ikke støtte i klokskap. Den eneste støtten jeg kan komme på, er budskapet på plakatene langs veien i Oslo for noen år siden: Gi meg trøst når jeg fortjener det minst. I beste fall forkortet byturen nedturen det er å bli ydmyket. Det kan ha vært lurt, eller smart. Men det er dønn politisk ukorrekt å si det. (Jeg skrev noe om det i Høyt skum i Bergen).

Maleren Odd Nerdrum sa for noen år siden: Idrettsfolk sprenger grenser fordi de er for tjukke i hue til å forstå at de ikke kan sprenges! Det må sies å være grensesprengende dersom Brannmennene tar gull. Det har ikke skjedd siden 1963 (det første året serien het 1. divisjon; er det derfor gullet skal hem?). Det er ingen tvil om at dagens Brannlag er godt, men det skal litt til å bryte det enkelte bergensere opplever som en endeløs rekke av skuffelser. Da må man enten være tjukk i hue, for å bruke Nerdrums ord, eller hard nok i pannen. Jeg velger å tro det siste.

For: Er man for snusfornuftig og for klok, resonnerer man seg fort frem til at den eksisterende rekken ikke kan brytes. Kan hende var byturen et uttrykk for den galskapen som må til.

Uansett om det blir gull eller ikke, vil byturen i juni være en parentes i Branns Tippeligasesong 2007. Det var guttestreker. Kan hende var det også en svak genistrek med alternativ restitusjonstrening etter 0-6. Gravalvoret fikk i hvert fall ikke noe overtak.

Og det er jo et poeng i seg selv, selv om useriøse Brannspillere ble dommen den gang da!

Tjukkere tåke i Skien

Av Bengt Eriksen - 09.okt.2007 @ 13:06
Jeg beklager oppholdet i bloggingen. Jeg har vært på fjellet.

Jeg hadde med pc-en, men slasken som hadde solgt meg en tilkoblingsgreie hadde glemt å fortelle meg hvordan jeg skulle komme meg på nett. Jeg fikk tilbud om å låne en pc, men jeg takket nei fordi den hadde så teite taster. Og hadde jeg hatt flere tåpelige unnskyldninger for ikke å skrive, kunne jeg føyd til dem her.

Sannheten er at jeg valgte utegym i fjelluft fremfor stillesittende pc-drill.

Jeg kjenner ikke den fulle og hele sannhet om hva som er galt med eller i Odd, men det jeg har sett og hørt i det siste har sett hakkende galt ut.

Ove Flindt Bjerg skulle få Odd-skuta inn til sikker Tippeligahavn. Akkurat når han ble ny Odd-trener, vet jeg ikke, men Sandstø og Larsen var gone en fredag kveld (28.9.07). Derfor stusset jeg litt da jeg så Hallvar Thoresen sitte i et annet tv-studio enn meg påfølgende lørdag. Med forbehold om at det var et opptak: Hadde virkelig ikke sportssjefen i Odd Grenland viktigere ting fore enn å analysere andre fotballag dagen etter eller samme dag som klubben hadde fått inn en redningsmann? Flindt Bjerg hadde bare fem sjanser, og den første var bare en dag unna!

Den nye sjefen meldte entusiasme som det viktigste. Flindt Bjerg meldte ikke om noen klare og konkrete grep før kampen mot VIF. Og uten entusiasme, ble det ikke noe av noen ting fra Odd-spillerne.

Nå er det spilt en kamp til, mot RBK, og nå er entusiasmen blitt til bortforklaringer a la dem jeg serverte ovenfor samt frustrasjon. "Hadde jeg hatt en bredere stall, med mange færre skader og ikke så mange spillere i karantene på grunn av gule kort, ville enkelte gått hodestups ut av stallen i morgen." Slik var Flindt Bjerg sitert på fxt.no etter 1-4-tapet mot RBK søndag. Og videre: "Situasjonen i klubben er langt verre enn jeg var klar over."

Du verden! Ikke bare har ledelsen i klubben opptrådt klønete (se også Tåke i Skien), det ser også ut til at redningsmannen er en smule naiv.

Til det første: Hadde tanta mi hatt gummihjul, så hadde det gått direktebuss fra flyplassen til der hun bor. En redningsmann må jo ta grep, ikke jabbe om det han ikke liker og som han ikke kan/vil gjøre noe med.

Til det andre: Situasjonen i en klubb som sliter er alltid verre enn den ser ut til. Enten fordi det er så mye galt at noe fortrenges, glemmes eller velges vekk i beskrivelsen av tilstanden, eller også fordi beskriverne av tilstanden pakker dritten pent inn. Det må redningsmannen ta høyde for. (Hvis han er lurt opp i stry, er det en annen sak!)

Det var bare morgentåke på fjellet. Heldigvis.

Spillerstallens utilstrekkelighet

Av Bengt Eriksen - 19.sep.2007 @ 14:23
RBK og Knut Tørum gratuleres herved med uavgjortresultatet på Stamford Bridge i går. Og jeg takker for påminnelsen om at et slagkraftig lag er langt viktigere enn en god og bred spillerstall.

Før årets Tippeligasesong ble det sagt, også av RBK-ere, at RBK ville ta gull fordi klubben har den beste stallen. På 20 serieomganger har RBK kun vunnet to kamper på rad (mot Start og Sandefjord i hhv. 7. og 8. serierunde). Fordelingen seier-uavgjort-tap har god spredning: 8-5-7. Det er 13 poeng opp til topplaget Brann.

Hvordan kan det ha seg at klubben med den beste stallen ligger på 5. plass i serien 6 runder for slutt?

Mange skader kan ikke være årsaken, for en god og bred stall er jo den beste forsikringen mot den slags. Uflaks? Det er neppe noen god forklaring når det er spilt 20 kamper. Det er mye som spiller inn, men en ting er brennsikkert, i år som i hele fotballens historie: Det er slagkraftige fotballag som henter hjem poeng, ikke gode og brede staller.

Nå er det et poeng, som den legendariske Liverpool-manageren Bob Paisley sa, at det viktigste er å holde 11 mann på tå hev; de 11 som ikke spiller. For en vakker dag er man avhengig av en eller flere av dem som ikke har spilt så mye, og da må man ha behandlet dem så skvært at de er oppe til kamp når den tid kommer. På den annen side: Om Paisleys forgjenger, Bill Shankly, er det sagt at han svarte same as last year da han ble spurt om laget før sesongen tok til. Liverpool vant litt under Shankly også. (Shankly hadde visst nok så stor tro på kontinuitetsprinsippet at menyen i datterens bryllup var identisk med Liverpool-spillernes matchmatmeny, til assistenttrenerens store forbauselse.)

Jeg er temmelig sikker på at du ikke finner mange forandringer i startelleveren til Viking og LSK i de respektive årene de ble seriemestere på 70-tallet. Du kan gjøre samme øvelse for VIFs seriemesterlag på 80-tallet og RBKs ditto på 90-tallet. For sistnevnte skal startelleveren ha vært klar 1. januar hvert år.

Har Stabæk en god og bred stall? Ikke meg bekjent, men de har en veldig god førsteellever. De fire på midten og de to fremme heter stort sett det samme hver gang Stabæk stiller til kamp. Spissparet øser inn mål i år igjen (DN har 12 og VPG har 9 av 33 hittil i år, dessuten har VPG 10 assists), uten nevneverdig konkurranse fra utfordrere i stallen.

Hvis hukommelsen ikke svikter meg, har både Roar Strand, Alexander Tettey, Marek Sapara, Vidar Riseth og Christer Basma vært innom den såkalte Bent Skammelsrud-rollen i år. Jeg husker Mini-Sørloth-Løken nesten like godt som jeg husker Makarov-Krutov-Larionov, den sovjetiske superrekka i ishockey, men jeg sliter litt med venstreving-spiss-høyreving på dagens RBK-lag!

Jeg er tidligere blitt kritisert for at jeg sammenligner komponeringen av mat(retter) med ditto om fotballag, men nå som Jose Mourinho har begynt å gå meg i næringen (egg og omelett), er det sikkert stuerent igjen. Det er jo som kjent ikke viktig hva som blir sagt, men hvem som sier det. Derfor: Dem som spilte på midten og i løperekka til RBK på 90-tallet, var ikke individuelt bedre enn dagens RBK-ere, men 90-tallsutgaven var langt mer slagkraftig. Hovedsaklig fordi ferdighetene og rollene utfylte hverandre bedre. Det var egg og ansjos, ikke Daim og sursild.

Et slagkraftig lag er mer avhengig av typer, kvalitet og kontinuitet på stasjonene, enn mange å velge mellom. Det siste gir økt konkurranse om plassene og er en forsikring når skader og karantener melder seg. Men en god og bred stall holder ikke alene. De berømmelige og viktige relasjonelle ferdighetene kommer som oftest best til sin rett når de 11 utvalgte spiller sammen over tid, forutsatt at ingrediensene står til hverandre.

RBK er litt sent med tanke på seriegull, men gårsdagen virket prima med tanke på at det var første kampen i gruppespillet i Champions League. Dessuten: Det lover mer enn godt at innstillingen til kamp virket å være der den skal. Det kan den ikke ha vært for ofte tidligere i år. Det rimer jo ikke at et fotballag som sliter mot KIL-Hemne i cupen og som kun har vunnet to kamper på rad på 20 seriekamper, tar poeng mot Chelsea på Brua.

For RBKs, Knut Tørums og norsk fotballs del, håper jeg ikke gårsdagen var unntaket som bekrefter regelen i gruppespillet i Champions League. Det skal sies at de hadde litt tur, men tur er en undervurdert faktor i dagens faktaorienterte fotball.

Apropos: Hadde Chelsea utur? Mulig det, men i går manglet de kontinuitetsbærerne og målgarantistene Lampard og Drogba. De førsteklasses eggene, som Mourinho snakket om. Det kan ha bidratt til at laget ikke var fullt så slagkraftig som det pleier. Også Chelsea har en god og bred stall!

Helt gresk

Av Bengt Eriksen - 13.sep.2007 @ 13:11
Hvis Norge tar 9 poeng på sine tre gjenstående kamper, så tror jeg vi kvalifiserer oss til em-sluttspillet i Sveits og Østerrike, har en fotballkjenner sagt på radioen i hele formiddag.

Skatterevisor og landslagssjef Åge Hareide har lest tallenes tale bedre, for han har fått med seg det som ble glassklart allerede i går kveld: Norge går helt sikkert til em hvis de vinner sine tre resterende kamper.

Forklaringen er enkel: De to beste lagene i puljen kommer til em. Hellas har 19 poeng på 8 kamper. Norge og Tyrkia har begge 17 poeng, på henholdsvis 9 og 8 kamper. Norge møter Tyrkia på Ullevaal 17. november. Innbyrdes oppgjør kommer før målforskjell.

Etter 2-2-kampen mot Tyrkia 28. mars, kan det ikke bare ha vært Thomas Myhre som gikk ned i kjelleren for å samle krefter og kløkt. Han må ha fått følge av alle i og rundt landslaget. Det ble to måneder med selvransakelse.

Kampen mot Malta og om Ullevaal-publikummet, ble en smaksprøve på hva Norges landslag hadde pønsket ut. Formasjonen 4-3-3/4-5-1, i stedet for 4-2-3-1, kunne blitt det samme gamle i en ny innpakning. I stedet ble det ryddigere både i form og innhold. Sammensetningen på midten er et eksempel: Vi fikk ett anker i Martin Andresen og to harebikkjer i indreløperne Kristoffer Hæstad og Bjørn Helge Riise. Malta skulle være og ble en transportetappe, og 4-0 i målprotokollen var nok til å vekke Ullevaal-pulikummet.

Kampen mot Ungarn fire dager senere var enda bedre. Det er vrient å si hva argentinerne la i kampen 22. juni, for mange av spillerne skulle ha seriepremiere i Italia og Spania få dager etter, men sikkert er det at argentinerne ikke ville tape. Like sikkert er det at 2-1-seieren gav Norge enda en bekreftelse på at de nye grepene nyttet. Moldova ble nok en transportetappe, og i gårsdagens kamp mot Hellas tok Norge et viktig poeng.

Det så svart ut etter 1-2 mot Bosnia-Herzegovina hjemme og 2-2 mot Tyrkia borte. Fire em-kvalifiseringskamper senere, med 10 poeng og 11-2 på kontoen, og seier i privatlandskampen mot Argentina, er det et helt nytt spill. Ikke bare fordi tallene viser det, men fordi grepene gir tro på at landslaget er mer bærekraftig.

Jeg lyttet da Åge snakket om det såkalte Nye Norge på Norges Idrettshøgskole 28. april 2004. Siden da har jeg lurt mer enn en gang på hvorfor 4-2-3-1 skulle være så fortreffelig, enda Åge understreket at funksjonene var viktigere enn tallkombinasjonen. De 2 skulle balansere laget og være kreative. Den midterste spilleren i 3-tallet var hengende spiss, ikke offensiv midtbane. Denne skulle lokke motstandernes midtstoppere frem, mens 1 skulle true bakrom. Også skulle det dobles på kant.

Feiende flott i teorien, men i praksis har det kladdet for ofte.

Det tok tid, men Åge har gjort gode grep etter Tyrkia-kampen. Ikke bare er det lettere å si 4-3-3 enn 4-2-3-1, det virker også betydelig enklere å praktisere. Først og fremst fordi det ligger en erkjennelse i at spillernes ferdigheter kommer bedre til sin rett med denne formasjonen OG disse rollefunksjonene.

Norges resultatmessige og prestasjonsmessige fremgang skyldes utelukkende at enkeltspillere har stått frem, sier enkelte, og peker på John Carew som hovedbeviset. Jeg nekter ikke. Men jeg nekter heller ikke for at det kan være en sammenheng mellom de grepene som er tatt og at enkeltspillere har stått frem. John har vært strålende, men helt alene har han ikke vært. Heldigvis.

Apropos John Carew: Jeg var neppe alene om å stusse over hvorfor Åge sendte han ut på kanten av banen da de greske stopperne virket segneferdige i går. Det fremsto som en taktisk gavepakke til Otto Rehhagel. Helt gresk, med andre ord.

De tre siste kampene blir ikke bare transportetapper, men Norge sitter fortsatt i førersetet hva angår em-deltakelse. Og med tre seire er det enkel matte. I hvert fall for de fleste av oss.

- Vi må se på mulighetene

Av Bengt Eriksen - 07.sep.2007 @ 13:24
Norges vm-kvalifiseringskamp mot Moldova i Chisinau 30. mars 2005 ble en begredelig forestilling. I morgen har landslaget en gyllen mulighet til å bevise at det var en arbeidsulykke.

Før vm-kvalifiseringskampen hadde Norge spilt 17 kamper under Åge Hareides ledelse. Fasit: 10 seire, 6 uavgjorte og 1 tap (mot Italia i Palermo 4.9.2004). Likevel messet landslagsledelsen om hvor vanskelig kampen i Moldova kom til å bli. Moldova lå da på 114. plass på Fifas rankingliste.

I dag advarer Jarl Torske mot Moldova. Han har studert laget for Hareide & Co. De som tror at dette blir en enkel kamp, må tro om igjen, skal han ha sagt til Aftenposten. Årets utgave av Moldova opptrer ryddig, har god struktur og er godt organisert, får vi vite. Videre: Laget er fysisk robust, er sterke i luftrommet i egen backrekke og har spisser med gode ferdigheter.

Moldova ligger på 106. plass på Fifas rankingliste. Det skurrer litt at laget skal ha blitt bedre i år, all den stund laget lå på 85. plass i januar i år. På den annen side: Rankinglister er gjennomsnittsbetraktninger. Dessuten tar de hensyn til andre lags resultater. En kamp er en marginalbetraktning. Det går an å tape i Moldova i morgen, men hverken Hellas (0-1), Bosnia-Herzegovina (2-2) eller Malta (1-1) har klart det i denne em-kvaliken. Moldova har tapt 4 av 4 bortekamper, scoret 1 mål og sluppet inn 11.

Norge har ikke mer å frykte mot Moldova enn det norske Tippeligalag har å frykte mot 2. og 3. divisjonslag i første runde i NM. Norge kan tape hvis spillerne har slett innstilling, hvis de av en eller annen grunn tviler på egne ferdigheter, eller hvis det blir en ny arbeidsulykke. Det første er utilgivelig, det andre er det ingen grunn til og det tredje virker lite sannsynlig.

Norge ligger på 35. plass på Fifas rankingliste. Selvtilliten må ha fått et oppsving etter 4-0 mot Malta, 4-0 mot Ungarn og 2-1 mot Argentina, også hvis vi ser bak resultatene, som det heter. Norge har ikke spilt så omstendelig og jålete som laget gjorde en periode, spydspiss John Carew har vist strålende takter, og laget har kun sluppet inn ett mål på de seneste tre kampene.

Min eneste bekymring før kampen i morgen, er at Torske med flere har servert for mange advarsler om hvor vanskelig det er å møte Moldova. Det minner nemlig mye om det som skjedde før forrige kamp i Chisinau. En ting er å holde de norske spillerne på jorden etter seieren over Argentina. En annen er å snakke Moldova opp til uoverkommelige høyder. Det siste er det ingen grunn til, såpass må vi kunne bruke rankinglister og statistikk til.

Ifølge Aftenposten, har Torske god tro på norsk seier. Flott. Det er grunn til å minne om Hareides postulat da han tok over landslaget: Vi må se på mulighetene, ikke passe oss i hjel!

Norge virket sjanseløse i em-kvaliken for en stund siden. Men i stedet for å bli grepet av tungsinn, har Hareide og hans menn både tatt grep og grepet mulighetene.

I morgen byr det seg nok en mulighet.

(Her er artikkelen jeg skrev etter vm-kvalifiseringskampen Moldova-Norge: http://www.nettavisen.no/sport/fotball/bengts/article367412.ece)

Keep it, Mr. Solskjaer, please!

Av Bengt Eriksen - 28.aug.2007 @ 15:17
Det hender det skjer noe før TV-sending som gjør det vanskelig å holde maska på sending. Jeg hadde litt trøbbel da Ole Gunnar Solskjær kom i TV 2-studio i fjor sommer.

Da han ble varslet som gjest, begynte jeg å tenke over om jeg hadde møtt ham før. Siden jeg ikke kom på når det skulle ha vært, tok jeg ikke sjansen på å si takk for sist. Jeg presenterte meg med fullt navn og nummer.

Så kom det: Jeg vet godt hvem du er, jeg har autografen din.

Jeg rakk å le, før jeg spurte: Har DU autografen MIN? Det er jo feil, det er jeg som burde hatt din!

Da han fortalte at han hadde fått den på Lerkendal som guttunge, etter en kamp mellom RBK og VIF, var det grunn til å tro ham. Likevel virket det rart. Det ble ikke bedre da sendingen startet. Heldigvis kunne jeg humre for meg selv mens Solskjær snakket med programleder Davy Wathne.

Jeg har alltid hatt et veldig avslappet forhold til kjendiser og stjerner. De skal få være i fred for meg. Dessuten har livet lært meg at de ikke alltid er slik man har fått inntrykk av at de er.

Det vil være ravende galt å si at jeg kjenner Ole Gunnar Solskjær. Likevel: Inntrykket han har gitt de gangene jeg har sett og hørt ham, enten det er på eller utenfor banen, er bunnsolid. Profesjonell til fingerspissene, gode holdninger, fri for stjernenykker og ærgjerrig, er det jeg umiddelbart forbinder med ham. Hvis jeg tar med hans utsøkte målteft, fremstår han som gull verdt for trenere og lagkamerater og som en prima ambassadør for klubbene han har spilt for.

Hans atferd bør bli pensum for alle fremtidige fotballspillere.

Tungvektere på oppløpssiden

Av Bengt Eriksen - 24.aug.2007 @ 13:35

Det er 9 runder igjen av årets Tippeliga. Sammenlignet med en 100-meter, gjenstår det 35 meter. I år igjen er det tungvektsklubbene som leder an.

 

I 1963 ble fotballens himmelrike døpt 1. divisjon. Brann ble seriemester i 1963. Rosenborg ble det i fjor igjen.

 

De fem store i norsk fotball, ifølge den såkalte maratontabellen fra 1963 til 2006, er Rosenborg, Viking, Lillestrøm, Brann og Vålerenga. Foreløpig har Stabæk sneket seg inn på bekostning av Vålerenga.

 

På disse 44 sesongene har kun 10 av i alt 42 lag blitt seriemestere. RBK, med imponerende 20 titler, Viking (7), VIF (5) og LSK (4), sitter på 82 prosent av gullbeholdningen. Snakk om elitisme i eliteserien! De store er i posisjon til å skaffe seg gode spillere og lag. De har også god erfaring med alt som skjer i serieinnspurten. En solid og god spillerstall er viktig når karantene trenger seg på. Erfarne folk, både på og utenfor banen, er viktig når seriespillet drar seg til. Det er bedre med et varmt hjerte og et kaldt hode, enn omvendt. En overivrig trener, en frustrert materialforvalter eller en klin nervøs midtstopper, får sjelden favorittstempelet på oppløpssiden. Vinnere klarer å holde alt styret på armlengdes avstand.

 

Brann ligger best an. De har riktig nok 3 poeng mer enn LSK, men i realiteten snakker vi vel bare om 2 poeng. LSK har 10 plussmål mer enn Brann. De jages av Stabæk og Viking, begge med bare 3 plussmål. Så tett som dette later til å bli, kan målforskjellen bli avgjørende. Hvis RBK skulle bli mestere i år igjen, nå 10 poeng bak serieleder Brann, blir til og med jeg overrasket. For hvis John Toshack har lært meg noe, så er det essensen i utsagnet: Det eneste som overrasker meg i fotball er at folk blir overrasket.

 

Tall og fotball kan lett bli tullball. Men det er et faktum at det er scoret 356 mål hittil i Tippeligaen. Det gir et snitt på 2,99 mål per kamp. Det er høyt sammenlignet med andre ligaer i Europa. Den prosentvise fordelingen av H-U-B er som den pleier å være: 50-25-25.

 Jeg har ikke oversikt over antall pasninger i luften. Jeg håper på forståelse for det!

Alene på topp

Av Bengt Eriksen - 23.aug.2007 @ 10:46

John Carew tronet på topp etter seieren over Argentina. Supert. Gratulerer. Jeg er ikke sikker på at det er like supert at han i kampen stundom var alene på topp! Og da tenkere jeg utelukkende på de forestående høstkampene.

 

I to kamper har JC stått frem som en bauta på Ullevaal. Mot Ungarn i em-kvaliken så han ut som en bevegelig høyblokk. I gårsdagen kamp mot Argentina minnet han om et lokomotiv i toppfart mot et klart mål.

 

Norge var godt organisert i forsvar, som det heter. Spillerne opptrådte disiplinert, forflyttet seg raskt sideveis, støtet og falt av (pumpet). De rappet ballen av argentinere på vei frem, for så å slå kontra. Men da ballen ble spilt tidlig mot JC og Argentinas mål, skjedde det litt for ofte at røkla ble stående å se på hvordan det gikk med JC.

 

Norges lag lå lavt for å demme opp for broderingsmestrene fra Argentina. Det er ingen vits å slite seg ut hvis man likevel ikke rekker frem i avslutningsposisjon, for med JC går det jo så fort. Det er ikke like greit hvis de heretter satser på at JC ordner biffen i kamp mot to og tre forsvarere.

 

Vi er opplært til at det riktige er at mange gjør noe samtidig (samhandling). Det kan gå aldeles utmerket også om så ikke er tilfelle. Italienske (lands)lag har mang en gang lent seg på en spiss som får greie seg selv. En annen JC, med Cruyff til etternavn, var ikke tilhenger av at spillere skulle hjelpe til når spissen(e) hans var en-mot-en eller to-mot-to i angrep. Hjelperen får jo som oftest med seg en eller flere forsvarere, og dermed ødelegger den gode hjelperen.

 

Mot Argentina var Åges Hareides menn sikkert, og klokelig, litt reservert. Argentinerne er ballsikre og kvikke. Det kunne blitt døden i gryten å tømme laget mot Messi & Co. Men i de kommende kvalikkampene bør vi våge å sende flere i angrep når (kontrings)mulighetene byr seg. For Norge kan få problemer hvis JC ikke er like suveren i kvalikkampene som står for tur.

 

Det er ingen fare for helse og sikkerhet om to eller tre vogner kobler seg til angrepslokomotivet John Carew.


Et spørsmål om stil?

Av Bengt Eriksen - 09.aug.2007 @ 12:56
Det ble mye å bite i etter ferien. Det begynte med Vidar Davidsen, leder av Norges Fotballforbunds Topptrenerkomite. Han listet opp 11 utviklingspunkter for norsk fotball i VG (250707). Jeg festet meg ved punktene For dårlige individuelle ferdigheter, For lite opptatt av spillerutvikling, For lite internasjonalt fokus og For lite sportslig kompetanseheving.

For dårlige individuelle ferdigheter og For lite opptatt av spillerutvikling henger naturlig nok sammen. Det er enkelt å regne ut at spillere med god teknikk, fotballforståelse og fysisk kapasitet, utvider mulighetsområdet for et lag. Hvis de samme ferdighetene/egenskapene er dårlige, begrenser det mulighetsområdet. Det er en grunn til at kokker sier at gode råvarer er overordnet alt. Sandefjord-trener Tor Thodesens forslag om proffe trenere i barne- og ungdomsfotballen er konkret i så måte. Forslaget er ikke nytt. Hovedproblemet er, nå som tidligere, at få klubber viser betalingsvilje når ting tar tid. Heller svir de av penger på nok en som kan gi dem instant satisfaction.

For lite internasjonalt fokus. Jeg ble a-lagsspiller sommeren 1983. Da var norske toppfotballspillere non-amatører. Vi studerte eller jobbet ved siden av eliteseriefotball. Likevel: Vi hadde to dagers sommerferie (sic!). Vi spilte Intertoto-kamper for å få internasjonal kamptrening og dro på treningsleir til Belgia og Øst-Tyskland i samme ærend. Vi øvde oss på eventuell e-cupdeltakelse. Hva gjør Tippeligalagene i dag?

Når de ikke spiller mot hverandre innendørs i januar, reiser de etter RBK til Gran Canaria. I februar og mars klumper de seg på La Manga. De spiller mot hverandre, trener ved siden av hverandre og bor oppå hverandre. Fra april til november møtes de i serie og cup. Med RBK som et mulig unntak, møter de sjelden lag det ville vært naturlig å bryne seg på mht. e-cupspill.

Jeg konkluderer dermed med at spesifisitetsprinsippet, et viktig prinsipp i treningslære, nemlig at treningen bør ligge så nær opp til konkurranseutøvelsen som mulig, ble bedre ivaretatt av non-amatører for 24 år siden enn av dagens proffer. Det er mer enn et tankekors at Tippeligalagene bruker nesten all tid med og mot hverandre, når målet er å hevde seg i Europa. (Jeg har ikke glemt Royal League, men jeg mener fortsatt det er feil å spille tellende kamper rett etter at seriespillet er over.)

For lite sportslig kompetanseheving. Ifølge VG mener Vidar at vi (norske trenere) må erkjenne at vi ikke er så flinke og utlærte som vi innbiller oss og at vi er for redde for å tråkke hverandre på tærne. Spørsmålet er: Hva skal vi tråkke til med når vi er travelt opptatt med å trampe rundt i den samme salatbollen? Vi er opptatt av å følge med på at andre norske lag ikke gjør noe annet enn det vi gjør.

Det er bra at vi samles til Topptrenerseminar på Helsfyr for å høre om studieturen G19-sjef Tor Ole Skullerud, Hallvar Thoresen, Nils Johan Semb, Dag Riisnæs og Bård Flovik hadde til Argentina (Boca Juniors og Velez Sarsfield), men hva om norske trenere dro ut på egen hånd? Er det bare svenske Jan Jönsson i Stabæk som drar alene på studietur (til Wenger og Arsenal) for å få andre impulser enn gjennombruddshissighet og stram defensiv organisering? Må Vidar og Topptrenerkomiteen arrangere pakketur for å få trenerne ut?

Jeg kan ikke mye om mat, men jeg er glad i mat. I Barcelona i sommer leste jeg et intervju med Ferran Adria, sjefen og matinnovatøren på stjernerestauranten El Bulli (ligger i nærheten av Barcelona). Han og teamet hans lager visst nok masse mat 6-7 måneder i året. Resten av året reiser de verden rundt for å lære om mat og skaffe seg impulser til nye retter. Sjappa til Ferran Adria er stappfull, og det er lange ventelister.

Jeg har ikke nevnt spillestil før nå. Etter å ha skumlest VG-intervjuet med Vidar, kan jeg ikke se ordet der heller. Ikke fordi spillestil ikke er viktig, men fordi andre ting er langt viktigere for å utvikle norsk fotball. Retningslinjer for det enkelte lag? Ja, selvfølgelig, men også mangfold og egenart. Hvordan skal vi få det beste ut av vårt lag, med våre spillere og deres ferdigheter, i konkurranse med andre? Hvordan vil vi forberede oss? Ikke kikk på naboen, tenk selv. Jeg tror ikke på en universaloppskrift for (norske) fotballag. En generell spillestildebatt er derfor fåfengt.

Hvis spillestildebatten som trengte seg på i forrige uke arter seg som den pleier, kommer den til å bli et mesterskap i fotballfaglig snobberi. Fotballøvrigheten kommer til å briljere med begrepsnyanser mellom spillestil, strategi og struktur. Legg til enten-eller-tankegangen gjennombruddshissig eller ballbesittende og langpasninger eller kortpasninger, så tenker jeg du har det. Måtte debatten foregå i et bittelite auditorium. 

Jeg nøyer meg med å minne om innledningssitatet i en av professor Finn-Erik Vinjes mange bøker om språk: Grammatikeren foragtede mig fordi jeg brukte kolon der han brukte semikolon.


I hvert fall i denne omgang.


Høyt skum i Bergen

Av Bengt Eriksen - 20.jun.2007 @ 10:54

Lyn satte bråtebrann på rødtrøyenes banehalvdeler på Ullevaal lørdag, og Brannmennene var helt ute av stand til å slukke. Spørsmålet er om det hjalp å slukke tørsten på byen etter kampen!

Når du har tapt 0-6 skal du være særdeles forsiktig med hva du gjør og hvordan du ter deg. De Brannspillerne som dro på byen, sendte et særdeles dårlig signal til alle som følger Brann i tykt og tynt (og til omgivelsene for øvrig). Byturen fremstår som useriøs atferd. Hvis de trosset et forbud mot å gå byen, er det utilgivelig.

At Brannlaget hadde en elendig dag på jobb, er det liten tvil om. Det springende punkt er likevel: Hva gjør de får å rette det opp ved neste korsvei?

Skulle spillerne ha skammet seg på hvert sitt hotellrom, hvilket som oftest forlenger og forsterker de negative opplevelsene, snakket om de samme tingene de har snakket om før, eller gjøre noe hyggelig for å komme over den uopprettelige ydmykelsen?

Noen Brannspillere valgte det siste, har jeg skjønt. Det kan synes lettvint, omtrent som å si at man ikke bryr seg. Men det kan også ha vært noe fornuft i ufornuften. Å kople av over en pils eller to, der man tenker på noe annet, sier hverandre noen sannhetens ord og ikke graver seg ned i detaljer, kan forløse krefter. (Jeg snakker ikke om flatfyll, spying og hærverk, men om en øl eller to utenfor hotellmurene!)

Pressen omtalte saken fordi byturen representerer noe useriøst og skamløst. Men sett nå at Brann slår tilbake (som det heter) og oppnår akseptable eller gode resultater i fortsettelsen. Vil det samme pressekorpset da skrive at byturen var et sjakktrekk? Neppe. Men kan hende var byturen det som skulle til. Med tanke på alternativet, som ofte er aktiviteten fritt for å ha hotellrommets fjernkontroll, er det ikke sikkert det var så dumt. Men det vet man aldri. Alle hyller en når det går bra, uansett hva man gjør. Alle finner feil når det går dårlig. (Hvis Lyn-spillerne hadde tatt seg en tur på byen etter samme kamp (det vet jeg ingenting om), ville pressen ganske sikkert ha skrevet at de feiret seieren. Det hadde neppe blitt ansett for å være useriøst. Enda Lyn skal spille en minst like viktig kamp som Brann i dag!)

Brann lever farlig. Byturen kan treffe dem midt i trynet dersom det ikke blir seier i dagens hjemmekamp mot Aalesund. Sånn blir det når vi er så inkonsekvente i vår omtale av byturer.

Vinneren tar alt. Taperen får all dritten, og litt til. Sånn er det bare.


Før knivene slipes

Av Bengt Eriksen - 19.jun.2007 @ 12:16

Players lose you games, not tactics. There's so much crap talked about tactics by people who barely know how to win at dominoes.

Flere ganger i løpet av den 10. Tippeligarunden ble jeg minnet om salig Brian Cloughs ord.

Først da jeg så Lyn-Brann på Ullevaal (6-0). Hadde Henning Berg gjort taktiske grep av ypperste klasse eller var det først og fremst Lyn-spillernes fortjeneste at de snurret rundt den ene Brannmannen etter den andre? Snudd på hodet: Hadde Mons Ivar Mjelde en hodeløs og irreversibel plan eller var spillerne hans helt ute av stand til å slukke branner den kvelden?

Tar vi Clough på ordet, var det Brannspillerne som tapte kampen!

Hvis Cloughs ord er lov, må Aalesund-spillerne bære hovedansvaret for tapet mot Stabæk. Og videre: Det var LSK-spillerne som tapte kampen mot VIF, ikke Tom Nordlies plan.

Brian Clough står for meg som noe av det ypperste innen manager- og treneryrket, men alt tyder på at resultatene hans ville bleknet uten hans taktiske klokskap og evner som motivator. Han ble kalt Big Head fordi han strødde om seg med utsagn a la det jeg innledet med (og f.eks. jeg vil ikke si at jeg var den beste manageren i gamet, men jeg var blant topp en), men han ble altså europacupmester to ganger med Nottingham Forest (hørt om dem?). Flere av spillerne han vant med hadde for lengst blitt skrotet av managerkollegaer. Det fåfengt å tro at Forest ville vunnet noe som helst uten Cloughs taktiske klokskap.

Et fotballag trenger både et klokt trenerhode og gode spillere, men siden det er vrient å være prima hver gang, må vekselbruket bli som følger: Er spillerne svake, stilles det ekstra store krav til trenerens taktiske evner. Har trenerhodet tenkt uklart, må spillerne evne å kompensere.

Det er (for) lett å legge hovedansvaret på Mjelde for tapet mot Lyn, for det var ikke en Brannmann som lignet på sitt normale jeg. Hverken i innsats eller ferdigheter. Det går fint an å tape for Lyn, spesielt på Ullevaal og i hvert fall når Lyn-spillerne er så pigge, men rødtrøyene fra Bergen må ta igjen mye tapt stolthet allerede ved neste korsvei.

Jeg har den største tiltro til at Jan Jönsson visste hva han gjorde da han la slagplanen sin før søndag kveld. Men ingen trener i verden kan programmere Tchoyi, Nannskog, Alanzinho og Hauger til å score slik de gjorde mot Aalesund. Det var enkeltmannsprestasjoner på øverste fotballhylle.

Og hvis Petter Myhre får samme innsats og vinnervilje av Vålerengaspillerne i kommende kamper som de la for dagen mot LSK, vil poengene tikke inn. Selv om de mangler en goalgetter.

Gode prestasjoner er et samspill mellom taktisk klokskap av treneren og utøvde ferdigheter av spillerne. Det har hendt at lag er blitt seriemestere på tross av treneren, men enda oftere har lag rykket ned på grunn av for dårlige spillere.

Det er 71 dager siden Tippeligaen 2007 tok til. Ingen trenere har fått sparken (ennå). Clough fikk sparken etter bare 44 dager i Leeds United. Etter det tok han Nottingham Forest til fotballhimmelske høyder.


Faktum er ...

Av Bengt Eriksen - 31.mai.2007 @ 11:24

When facts change, I change my mind. What do you do, sir? Visesentralbanksjef Jarle Bergo lente seg på den britiske økonomen John Maynard Keynes' retoriske spørsmål i dagens utgave av Aftenposten. Bergo brukte Keynes-sitatet i et forsøk på å forklare at Norges Bank ikke er på etterskudd med sine renteprognoser.

Om Åge Hareide har lent seg på Keynes noen gang, vites ikke. At han er på etterskudd poengmessig, hersker det liten tvil om. Men det kan fortsatt gå hele veien frem til et em-sluttspill.

Jeg skal av gårde for å se på dagens landslagstrening. Etter rapportene fra gårsdagens trening å dømme, skal Norge på ny klabbe ballen fra venstre back til høyre kant.

Er det noe galt med det? Ikke i min bok. Det er blandingsforholdet mellom langpasning/kortpasning, holde ballen i laget/kontre, jage ball/vente på motstanderen osv. som er avgjørende. Blandingsforholdet varierer med motstanderens motspill. Det betyr ikke at spillestilen er uten rammer og roller, bare at du må ha en formening om hva i verktøykassa det kan være fornuftig å bruke når i den gitte kampen. Alternativt å justere underveis, og helst så tidlig som mulig, dersom det du trodde kom til å skje ikke skjer. Det er her Keynes kommer inn.

Norge skal etter sigende spille 4-3-3 kommende lørdag. Åge har stort sett sverget til 4-2-3-1. Han forklarte utgangspunktet på Norges Idrettshøgskole 28. april 2004. Doble på kant (sideback og kant på samme side må utfordre motstanderens back), doble i midten og to balanserende midtbanespillere. Jeg nevnte bare det første i parentes, fordi: Her om dagen deltok jeg i en debatt med Henning Berg og Åge Hareide. Henning mente vi ikke skulle forvente noe mer av (kombinasjonen) Riise/Gamst Pedersen enn av de andre spillerne. Alle er visst nok like viktige! (Hvis de er det, måtte det være lurt av Lyn og Henning å selge Edu; da ville de vært like gode og enda rikere!) Åge istemte. Men da lurer jeg på et par ting jeg aldri har fått svar på fra landslagssjefen: Hvis det var et poeng å doble på kant, hvem andre enn Riise/Gamst Pedersen hadde han sett for seg at skulle kunne gjøre det best? Og hvor ofte har vi sett at det har vært motorvei nedover den venstrekanten (motorvei ble varslet for flere år siden)?

Altfor sjelden, er mitt svar. Men jeg krever åpenbart for mye av herrene Riise/Gamst Pedersen!

Apropos det siste: Det kan utmerket godt være det er Åge noe galt med. Enhver trener som oppdager at spillerne virker bedre et annet sted, har noe å svare for. Det kan hende Åge har lagt bånd på duoen. Det kan tenkes de har andre roller i Blackburn og Liverpool. På den annen side: De spiller på de samme plassene. Venstreback Riise blir ikke satt i mål på landslaget og venstrekant Gamst Pedersen spiller ikke midtstopper. Så stor forskjell kan det ikke være å komme hjem.

Jeg sammenligner høydepunktene fra Premier League-innsatsen med alle involveringene i landskamper, sier Henning og Åge. Gid det var så galt! De JAR og MGP skylder ikke meg noe. Men jeg tror fortsatt de har mer å gå på når Norge spiller hjemme. Det er rett og slett en tillitserklæring.

Jeg har ikke noe imot at Åge realitetsorienterer seg og går fra 4-2-3-1 til 4-3-3, forutsatt at funksjonene er viktigere enn tallkombinasjonene. I det lange løp vil ingen huske noe av dette hvis Norge kommer seg til em.

For som Keynes også sa: In the long run we're all dead!


Jåleri og spillestil

Av Bengt Eriksen - 30.mai.2007 @ 15:02

Det er lett å være enig med Egil Drillo Olsen når han hevder at det er for mye jåleri på landslagets hjemmearena Ullevaal. For meg er det veldig lett, for dette jåleriet ville jeg ha vekk allerede etter at landslaget forsøkte å brodere seg gjennom Moldovas snøfonner i 2005. Det var rett og slett veldig vanskelige forhold, men det tok ikke Nye Norge nevneverdig hensyn til. Planen om finspill skulle gjennomføres!

Jeg er enig med Drillo i at det har vært verst på Ullevaal. Landslaget skulle begeistre. Det har gått veldig lenge mellom øyeblikkene.

Er medisinen nå back to basic? Vi kan ikke annet, så frem med den kjipe fotballen som gav oss resultater på 90-tallet?

La meg minne om at spillernes uttalelser etter to vm og ett em var: Det var synd vi ikke fikk vist hva vi er gode for. Jeg skjønner dem godt. Når du venter på at noen skal angripe, og de (kloke av skade) venter på at du skal gjøre det samme, sitter du ikke igjen med følelsen av å ha gjort all verden for å forbli i et mesterskap når fløyta går. Norges mangelfullt utviklede angrepsrepertoar ble avslørt da vi møtte lag i vm og em som ikke naivt angrep oss.

Det må være ganske åpenbart at angrepsspillet fra 90-tallet måtte videreutvikles dersom Norge skulle ta et steg videre. Men det er samtidig ganske åpenbart at Åge har gått altfor langt. Langpasninger, kontringer og ulik presshøyde ligger fortsatt innenfor variasjonsbegrepet. Intensitet også. Hvis dette kunne vært kombinert med dagens veldig omstendelige fotball på Ullevaal, ville det sett helt annerledes ut. Dessverre har det foreløpig vært for mye annerledesfotball enn 90-tallsmodellen.

Overdreven bruk av langpasninger og kontringer eller overdreven ballbesittelse, er og forblir overdrivelser. Stil blir da et mål i seg selv. Da vinner spilleprinsipper over fotballkløkt og praktisk sans, for da sies det indirekte: En stil er alle andre overlegne, uavhengig av tid, sted, spilletyper, forutsetninger og omstendigheter for øvrig. Det er ikke lite jålete det heller, for en vellykket spillestil, uansett hvor vellykket den er, vil måtte utvikles rett og slett fordi motspillet forandrer seg. Det er grenser for hvor mange ganger man går på den samme finta!


Tåke i Skien

Av Bengt Eriksen - 22.mai.2007 @ 12:51

Jeg har diskutert det med Arne Sandstø og Gaute Larsen, men fortsatt skjønner jeg ikke bæret av den delte trenerløsningen i Odd Grenland. Jeg skjønte heller ikke løsningen Lyn hadde før Henning Bergs tid, men nok om det. (Hvis du ikke har fått nok, kan du lese min Nettavisen-spalte om Lyn og trenerteam og sånn.)

Odd Grenland er per dato det dårligste laget i Tippeligaen. Det er hevet over tvil at noe må gjøres annerledes. Men i Tippeligaklubber er det sjeldent at noe gjøres annerledes, der er regelen at noen andre må gjøre det.

I går meldte sportssjef Hallvar Thoresen at klubbledelsen er inni en evalueringsprosess (det heter så). En veldig grundig sådan, slik at en klok, snarere enn en rask, avgjørelse fattes.

Sportssjefens utsagn var både uangripelig og intetsigende, og en gavepakke til alle som vil spekulere. Hva pleier å skje da? Kort sagt og med solid forankring i Tippeligaen: Det spekuleres, om trenerens eksistens selvfølgelig, styremedlemmene får hetta av pressehøyden, og så innkalles treneren til en prat.

Hvis dette skjer i Odd, minner det om elendig fotarbeid. Laget holdt på å rykke ned i fjor. Hva skjedde etter fjorårssesongen (det gikk jo bra)? Ingen evalueringer og prosesser? Er det de samme lederne som evaluerer og prosesserer (igjen)?

Jeg er enig med Hallvar i at en klok avgjørelse er bedre enn en rask avgjørelse. Men mye på grunn av hans ordvalg, skriker Odd Grenland nå etter en rask avgjørelse. Måtte den også bli god.


Vi valgte oss mai

Av Bengt Eriksen - 16.mai.2007 @ 09:31

I 1985 startet det bratt. Det begynte med 3-0-tap i Bergen og fortsatte med 1-1 på Bryne. Dagen før nasjonaldagen tapte vi 2-0 for Molde på regntunge Ullevaal. Det så helsvart ut før vår fjerde kamp (femte serierunde) mot Start i Kristiansand søndag 19. mai.

Hva er det for slags fjollete antrekk? Skal de feste etter dette?

Omtrent slik (men bare omtrent) ordla Vålerengas svenske trener Olle Nordin seg da jeg forlot garderoben 16. mai 1985. Tapet for Molde tynget. En fin sesongoppkjøring virket ikke å være mye verdt nå. Og så løp jeg av gårde i en russedress for å rekke en ventende buss fullastet med idioter (etter oppførselen å dømme, altså)!

Natten til 17. og selveste nasjonaldagen ble lang, travel og innholdsrik (Tryvann, luepåleggelse, russefrokost, russetog osv.). Nå ventet de faste postene: Søvn og trening.

Olle kom løpende mot meg da jeg ankom Valle 18. mai kl. 0930. Han hadde sett ungdom i russedress for første gang dagen før. Jeg fikk ikke inntrykk av at han likte det han hadde sett!

Er du klar til i morgen? spurte han. Jeg fornemmet et solid tillitsbrudd hvis jeg svarte ja hvis jeg burde ha svart nei, med de følger det kunne få.

JA, sa jeg. (Det skulle forresten ha tatt seg ut med nei.)

Søndag 19. mai kom og Start ventet oss på solrike Kristiansand stadion. Jeg traff med pasningene, så godt at det ble en og annen målgivende til Jørn Andersen. Jeg jobbet som besatt. Olle skulle ikke få ta meg på innsats og forsøk. Startvingen Matta byttet side et par ganger. Han var lite fornøyd med måten trener Karsten utøvde sin misnøye på. Det endte med at Karsten satt seg på benken. Uten å mukke.

Vi vant 7-0. Punktum. (Jørn A scoret fire.)

Mandag 20. mai var det eksamen (norskstil). Jeg skrev om selvtillit. Det gikk fint. Trolig fordi jeg kom på at jeg var i form med alt jeg hadde rukket siden 16. mai. Bekreftelser hjelper på selvtilliten, spesielt hvis man har gitt det man kan for å oppnå bekreftelsene.

Jeg velger meg april, sa forfatteren. Vi valgte oss mai i 1985. Trenden snudde fordi vi hadde bestemt oss for å vinne på Kristiansand stadion. En god innstilling var, er og forblir en god start. Det ble demonstrert da Start slo nettopp Vålerenga på Sør Arena i forrige runde.

Det er ikke for sent for noen å justere innstillingene. Men grunnlaget for morgendagen legges i dag. Ha en god nasjonaldag!


5 av 18

Av Bengt Eriksen - 11.mai.2007 @ 10:52

På La Manga i februar spurte jeg noen sentrale VIF-ere: Hva om dere har 4 poeng etter 6 kamper? I dag viser det seg at jeg bommet med ett poeng i spørsmålsstillingen min.

Begrunnelsen for spørsmålet, var: Både VIF og RBK ansatte unge og ganske uerfarne trenere. En av begrunnelsene var de gode resultatene de hadde som vikarer i fjor høst. Med de resultatene skulle det litt til å overbevise noen om at hverken Petter Myhre eller Knut Tørum holdt mål. Kunne de klare å ta så mange poeng en høst i Tippeligaen, var vel det alene grunn god nok til å ansette dem!

Tja. Vel. Jeg tror det var Liverpools Bill Shankly som krevde svar av talentspeideren sin da sistnevnte hadde sett en spiller fem-seks ganger. Jeg kan ikke det, sa talentspeideren, for jeg har ennå ikke sett han og laget tape (i motgang). På den annen side: Det er friskt å satse på annet enn resirkulerte trenere, men heller ikke det er noen garanti for gode fremtidige resultater.

I forhold til fjorårshøsten skal VIF-spillerne og trener Petter Myhre få erfare at mye og mange forandrer seg når seire byttes med tap.

Spørsmålet er hvordan alle de involverte i Vålerenga forholder seg til det og hva de gjør med det!


Unoter på Gamle Gress

Av Bengt Eriksen - 04.mai.2007 @ 12:30
Det er ikke lenge før gresset er grønnere et annet sted i Drammen enn på Marienlyst. I mellomtiden skal Godset være best på Gamle Gress.

Seieren over Odd Grenland i første hjemmekamp var viktig. Å spille uavgjort mot LSK i den andre hjemmekampen var sterkt (10 mot 11 i ca. 80 minutter). Utrusingen til Espen Johnsen mot Odd var komisk. Unnfallenheten hans ved baklengsmålet i LSK-kampen var ikke mye bedre.

I fotball dreier det seg om å gjøre lagkameratene gode. Det kan gjøres på to måter: 1) Spille dem gode (utnytte det de mestrer best). 2) Unngå å spille dem dårlige (unngå situasjoner de ikke mestrer).

Mot LSK kunne og burde midtstopper Ronny Deila ha avverget situasjonen. Han trodde at Johnsen skulle gripe inn, men en midtstopper har ingenting med å tro i slike situasjoner. Deila skulle feid ballen vekk (i verste fall i Drammenselva). Spesielt når vi tenker på at Deila også var involvert i situasjonen som førte til baklengsmålet mot Odd.

På Ullevaal forrige helg fikk Vålerenga sin største sjanse forært av Godset. Et tilbakespill til Johnsen bidro sterkt til det. Johnsen sørget selv for å redde skuddet til Rune Lange. (Siden slike redninger er det Johnsen kan best, kan det hevdes at det er i tråd med 1) ovenfor, men det blir vel litt sært!)

Hele fotballverdenen vet at tilbakespill til Johnsen er å bryte med 2) ovenfor. Daværende RBK-er Erik Hoftun gjorde det en rekke ganger i en Royal League-kamp på Ullevaal for noen år siden. Det var dumt da, og det er dumt nå. Selvtilliten til Johnsen synker som en stein når utspillet havner andre steder enn der han hadde tenkt, og faren for baklengs er overhengende.

Det feiler ikke Gamle Gress noe. Det er en flott sang om Godset og Marienlyst. Mot LSK var gressmatta ujevn. Kan hende er den ujevn også mot Lyn søndag. Ujevn bane til tross, jeg tror Godset har mest å hente på å luke vekk unotene i forsvarsspillet.

Apropos løpegutter

Av Bengt Eriksen - 03.mai.2007 @ 20:19

For det første: Jeg lurer på mye, men ikke så mye at jeg bruker spørsmålstegn (?) i stedet for tankestrek (som ikke kan skrives i parentesen, for da blir det på ny et spørsmålstegn!). Verktøyet som skal oversette tegn fra mitt tekstdokument til bloggteksten, nekter å gjøre jobben sin. Det bruker konsekvent spørsmålstegn når det ikke vet bedre. Det er å anbefale for de fleste av oss, men som tegnsettingsoversetter (anførselstegn, tankestrek mv.) blir det ensidig og lite treffende.

For det andre: Det var langt fra min mening å starte en dopingdebatt (se kommentarene etter nevnte blogg). Langt mindre å spekulere vilt i hvilke spillere som kan være dopet. Jeg nevnte spillere fra 60-, 70-, 0g 80-tallet i tillegg til Gattuso nettopp for å påpeke hvor viktig såkalte arbeidsmaur har vært og er for fotballag.

Mer var det ikke.


Uvurderlige løpegutter

Av Bengt Eriksen - 03.mai.2007 @ 13:47

Fotball er ikke blitt mer moderne enn at AC Milans Gennaro Gattuso i går (igjen) gjorde det Nobby Stiles gjorde for Manchester United og England på 60-tallet og John McGovern gjorde for Nottingham Forest på 70- og 80-tallet. Å få tak i ballen og spille den til en medspiller, går aldri av fotballmoten!

At en engelskmann, en skotte og en gudbrandsdøl finner seg i å være grovarbeidere, er mer forståelig enn at en italiener ? omgitt av elegante og snobbete landsmenn og -kvinner ? finner seg i det. Men: Målsøm byttes ut med blåskjorta når kampen er i gang ? sånn er det med den saken!

Jeg aner ikke hvilke stilkrav Gattuso har utenfor banen, men på er ingen oppgave for stor og ingen for liten. Hans eksistensberettigelse som lagspiller hviler på at han får tak i ballen og spiller den til de såkalte stjernene så de skal få skinne. Det er grei skuring for en juniorspiller som vil opp og frem. Det er imponerende når meritterte Gattuso løper som om han var junior fremdeles (med en voldsom autoritet; vekk med deg, den ballen skal jeg ha!). Han har både skjønt og akseptert rollen sin.

Det er et avhengighetsforhold mellom grovarbeidere og finmekanikere. Det vet kloke trenere og managere. Brian Clough kjøpte McGovern uansett hvor han ble manager og han fikk kapteinsbindet hver gang. McGovern var garantisten for at entertainerne skulle få spillerom. McGovern og Forest ble europacupmestere i 1979 og 1980. Sir Matt Busby hadde Stiles til å få tak i ballen og George Best (med ball) til å sørge for finishen da United ble europacupmestere i 1968.

Hva har en gudbrandsdøl med dette å gjøre? I 1980 tok Arnfinn Moen nattoget fra Sel, T-banen til Helsfyr og bena fatt for å komme til treningsfeltet på Valle. Han ønsket å spille for Vålerenga. Han fikk kontrakt, løp inn et cupmesterskap i 1980 og et seriemesterskap i 1981, og så takket han for laget og tok toget tilbake til Sel.

Det lønner seg å jobbe hardt. Det vanskelige er å gidde det.


No swearing, please!

Av Bengt Eriksen - 17.apr.2007 @ 13:17

Salig Brian Clough hadde fått satt opp et skilt på City Ground, hjemmebanen til Nottingham Forest, med følgende tekst: Gentlemen. No swearing, please!

Det nevnes fordi jeg er brennsikker på at respekten tapte i helgens Tippeligarunde. Jeg tenker først og fremst på enkeltes selvrespekt.

Du kan ikke forlange respekt eller tillit. Du får stort sett som du fortjener i kraft av egen oppførsel. Og det hjelper ikke å gjemme seg bak det feiende flotte ordet engasjement.

Eksemplene var mange i helgen. Tom Nordlies Hold kjeft ?a, for faen var klart og tydelig, men det var vel det hele. Noen ganger er form avgjørende. I hvert fall må ikke formen stå i veien for budskapet. Clough fikk det til med et skilt. Tom må øve mer. (Til orientering: Clough var ikke akkurat prototypen på stilleste gutt på sovesalen.)

Jeg har skrevet om Cloughs oppfordring en gang før, i en Dagbladspalte dagen før Norway Cup i 2001. Jeg har sett for mange brølaper på Ekeberg opp gjennom årene, og det er like uelegant og respektløst hver gang. Verst er det når voksne menn oppfører seg som premenstruelle, frustrerte fruer ? i et desperat forsøk på å oppnå noe fordelaktig. Hallo, liksom!

Kommentarer får jeg tåle, men please, gentlemen, no swearing!


Mer enn livet ...

Av Bengt Eriksen - 11.apr.2007 @ 11:47

?Dess tidligere vi kommer på etterskudd, dess bedre tid har vi på å ta igjen det forsømte,? var parolen til en av mine studiekompiser. Men det skal Carsten ha, han var ekstremt flink til å hente seg inn igjen.

Hvert år blir jeg minnet om Carsten. Moralen i parolen hans var nemlig ikke å gi blanke i starten (han gav aldri blanke i noe), men å leve med en dårlig start uten å dvele for lenge ved den. Selvplaging var ikke noe for Carsten (det bør det ikke være for tøffe fotballspillere heller!). Han fant faglig støtte for det allerede på de første sidene i økonomiboka; sunk cost, sto det, hvilket er det samme som spilt melk. Og slikt bør man som kjent ikke bruke tid på å gråte over!

Ingen i Tippeligaen eller Adeccoligaen mistet alt håp i den innledende runden. Ikke i år heller. Selv ikke den skjøreste og mest destruktive supporteren mister alt håp etter én av 26/30 serierunder. Det går ikke an. Det går heller ikke an å trekke for bastante konklusjoner etter seriepremieren.

Men: Det går an å juble over at det ble scoret 19 mål i første Tippeligarunde i år mot 12 i fjor og at fire 0?0-kamper i seriepremieren i fjor ble til NULL i år. Fjorårssnittet på 2,86 scoringer er det nest dårligste siden det ble innført 182 kamper (1995). Jeg tror ikke jeg er alene om å ville ha snittet over 3,5 igjen! Et høyt scoringssnitt kan være et uttrykk for manglende forsvarsferdigheter, men det er i hvert fall et tegn på angrepsvilje. Og med viljen intakt, er det ikke grenser for hva vi kan utvikle av angrepsferdigheter. Det vil ikke minst komme vårt kjære landslag til gode.

Jeg venter noen runder med å kladde ned noe om tendensene i Tippeligaen 2007. I mellomtiden skal jeg skrive om noe annet. Ventetiden er som kjent over. Det har Frode Grytten skrevet.

Henrik Ibsen skrev noe annet, blant annet: Mer enn livet, mine herrer, er en drøm som ei fikk liv.

Drøm i vei. Dommen faller ikke før 4. november.


Matleie fotballspillere

Av Bengt Eriksen - 30.nov.2006 @ 12:27
Norske fotballspillere tjener visst så mye at toppidrettsutøveren Olaf Tufte mener de bør kunne skyte med begge beina. Så mye at Royal Leagues (RL) turneringsleder Boye Skistad mener de bør kunne spille kamper året rundt. Og så mye at lagene alltid skal stille med sitt beste mannskap (les: de samme 11)!

Jeg vil nødig legge meg ut med Tufte – roeren, altså. Jeg har den største respekt for toppidrettsmenn og -kvinner – til tross for at slike harselerer med fotballspillere i tide og utide. Er det ikke (den dårlige) pusten, så er det (u)seriøsiteten. Og er det ikke (u)seriøsiteten, så er det alle pengene fotballspillere tjener.

Boye havner som regel i krangel på denne tiden. I fjor var temaet innegym kontra utegym. I år er det RLs eksistensberettigelse. RBKs Christer Basma og Helsingborgs ”Henke” Larsson mener RL er noe tull. Jeg vil tro det er timingen de sikter til. Jeg vil tro de har støtte fra flere.

FC København-trener Ståle Solbakken anklages for at han ikke stiller med det ”beste laget” til dagens RL-dyst mot Lillestrøm. Det er ikke første gang en trener må ”forsvare” et laguttak. Branntrener Mons Ivar Mjelde måtte det tidligere i år. Da var det noen som visste hva som var best for Brann. Nå er det noen som vet hva som er best for FCK. (Les mer på http://bengteriksen.nettblogg.no/180806115114_supperdet_i_uefa.html).

Fellesnevneren heter matleie fotballspillere. Det hender vi ser blaserte og gretne spillere. I RL-sammenheng dreier det seg om spillere som er lei av mat. Altså: Lei av å spille tellende kamper hele året.

I Vor tids tid (1985) skrev den danske presten Johannes Møllehave om herr Straks – en streber som for alt i verden ikke ville mistenkes for å være en useriøs, slendrian, døgenikt og det som verre er. Derfor pøste han på med såkalte viktige gjøremål. Møllehave sammenlignet herr Straks-typene med de første puritanerne i Amerika: ”De arbejdede sig praktisk taget i hjel ude i marken, uden at få noget særligt ud af det i forhold til deres umådelige indsats. De sultede faktisk, indtil de livskloge indbyggere i landet gav dem et par vink om at dyrke jorden i samklang med jordens rytme. Nu er det tid at så, nu er det tid at slappe af. Nu pløjer du jorden, nu lader du den være i fred. Puritanerne forstod aldrig den anden halvdel af hver av disse leveregler. […] [Derfor] har man nu æbler der smager som pap, appelsiner der smager som tennisbolde og pærer der smager som farvet plasticmasse med kunstig sødestof, alt sammen frembragt af muld, der ikke har fået lov at slappe af.”

I dag lider fotballen av at konkurranseperioden varer hele året. Det er ikke tid til (grunn)trening og (aktiv) hvile. Det står noe på spill hele tiden. Tvangsfôringen døyver sulten og lysten. Kampprogrammet er ikke i ”samklang med kroppens og sinnets rytme”, for å låne Møllehaves ord. Energiløse fotballspillere og flere belastningsskader er noen av konsekvensene.

Til slutt: Man må være ganske tungnem (eller toppidrettsutøver!) for ikke å forstå hvorfor fotballspillere tjener mer enn en del av toppidrettsutøverne. Men jeg trodde at selv barn forsto at det ikke har noe med rett og rimelig og rettferdig å gjøre!

Det kan vanskelig anses for rimelig at en benkesliter i Tippeligaen tjener mer enn idrettsutøvere som trener mer og vinner enda mer. Det virker ikke rettferdig at en pur ung aksjemegler subber inn millioner, mens en hjelpepleier stuper av utmattelse før hun har rukket å tjene en brøkdel av aksjemegleren. (Hvis hun stuper fordi hun har pleiet aksjemeglerens presenile bestemor, virker det spinnvilt.) Det er sånn fordi noen vil betale mye for fotballspilleres og aksjemegleres tjenester. Og fordi nesten ingen vil betale for hjelpepleierens ditto.

Men: Matleie fotballspillere, i betydningen blaserte og gretne, er og forblir bortskjemte drittunger. Fotballspillere har det ekstremt bra. Men også velstående ballspillere blir stappmette en gang. Og da nytter det ikke å lokke med ”enda én viktig kamp”!

Paradishoppernes logrende pudler

Av Bengt Eriksen - 14.nov.2006 @ 14:52
På barneskolen var vi enkle sjeler med enkle løsninger. De som var best til å spille fotball, valgte lag i frikvarterene. Av helt åpenbare grunner (det var trangt om plassen i skolegården) ble ”moset” forvist til paradishopping med jentene. Av tilsynelatende helt uforståelige grunner har noen av de forviste havnet i førersetene i toppfotballklubbene. Noen av dem er blitt fotballinvestorer. De har fotballstyrene og sportslige utvalg i sin hule hånd.

På økonomistudiet kom jeg naturligvis borti Adam Smith – den moderne økonomiens far. Mange har hørt streif fra Smiths hovedverk ”The Wealth of Nations” (1776), først og fremst det at hvis vi bare forfølger vår egeninteresse, vil det gagne fellesskapet mer enn om vi ”uselvisk” forsøker å gjøre det beste for fellesskapet. (En ”usynlig hånd” sørget for det, mente Smith.)

Jeg vet ikke om fotballinvestorene, styre- og sportslig utvalg-representantene og trenerne er Smiths venner, men man skal ikke ha rare gangsynet for å se at de på snevert vis etterlever hans tese: Vi gjør det vi mener er best for oss, og vi vil ha ”instant satisfaction”. Det er pokker ikke vår oppgave å ivareta fotballens ve og vel (fellesskapets interesse)!

Det må være lov å øve innflytelse når man har brukt penger på noe. Det må være lov å bestemme når man eier noe. Men hva når det som gjøres ikke virker etter hensikten, ikke gir avkastning på investerte penger og ikke øker den sportslige opplevelsen og verdien av det eneste produktet en fotballklubb har? Hva når de som tror de utøver sitt eget beste i fotball ikke har peiling på fotball? Og: Når i huleste kom noen av styremedlemmene eller noen i sportslige utvalg på den spinnville tanken at det må være lurt, fornuftig og klubbstrategisk riktig – ja faktisk det eneste saliggjørende – å logre for fotballinvestorenes penger?

Hver gang sistnevnte forlanger at noe må gjøres – og det skjer ganske ofte – sparkes det en trener. Samme trener ble skrevet inn i klubbhistorien med ”Ingen er så god som du” som bakgrunnsmusikk og med styrerepresentantene og sportslig utvalg som kordamer. Etter kort tid – enten grytidlig om morgenen eller i sene kveldstimer, i et gudsforlatt klubblokale – skrives han ut igjen på pølsepapir med sennepsrester. Uten å mukke, går tanketomme styrehoder gladelig med på å nulle den de mente var primus inter pares for noen måneder siden. I rusen av å få inn nytt trenerblod, merker de ikke selvskuddet og at det faktisk er deres eget blod de er ruset på.

Er det dårlig gjort å spørre om ofrene har skyld i galskapen? Trenerne er ofre i den ene svingen og nye ”frelsere” i den neste. Det tar riktig nok litt tid å stabbe seg nedover langsiden, men vel fremme ved neste sving, og med etterlønn tytende ut av baklomma, stuper de inn i et nytt engasjement – proppfulle av selvtillit på sprayboks og naivt pågangsmot, og uten å stille spørsmålet: Har de sparket han, han og han, kan de vel sparke meg også? Igjen spilles ”Ingen er så god som du” som salig og bedøvende bakgrunnsmusikk – til stolleken, selvfølgelig. Styrene har jo oppdaget at det alltid er flere trenere enn stoler, og at det alltid er noen som jakter etter en stol, så det er nada problemas å skaffe eierne en ny ”frelser”.

Jeg fulgte nøye med da trenerrollen ble debattert på Norsk Fotballtrenerforenings (NFTs) cupfinaleseminar i helgen. Det kom ikke ett eneste ord om trenernes rolle i og bidrag til denne galskapen. Antakelig fordi det anses for selvfølgelig at noen andre, langt mer kyniske enn trenerne, kan og må stilles til ansvar for de hyppige trenerbyttene!

Den enkelte treners atferd sparker trenerstanden så høflig i ræva at alle er sikre på at det er sidemannen som blir truffet. Trenere roper som regel på rettferdighet når de har tapt eller har fått sparken. I motsatt fall virker det ikke å være så farlig med rettferdigheten. De forbeholder seg retten til å klage over kyniske investorer i det ene øyeblikket, mens de gladelig tar imot pengene til noen andre kyniske investorer i det neste. Det er streit for meg at trenerne er ute etter å maksimere sin egen nytte (anseelse, status, fortjeneste osv.), men gjør det dem noe bedre enn de kynikerne de kritiserer? Tenkte trenerne over de langsiktige konsekvensene da de var i posisjon og maste om enda mer gryn fra investorene til enda flere spillere?

På den annen side er det rasjonelt og naturlig at trenerne er blitt vår tids kupongklippere. De aller fleste får sparken, så da kan de like gjerne subbe med seg en gevinst når den byr seg. Illusjonene er jo høvlet ned hos dem alle.

Alle i dette spillet etterlever en snever oppfatning av Adam Smiths 230 år gamle egeninteressetese. Ingen ser ut til å huske passasjen i filmen ”A Beautiful Mind” fra 2001, der hovedpersonen John Nash (nobelprisvinner i økonomi, spilt av Russell Crowe) sa omtrent følgende: ”Adam Smith tok feil. Det beste for fellesskapet er å gjøre det som er best for seg selv OG fellesskapet.”

Fotballen er både fellesskapet og fellesnevneren i det spillet. Jeg har litt trøbbel med å se at denne galskapen er av det gode for fotballen (noe galskap er jo det!). Men jeg må antakelig ha litt tungt for det, for jeg kan ikke se at pengesterke paradishoppere fra barneskolen skal ta oss til fotballens paradis med sine kvantesprang heller. Og det hjelper tydeligvis ikke på dømmekraften at de har fått selskap av noen eksfotballspillere med penger på bok.

Uten sammenligning for øvrig, er norsk fotball snublende nær en situasjon à la den en tidligere israelsk forsvarsminister avsa om Midtøsten-konflikten: ”Et problem kjennetegnes ved at det har en løsning. Her har vi ingen løsning, ergo er det heller ikke noe problem.” Av den grunn kjøres det på. Det går jo på et vis. Men det er kanskje for sterkt å si at det går bra!

Eksparadishopperne har vunnet tilbake noe statusen som ble tapt i skolegårdens frikvarter. Jeg unner dem all den stoltheten de kan oppnå, men jeg skjønner fortsatt ikke hvorfor klubbenes styre og stell legger seg ned og logrer for hver krone de kan få ut av dem. Tiden er overmoden for at dem som har peiling på fotball tar tilbake litt av styringen. Men da må de manne seg opp og ta et ubehagelig oppgjør med sine egne tilbøyeligheter først!

Det er ikke galt å forfølge sin egeninteresse. Det er en dyd av nødvendighet for å lykkes – også i fotball. Kortsiktige hensyn og egoisme er noe helt annet. Vi burde ha skjønt at det siste ikke fører til gode og bærekraftige fotballklubber, men klubbene ble for grådige og valgte pengene. De skulle jo helst ha blitt Tippeligamestere i går.

Det verste med tapt styring, er at regningene fortsetter å tikke inn. For å få betalt dem, må styrene be om friske penger. Og friske penger kommer det ikke før trenerlikene er fjernet fra klubblokalene.

Mon tro om Frode Grodås hadde vært ansett som en god nok trener for HamKam hvis de hadde tatt ett poeng til og berget plassen på målfoto!

(Adam Smith var moralfilosof. Siden alle hopper bukk over hans bok ”The Theory of Moral Sentiments” (1759), og siden hans løsrevne 1776-sitater er vridd og vrengt på til det ugjenkjennelige, anbefales boken ”Saving Adam Smith” av Jonathan B. Wight. Men det er for helt spesielt interesserte.)

Begynnelsen på slutten

Av Bengt Eriksen - 25.okt.2006 @ 12:29

”Kampen varer i 90 minutter.” ”Ballen er rund.” ”Etter kampen er før kampen.” Sepp Herberger er kalt fotballflosklenes far. Det siste sitatet er patentert av dagens trenere, om enn i en annen språkdrakt: ”Vi fokuserer på neste kamp”.

Jeg vil nødig gjøre Herberger urett. Han er først og fremst kjent som mannen bak ”Mirakelet i Bern”. Han var landslagssjef for Vest-Tyskland da de slo Ungarn i vm-finalen i 1954. Mirakelbenevnelsen kom dels fordi tyskerne ble verdensmestere kun ni år etter krigens slutt, og dels fordi Vest-Tyskland ble grisebanket av Puskas’ Ungarn tidligere i mesterskapet.

Mange Tippeligalag må snart lene seg på et lite mirakel. Odd Grenland tok sitt 29. poeng for fem runder siden. Etter det er det blitt fire strake tap. De er ikke tørre på bena. Det er heller ikke Sandefjord (29), HamKam (28), Fredrikstad (28), Tromsø (26), Viking (26) og Molde (25). (Kamma har et ”halvt poeng” med sitt ene plussmål; de øvrige har negativ målforskjell.)

Sandefjords Tor Thodesen hevdet nylig at hengehuene i Oslo ikke skjønte hva hvalfangerbyens stolte karer kunne stelle i stand da Sandefjord ble tippet ned før sesongen startet. Han har rett. Jeg kjenner ingen som treffer på 14 lags tabellplassering før 182 kamper er spilt. Men jeg skjønner at når hvalfangere først får noe, er det storfisk (min morfar jobbet tross alt på en hvalfangerbåt!). Sandefjord har to forsøk igjen. Og forresten: Jeg har bare vært sleivete nok til å si at de lagene som kommer ETTER Sandefjord på tabellen, rykker ned!

Tromsøs Steinar Nilsen har sagt at jeg bruker TV 2 og FXT til å fortelle hvor åpenbart det er at Tromsø kommer til å rykke ned. Det jeg sa, før kampen mot FFK på Alfheim (23. runde), var at Tromsø måtte vinne tre av fire kamper for å overleve. Nå har de vunnet to av dem. Det er faktisk ikke sikkert det holder med tre seire på de fire kampene som da gjenstod, for man kan altså rykke ned med ”bare” 29 poeng.

Det kan føles godt å få satt på plass folk som er utstyrt med eksperttittel. Jeg vet litt om det, for mitt Skeidlag anno 1999 var og forblir det siste amatørlaget i Tippeligaen. Vi ble tippet som soleklar jumbo. Hvis Tor og Steinar er i posisjon til det, får jeg tåle at de peker nese til meg etter sesongen. Men jeg føler meg sikker på at de vil ha langt større gleder hvis de lykkes med å fornye Tippeligakontrakten!

”This is not the end. It is not even the beginning of the end. But it is, perhaps, the end of the beginning.” Det var ordene sir Winston Churchill serverte sine landsmenn en novemberdag i 1942. Han mobiliserte språket og sendte det ut i krigen.

Vi skriver oktober 2006. Det er ikke slutten på begynnelsen av Tippeligaen, men begynnelsen på slutten. Thodesen og Nilsen, Sandstø/Larsen, Grodås, Eggen, Nordlie og Stavrum kommer til å bruke mye tid på å gjøre det samme som salige Winston (og Herberger). Det skal noe til å matche ordkunstneren sir Winston (han fikk Nobelprisen i litteratur!), men det er forsøket verdt. Alternativene er resignasjon og kapitulasjon. Det er ikke-eksisterende alternativer.

For å si det med herr Herberger: Det er ikke over før det er over!


?Ivers er dårlig!?

Av Bengt Eriksen - 21.okt.2006 @ 14:08
Noen har det ved seg. De er best i avgjørende øyeblikk.

Skuespilleren Dustin Hoffman fortalte en gang om da han som ung og lovende spiste middag med sir Laurence Olivier. Hoffman kunne hverken døyve sin beundring eller sin nysgjerrighet: ”Hva gjør deg så god?” spurte Hoffman. Sir Laurence ble veldig alvorlig. Han tok tak i unge Hoffman, trakk ham inntil seg, så ham strengt inn i øynene og sa: ”Fordi jeg har DET!” (”because I’ve got IT!”).

Hvis man skal bli god, for ikke å si best, er det ingen som kommer unna mye øving. Heller ikke fotballspillere. Det får være at de aldri omtales som toppidrettsutøvere, men det får vi sette på konto for misunnelse!

Det er lett å misunne Steffen Iversen. Han virker å ha kommet lekende til det og ser ut som om han tar lett på det. Men i øyeblikkene mellom sinte ansiktsuttrykk, når han mener dommeren gjør ham urett, og de mange smilene, når han har lykkes med en av mange practical jokes eller scoret, tenker og ser han muligheter i fotball som få andre. Han leser fotballspillet så godt at han ser muligheter der andre ikke ser noen verdens ting. Og internminnet jobber superraskt.

Hvordan? Læring kan skje på mange måter. Eller for å si det med Harvard-professor Theodore Levitt: Man behøver ikke å vite hva man kan for å kunne det. Kunnskap som kommer fra skjult læring er en spesiell form for kunnskap. Den er eksklusiv, autentisk og har noen særegne kvaliteter eller trekk ved seg. Den er utviklet på merkelig vis og formet av erfaring.

Steffens far, Odd, hadde det samme. ”Odd kan alt om fotball, han vet bare ikke hva det heter!” har Nils Arne Eggen sagt. Det var noen som mente det annerledes da Odd spilte for Vålerenga i 1979. ”Ivers er dårlig!” ljomet det over Bislett. Men mon det, og mon ikke. Odd var trolig på sitt beste på slutten av 60-tallet. Etter proffoppholdet på begynnelsen av 70-tallet, kom han skadet til hovedstadslaget. Han trengte mer teip per kamp enn resten av laget brukte på et helt år. Likevel banket han inn 16 toppseriemål på 22 kamper i sin siste VIF-sesong i 1979 – for et lag som var nære ved å rykke ned.

I år kan Steffen bli toppscorer i Tippeligaen. Hvem skulle tro det i 1979? Steffen var bare to—tre år da han var med familien Eriksen på hytta (min søster passet Steffen en del da Odd spilte for VIF). Han hadde riktig nok godt slag i ballen allerede da, men da hyttefolket spurte hva han het, kom det naturlig og kontant: ”Steffen Iversen Dårlig”. Idet han sa det, glante han beskjedent i bakken. Ikke så rart, for utallige ganger hadde han hørt motstandersupportere som meldte at ”Ivers er dårlig” på Bislett.

Dårlig? Særlig! I seriefinalen mot Brann søndag er det ikke utenkelig at han nok en gang er best i et avgjørende øyeblikk. Han kan bli seriemester for annen gang på to år – for to forskjellige klubber.

Navnet skjemmer ingen!

To av tre rykker ned

Av Bengt Eriksen - 17.okt.2006 @ 14:55

Like selvfølgelig som at man blir våt når det regner – hvis vi ser bort fra alle mulige forbehold, selvfølgelig! – er det at to av de tre nederste lagene på den endelige Tippeligatabellen rykker ned. Kan vi si det samme om de tre nederste tabellagene når det gjenstår tre serierunder?

I de 11 seneste Tippeligasesongene (1995—2005) har minst to av de tre siste tabellagene (12.—14. plass) etter 23. serierunde rykket ned. Aldri har mer enn ett av lagene klart å kare seg opp til sikker grunn (11. plass eller bedre) fra 24. til 26. runde. Seks av 11 ganger har de tre siste tabellagene etter 23 runder blitt blant de tre siste etter 26 runder.

”Det er første gang vi er over [nedrykks]streken siden jeg tok over, men det betyr j... lite hvis vi er under når det er slutt,” sa Tom Nordlie til TV 2 etter Vikings etterlengtede borteseier (mot Odd Grenland) søndag. Noen ordlegger seg annerledes. De påstår at de ikke bryr seg om tabellplasseringen. De må gjerne gi katten i den, men det er altså en viss sammenheng mellom hvor laget ligger på tabellen tre runder før slutt og hvor det er sannsynlig at det havner!

I 2001 berget Lyn plassen på 26 poeng. Det er den laveste poengsummen for 11. plassen siden 1995. I år er det umulig å få 11. plass med 26 poeng (eller mindre). Molde fikk kvalik på 30 poeng i fjor og er det laget med høyest poengsum blant kvaliklagene fra 1995 til 2005. Snittpoengsummen for å overleve (11. plass) i denne perioden er 29. Ditto for kvalikplass er 27.

Heller ikke jeg er noen spåmann. Før noen av årets 182 Tippeligakamper var spilt, sa jeg at dem som kommer etter Sandefjord på tabellen, rykker ned. Den spådommen står fortsatt for fall (Sandefjord ligger på 11. plass med 26 poeng og har henholdsvis ett, to og tre poeng mer enn de tre bunnlagene). Uansett utfall har Sandefjord gjort en heroisk innsats (spådommer og ressurser tatt i betraktning).

Aktørene hos dagens bunntrio – Fredrikstad (12), Molde (13) og Tromsø (14) – kan ikke bruke dette til noe annet enn å plage seg selv. Det er ikke tid for det nå (heller). Ingen av dem må se i speilet når de nå skal passere de tre siste hindrene. De må kanskje bruke tid og krefter på imøtegå denne statistikken, men mye heller bør de minne hverandre om maleren Odd Nerdrums bevingede ord: ”Idrettsfolk setter nye rekorder fordi de er for tjukke i hue til å forstå at det ikke går!”


En treners fordømte plikt

Av Bengt Eriksen - 09.okt.2006 @ 13:37
I Dagbladet 4. oktober 1960 var det én sportsside. Det vil si: Det som hadde med sport å gjøre var samlet på én side. På dagen 46 år etter – 4. oktober 2006 – hadde VG et sportsbilag på 16 sider. Det var 9 sider om fotball; 3 av sidene var viet et intervju med landslagssjef Åge Hareide (han var også sitert i en sak på side 4).

I intervjuet skal Åge ha gitt uttrykk for at han har tatt et lite ”oppgjør” med seg selv. Han har skaffet seg hjelp til å håndtere mediene, for han følte at han ikke fikk konsentrert seg nok om trenerjobben.

På side 9 i samme VG er Per-Mathias Høgmo (tilbake på RBK-jobb) sitert slik: ”Jeg vil spisse meg mye mer inn mot kamp og trening. Ikke bruke tid på det administrative.”

Å prioritere noe, innebærer at noe får forrang eller fortrinnsrett. Spørsmålet er: Hvordan i huleste kan trenere ha prioritert andre ting enn treninger og kamp?

Noe av forklaringen er at trenerrollen har endret seg. Før var treneren heltidsansatt i en ”sivil” jobb. Han forberedte seg i sene kveldstimer, trente laget etter arbeidstid og ledet laget i kamp på søndager (og en og annen onsdag). Nå er det flere kamper og, som følge av profesjonaliseringen, mange flere treninger. I tillegg har altså mediedekningen økt voldsomt (det samme har antall kickoffs, happenings og annet fjas). Kort fortalt: Oppdragsmengden har økt dramatisk.

Tusenkronerspørsmålet trenere og klubbledere må besvare, er: Skal alle disse nye oppgavene gjøres av treneren?

Klubblederne gjør ofte en feil etter at de har ansatt en trener. De forventer altfor mye av ham og nedlesser ham med oppgaver. Alternativt gjør treneren feil: Det er så gjevt å være med på alt som har med produktet fotball å gjøre at han ikke evner å prioritere hovedoppgaven sin: Å utvikle de utvalgte.

Det er mange grunner til at slitasjen på treneren blir stor (jeg tenker generelt, ikke spesielt på Per-Mathias), men hovedgrunnen er at trenerne og klubblederne har glemt å besvare spørsmålene: Hva er det dønn viktig å få gjort? Hva må gjøres av treneren? Hva må gjøres, men av andre enn treneren? Hva skal definitivt ikke gjøres? (Se for øvrig spalten min 30. mai i år (http://bengteriksen.nettblogg.no/300506124902_rbks_sammenblandingsmnster.html); stikkord: Nollbasbudgetering.)

For to år siden, i min Nettavisen-spalte 8. oktober 2004 (http://www.nettavisen.no/sport/fotball/bengts/article288352.ece), skrev jeg: ”Det er ubegripelig at Åge bruker tid på å snakke fotball og landslaget med kvinnetidsskriftet KK og herretidsskriftet FHM og at han lar seg style før ditto med C! (hva nå jeg skal kalle det tidsskriftet!). Problemet – enten han er stylet eller ustylet –, er at det må gå utover jobben som landslagssjef.”

Jeg ser nå at det var litt sleivete formulert, men etter å ha lest VG-intervjuet 4. oktober 2006, ser jeg også at jeg ikke var så langt det Åge nå trolig har innsett (”[...] Jeg må ikke være med i debatter gjennom avisene, men er saken viktig nok, så er jeg der [...]”). Derfor: Åge skal ha blomster for at han nå prioriterer ”need to do” mye høyere enn ”nice to do” (hvilket medfører at det blir mindre av det siste). Det samme skal Per-Mathias ha. Sjefene – enten de er landslagsledere eller klubbledere – får sørge for at treneren ikke nedlesses med saker som andre kan og bør ta seg av, og sammen med trenerne får de sørge for at uvesentlige oppdrag fjernes fra timeplanen. Og siden jeg nå har delt ut blomster til Åge, skal han få en rose til: Det var fornuftig å prioritere charterfotballturneringen (i januar) da han tok over landslaget i 2004. Det var en fin anledning til å bli kjent med mange spillere. Siden har det bare vært tull og forfall. Nå er januarturneen fjernet fra almanakken, forstår jeg, og det må alle være glade for!

Riktig nok var faren min trener fra slutten av 60-tallet til midten av 80-tallet. Mediedekningen var ikke i nærheten av hva den er i dag. Sponsorer var det altfor få av og investorer fantes knapt. Men jeg husker godt hva han sa allerede den gang: En trener må trene laget sitt. Det er både vanskelig og tidkrevende. Prioriterer han ikke det, og gir etter for tidstyvene, blir han en dårligere trener enn han ellers ville ha vært.

Det ligger fast selv om mediene, sponsorene, investorene og flere til vil ha sitt.

Seriemesterlig

Av Bengt Eriksen - 28.sep.2006 @ 11:10

Rosenborg gikk på en smell i semifinalen mot Sandefjord, men gjorde bare fotfeil i den påfølgende seriekampen mot Odd Grenland. Lillestrøm og Brann tok for seg av tabbekvotene mot nedrykkstruede Molde og Tromsø. Det laget som har færrest feilskjær på oppløpssiden tar gull – i år igjen.

Det forskjell på å være så god at man reiser fra følget og å vinne fordi man gjør færrest feil. Vi må tilbake til 2003 sist seriemesteren maktet det første. Start, Lyn og Lillestrøm hadde plenty med muligheter til å ta seriegull i fjor, men Vålerenga gjorde færrest feil og ble seriemester. Men ingen må finne på å skamme seg over at seriemestertittelen vinnes fordi de var ”minst dårlig”!

Det er tøv å si at det ser svart ut for Lillestrøm og Brann etter resultatene i den 21. serierunden, men det er ikke for sterkt å si at de to gullkandidatene periodevis ”gikk i svart” i den serierunden.

Lillestrøm minnet om alt annet enn et topplag mot Molde på Aker stadion. La gå at LSK var best i førsteomgang, men andreomgangen var tynn suppe. Det samme var LSK-markeringene ved Moldes to cornerscoringer.

Det er uvant å se to grove markeringsmisser hos dødballspesialisten LSK. Dødballsituasjoner har vært varemerket til laget fra Åråsen siden 70-tallet. Det har alltid hatt store og resolutte karer som har visst å ta for seg foran målene. Karene er fortsatt store, men søndag var det så som så med den resolutte handlingen hos midtstopperne Pål Steffen Andresen og Anders Rambekk.

Brann-trener Mons Ivar Mjelde snakket om det ufyselige Tromsø-været før kampen. Jeg så at været var dårlig, men det var nytt for meg at Bergens stolte menn lot seg affisere av nedbør. Hadde de bare evnet å justere spillet sitt etter vær- og føreforhold!

Brann fikk en dårlig start fordi laget spilte for naivt. Nøling og forsøk på finspill 10—20 meter foran eget mål og tilbakespill til keeper Håkon Opdal, virket mildt sagt ubetenksomt på det føret. Det er forståelig og prisverdig at et velspillende lag som Brann, som leder serien fordi de er velspillende, vil fortsette å spille fotball i stedet for å sparke. Men under de rådende forhold og mot et pågående Tromsø-lag, burde brannmennene latt unntaket bekrefte regelen – i hvert fall i kritiske situasjoner. Erlend Hanstveit var ubesluttsom rett før Tromsøs 1—0-mål, og Opdal gjorde merkelige vurderinger før 2—1- og 3—1-scoringene til Tromsø.

Rosenborg fikk en skikkelig karamell i semifinalen mot Sandefjord. Det går an å tape for Sandefjord – bevares, de har gjort det bedre enn noen hadde forventet –, men fem baklengs på eget gress var stygt. RBK reiste til Skien for å reise seg. RBK-erne sto oppreist i forsvar, ja faktisk på tå hev. Vi fikk ikke sett hva RBK kunne ha stått i mot, men det var ikke RBKs skyld!

Mens gullkandidatene Brann og LSK gjorde til dels grove feil, og ble straffet for det, var det RBK-motstander Odd som sto for ditto i Skien. Det er ikke RBKs skyld (alene) at Odd-spillerne feilet, men det er RBK-ernes fortjeneste at de utnyttet Odds feil. 1—0-scoringen til Steffen Iversen var ikke plankekjøring, det var Steffen som fikk det til å se sånn ut.

Det blir neppe plankekjøring for gullkandidatene herfra og inn. Så enkelt og så svart—hvitt er det ikke lenger i norsk fotball (selv om RBK skulle innta tabelltoppen i dag i den utsatte 20. rundekampen mot Tromsø).

Det er underordnet om seriemesteren omtales ”best” eller ”minst dårlig”. Det er to sider av samme sak. Det siste virker litt mindre overbevisende (det er vel poenget til dem som bruker den benevnelsen!), men det får aldri blitt mindre overbevisende enn det konkurrentene kan vise til.

Nivået er en annen diskusjon. En helt annen diskusjon.


Hvor hopper Koren?

Av Bengt Eriksen - 22.sep.2006 @ 13:12

Ingen vet hvor haren hopper. Få vet hvilken vei LSK-juvel Robert Koren velger. Han har fintet de fleste Tippeligaspillerne. Topper han sesongen med å finte seg ut av Åråsen også?

Jeg forstår godt at LSK vil beholde Koren. Med utsøkt teknikk og strålende fotballforståelse, er han både sukker, kanel og smørøye i LSK-grøten. Det går an å spise grøt uten topping, men godt er det ikke. LSK kan fortsatt bli seriemester, men sjansene er små uten en opplagt Koren på banen.

Etter norsk standard viser Koren svakhetstegn i hver serierunde. Han hviler seg, og han jukser med returløpene. Det er svakheter noen hver bør kunne leve med. Etter mitt skjønn er disse ”svakhetene” grunnlaget for at han gjør de briljante sakene han gjør. Han har ork til å gjøre skikkelig det som må utføres med kirurgisk presisjon for å bli perfekt. Det er nok av folk rundt ham som ikke jukser. Espen Søgård er én av dem. Dermed kan vi snu på det og si: Hva er vel sukker, kanel og smør uten grøt?

Uansett hvilken standard vi bruker, plumpet Koren før kvartfinalekampen mot Start. Han var vraket. Det skal ingen spillere ta lett på, men akkurat da så det ut som om han hadde solgt smør og ingen penger fått. Han minnet om en egoist.

En egoist er noe annet enn en som ivaretar egeninteressen sin. Førstnevnte forpester hele laget – og klubben – ganske enkelt fordi han setter seg selv over alt og alle. Han evner ikke å se at han er avhengig av andre for å lykkes. Å ivareta egeninteressen er noe annet. Fotballag som vil lykkes er avhengig av spillere som ivaretar den. Alternativet er likegyldighet, og spillere som er likegyldige til hvordan det går har intet i en toppfotballklubb å gjøre. Så er de da heller ikke etterspurt.

Det hyggelige – for Koren selv og LSK – er at Koren bare plumpet (jeg sikter nå til oppførselen før han kom utpå i nevnte Start-kamp). Han hoppet ikke uti den sure elva for å bli der. Nå har nok det litt sammenheng med at han stort sett har spilt siden, men dog. Han er utrolig viktig for LSK, og han har skjønt at det er viktig for ham selv – enten han blir eller bytter beite – at han hele tiden gjør så godt han kan der han er (det sender jo et aldri så lite signal om karakteren hans til eventuelle interessenter). Han og LSK har fått – eller skapt – en vinn—vinn-situasjon. Det hender det blir gull av slikt.

Med så mange møter som Koren og LSK angivelig skal ha hatt om fremtiden, har Koren sikkert mye å tenke på. Han bør, for helhetens skyld, ta seg tid til å kikke på et lagbilde der Clayton Zane er med (det henger i LSKs klubbhus). Zane var vassgraut i Molde og topping i LSK. Det hender ting forandrer seg etter et klubbytte. Og forandringer kan både slå positivt og negativt ut. Det er ikke alle klubber som har en Søgård. Det er ikke alle trenere som prioriterer som Rösler. Det er ikke alle steder man får lov til eller gis anledning til å være sukker, kanel og smør.

Jeg vet ikke om eller hvor Koren hopper. Min trøst får være at det ikke er så mange Tippeligaspillere som har funnet ut av det heller. Men det er vel en heller mager trøst for LSK – i hvert fall med tanke på neste sesong!


En skikkelig trenertype

Av Bengt Eriksen - 15.sep.2006 @ 15:47

Da Tom Prahl ble hovedtrener i Viking, var det bare å rydde plass til en 2006-medalje i det trange premieskapet. Da Mons Ivar Mjelde ble hovedtrener i Brann, ble han ”gratulert” med en kraftsalve fra autorisert hold: ”Faglig sett kunne jeg i hvert fall ha kommet opp med ti bedre kvalifiserte navn til jobben.”

Det var ingen ringere enn daværende leder i Norsk Fotballtrenerforening (NFT), Cato Holm, som ”gratulerte” Mjelde med utnevnelsen som leder av Brann-stasjonen (VG, 15.01.2003).

Det er et uomtvistelig faktum at Mjeldes Brann leder Tippeligaen, mens Prahls Viking bånner. Prahl fikk sparken som Viking-trener i går. Hvordan kan en av Nordens trenernestorer komme så skjevt ut i ”konkurranse” med en som knapt nok har fullført læretiden?

Vi glemmer oss. Dermed begår vi kardinalfeilen å sette likhetstegn mellom formelle kvalifikasjoner og egnethet. Merk deg ordene ”faglig” og ”kvalifisert” i sitatet over. Satt sammen til ”faglig kvalifisert” anses de for å være det nærmeste man kommer trenerkompetansens himmel. Ved treneransettelser anses de for å være uangripelig. Ingen ved sine fulle fem ansetter en trener som ikke er faglig kvalifisert! Ingen ved sine fulle fem kritiserer ditto. Sånn er det bare!

Mons Ivar Mjelde var ikke såkalt faglig kvalifisert da han ble hovedtrener. Han hadde knapt nok et trenerdiplom. Brann er blitt cupmester (2004) og leder nå serien med en trener som for litt siden både var uerfaren og ufaglært. Viking valgte annerledes. Tom Prahl hadde erfaring, faglige kvalifikasjoner og tidligere meritter med Halmstad BK og Malmö FF.

Branns ansettelse av Mjelde har minnet oss om én ting: Det hender det er lurt å vurdere om trenertypen er egnet til å trene/lede klubben! Formalia er ikke alltid det eneste. Man skulle kanskje tro at Brann, av alle klubber, ville komme best ut av det med en breial trener. Det ville liksom kle den klubben. I stedet har den en nøktern og seriøs Mjelde – en som veier sine ord to og tre ganger før allmennheten får høre dem. Kjedelig, sier noen. Mulig det, men kanskje det blir balanse av slikt. Kanskje det er nettopp det som gjør at Mjelde og klubben Brann tilsynelatende danser så godt sammen. Kanskje det er en avansert form for komplementære ferdigheter – de som er så nødvendig spillerne imellom for at spillet skal gli!

Hvis Benny Lennartsson-typen er den som passer best i Viking, og det finnes grunner til å anta det, er det vanskelig å se at Tom Prahl skulle kunne passe inn i Viking. Sett fra tv-stolen er Lennartsson og Prahl to klin forskjellige typer. I så måte blir ansettelsen av Prahl litt tragikomisk. Men jeg ser ikke bort fra at Viking-ledelsen har gått seg vill i kategorien ”faglig kvalifisert” og helt glemt det viktige typekravet. Med Tom Nordlie har de fått en som er nærmere Lennartsson som type enn dem som har vært innom i mellomtiden.

Typer er som talenter; de er sjeldne, det er vrient å sette ord på hva de kan, men deres egenskaper og ferdigheter er helt avgjørende for å nå til topps. Å være ”faglig kvalifisert” er knapt nok et minimumskrav.


Tyngende tradisjoner

Av Bengt Eriksen - 12.sep.2006 @ 14:07

Det eneste som er lett i Viking er å telle mål og poeng. Men klubben har det ekstra vanskelig når motbakkene blir så bratte og lange som i år.

Det siste har Viking til felles med Tippeligaklubbene Brann, Lillestrøm, Vålerenga og Rosenborg. De er såkalte storklubber. De er tradisjonsbærere, eller kontinuitetsbærere, i norsk toppfotball. Det forplikter og tynger. Stikkordet er forventninger. Vi er tradisjonsbundne og vi forventer at historien gjentar seg. Storklubbene forventes å være storklubber i det uendelige. Det er de som regel også, men det avhenger sterkt av hva man gjør for å forbli en storklubb. Det er lite som blir hva det var sånn uten videre.

Da jeg så Molde—Viking på tv søndag, tenkte jeg: Sett at jeg ikke visste at bortelaget het Viking. Sett at jeg ikke visste at det hadde en svensk trener med meritter fra hjemlandet. Sett at jeg ikke visste at dette var klubben til selveste ”Olav Viking” (Olav Nilsen).

Øvelsen ble ikke gjort for annet enn dette: Vi forledes ofte til å tro bedre om noe eller noen når vi vet de har et godt navn og rykte. Det preger inntrykkene våre. Ja ikke bare det, det blender inntrykkene våre. Det er sjelden noe godt utgangspunkt for å vurdere hvordan det ser ut i dag og i morgen.

Jeg ble ikke blendet av det jeg så søndag. Sant å si har jeg ikke blitt blendet av Viking en eneste gang i år. Men jeg har fått med meg hva de har sagt. ”Nå skal vi revansjere oss.” ”Nå skal vi gå i oss sjøl.” Alle uttalelsene handler om neste gang, også når ”neste gang” er blitt til ”forrige gang”. Jeg lyttet godt da uttalelsene falt før kampen mot Molde på søndag. Og jada, også Molde skulle få. Etter prestasjonene å dømme holdt standhaftigheten, ærgjerrigheten og viljen i en halv time. Vikingene sliter med å holde ord. De klarer ikke å ”walk the talk”.

Det er ikke uvanlig at spillere og trenere får det for seg at klubben de er i er så ”stor” at et nedrykk virker utenkelig. ”Det kan da ikke skje meg og oss!” Men så skjer det altså likevel, om enn unntaksvis, med store klubber. Noe av grunnen er forestillingen om at det utenkelige ikke kan skje. ”Storheten” blir en sovepute – en klamp om foten. Ofte reageres det for sent. Ofte blir grepene for puslete.

Det ville være idiotisk av meg å gi råd om hva de skal gjøre i Stavanger (ikke har jeg noe med det heller), men kjennetegnene er sterke nok til at jeg kan si at jeg har sett dem før. Vålerenga var nede på tannkjøttet på begynnelsen av 90-tallet, til tross for at det var 80-åras lag. Det er ikke så lenge siden Fredrikstad var et marginalisert 2. divisjonslag. Skeid er der i år.

Det er med alt annet enn glede jeg registrerer det som skjer i Viking. Det er ikke lenge siden jeg besøkte den flotte Viking stadion. Jeg tok meg god tid i korridorene for å kikke på gamle lagbilder. Jeg møtte både mine og min fars motspillere. De var og er prima Vikinger. Jeg lider med alle som følger Viking i tykt og tynt. Men fotballen er ubarmhjertig og rettferdig på én og samme tid: Man må gjøre seg fortjent til å være med i det gode selskap.

Og hvis Viking fortsatt skal være med i det gode selskap, må de gjøre mer og snakke mindre.


Faktorenes orden

Av Bengt Eriksen - 04.sep.2006 @ 11:17

Fotballspillere og friidrettsutøvere konkurrer riktig nok på samme arena, men fotballspillere må i tillegg vurdere når de skal starte og hvor de skal løpe. Ja og så har vi denne ballen, da! At fotballspillere må løpe, er hevet over tvil.

I Ungarn løp de norske spillerne mye. Ikke bare det, de startet ofte til rett tid og løp ofte til rett sted. Det ble en oppvisning i taktisk klokskap (vurdere, oppfatte og handle), fysisk fostring og ferdigheter.

Ungarerne var ikke gode. Ufrivillig ”hjalp” de Norge med tre av fire scoringer. I angrep virket ungarerne handlingslammede. Men tusenkronerspørsmålet er alltid hvorfor de var det. På lørdag var svaret opplagt: Norge gjorde dem dårlige. Dessuten utnyttet Norge mulighetene som bød seg. Det er en del av det fotballspillet går ut på.

Jeg synes ikke Åge Hareide og hans menn skal fire på kravet om å begeistre. Det må være et mål hver gang man har invitert folk til å se på. Jeg synes det er supert at de har som mål å føre hjemmekampene med variert angrepsspill. Men jeg er ganske sikker på at de har vært litt for ambisiøse i måten det skal gjøres på.

Det har vært noe forknytt over Norges spill på Ullevaal stadion. Man får riktig nok bare en sjanse til å gjøre et godt førsteinntrykk, men de norske landslagsgutta har bedre tid enn gutter som skal sjekke damer når lampene blinker på utestedet.

Variasjon i angrepsspillet (f.eks. valg mellom korte og lange pasninger, oppbyggende og direkte angrepsspill) er en dyd av nødvendighet for fotballspillende lag (fotballsparkende sådanne har det lettere, bortsett fra når konkurransen hardner til). Variasjon i angrepsspillet er vanskelig, for det er situasjonene som oppstår som sier noe om hva som er det gunstigste valget. Og det oppstår ekstremt mange situasjoner i løpet av en fotballkamp. Det er viktig med en plan, men tilpasninger underveis er enda viktigere. Kunsten er – igjen – å velge riktig og å gjennomføre handlingsvalget med bravur.

På Ullevaal har det ofte vært høye skuldre og omstendelige valg. Det har låst seg, hvilket det ofte gjør når man skal overbevise i en fei. I Ungarn hadde Norge bestemt seg for å sette dagsordenen. Slik ble det. Norge tok et hardt og bestemt ”kvelertak” på Ungarn. Vi fikk variasjon i form av raske kontringer, langpasninger, ro med ball, støttepasninger, vending av spill på kjøpet. I hvert fall i 70 minutter.

Det er ett fett for resultatet om man ganger 4 med 3 eller omvendt. I fotball er ikke faktorenes orden likegyldig. Hvis Norge bestemmer seg for å bestemme også mot Moldova, kan det bli riktig bra. I motsatt fall kan det bli trått. Like trått som i de to vm-kvalifiseringskampene mot Moldova (i hjemmekampen var det ikke snøen som var trå!).

Kikk på skrittellerne fra Budapest. Bruk kart og kompass. Og klem i vei. Reale forsøk går alltid hjem hos folk. Også publikummet på Ullevaal.


Supperådet i Uefa

Av Bengt Eriksen - 18.aug.2006 @ 13:51

Det europeiske fotballforbundet (Uefa) har fått det for seg at det vet alle fotballags beste. Nå skal Brann ha fått Uefa på nakken. Det antyder at Brann ikke stilte med sitt beste mannskap i hjemmekampen mot Åtvidaberg (sic!). ”I regelverket står det at et lag som deltar i Uefa-cupen forplikter seg til å stille med sitt beste mannskap,” skal Uefas pressetalsmann Thomas Giordano ha uttalt. Og videre: ”Regelverket blir først og fremst benyttet i gruppespillet i Uefa-cupen eller mesterligaen, der et lag som allerede er videre i turneringene sparer spillere i en kamp der resultatet kan ødelegge for en tredjepart.” (FXT.no/Bergensavisen)

Mons Ivar Mjelde skal ha replisert at det er vanskelig å vurdere hva som er det beste laget til enhver tid. Mons Ivar er som vanlig forsiktig med hva han sier, men denne gangen kunne han ha gjort et unntak uten å risikere noe.

Den eneste i verden som har mandat til å utpeke det beste Brannmannskapet til enhver tid, er Mons Ivar selv. Ene og alene fordi han er hovedtrener i Brann. Han er ansvarlig for Branns resultater, og det følger av det at han da også må ha myndighet til å avgjøre hva som er best for Brann. I privatkamper, Tippeligakamper, hjemlige cupkamper og internasjonale cupkamper.

På samme måte burde Uefas regler være enkle å forholde seg til. Det er de ikke. ”Å forplikte seg til å stille med det beste mannskapet,” er i beste fall ullent. Det beste for hvem? Også jeg skjønner at ”det beste mannskapet” må forstås som det mannskapet som stort sett spiller Tippeligakampene. Kun det mannskapet anses for å være fair play i forhold til en tredjepart. Men hva når det mannskapet ikke er det beste for Brann? I likhet med alle andre norske elitelag har de andre kamper, skader og litt annet å tenke på.

Mons Ivar skal – innenfor rimelighetens grenser, selvfølgelig – gjøre det som er best for Brann. Andre får gjøre det som er best for seg. Og Uefa får ta lagenes egeninteresser med i beregningen når de utarbeider regler.

Det er mange år siden Wesensteen (Rolv Wesenlund og Harald Heide Steen jr.) presenterte sketsjen Supperådet. Det var morsomt på svart-hvitt-tv. Det er ikke morsomt at Uefa går Supperådet i næringen.


Det året det var så flatt

Av Bengt Eriksen - 11.aug.2006 @ 14:23
Om ikke alt var bedre før, var det i hvert fall en viss orden i Tippeligarekkene tidligere. Lederlaget hadde over 23 poengs margin til bunnlaget etter 16 runder – i hvert fall ifølge gjennomsnittstall for perioden 1995—2005. I 2006-sesongen er differansen mellom topp- og bunnlaget krympet til 17 poeng. Hvor skal dette ende?

Først litt tallgymnastikk. 1995-sesongen var den første med 14 lag i Tippeligaen (økte fra 12). Debutsesongen har ”rekorden” hva gjelder poengmessig forskjell mellom topp- og bunnlaget etter 16 runder. Forskjellen var hele 33 poeng (39—6). I år er forskjellen ”bare” 17 poeng (31—14) etter 16 runder (jeg vet at Lillestrøm og Lyn bare har spilt 15 kamper, men vi må se litt stort på det). Lagene fra tabellposisjon 1—7 har tatt færre poeng enn snittet for tabellplassering 1—7 i perioden 1995—2005, mens 8—14 har tatt flere poeng. Tabellen deler seg altså på midten. Ifølge snittet ”skulle” lederlaget hatt 33 poeng, mens bunnlaget ”skulle” hatt 10. Det faktiske tilfellet i år er henholdsvis 31 og 14 poeng. I år er det andre gang siden 1995 at topplaget leder på 31 poeng eller færre etter 16 runder (30 poeng i 2004). Aldri før har bunnlaget hatt 14 poeng (eller flere) etter 16 runder.

Jeg skjønte hva FFK-trener Knut Torbjørn Eggen mente da han mandag sa at det er for tidlig å tenke på nedrykksstrid når det gjenstår 10 seriekamper. Ifølge god norsk trenertradisjon skal man fokusere – som det heter – på prestasjonene. Resultatene er en konsekvens av prestasjonene, og derfor forsøker man å bedre sistnevnte. Man påvirker det man kan påvirke. Det øves. Så langt, alt greit. Spørsmålet er: Når er det betimelig å tenke på nedrykksstrid?

Det urovekkende, i år som tidligere år, er at mange reagerer så altfor sent. Det skjer fint lite av betydning før overlevelsesdriften slår sin dundrende alarm, og alarmen går sjelden før det gjenstår 3—4 runder. Det har minst to haker ved seg: 1) I de siste rundene spilles det med særdeles høye skuldre (mye står på spill). 2) Av 1) følger at man gjør lite veloverveide grep – til dels panikkartede sådanne. ”Blås i alt vi har øvd på, bare få balljævelen opp i banen og gå i duell!”

Min studievenn Carsten hadde et poeng da han sa at ”jo tidligere vi kommer på etterskudd med lesingen, jo bedre tid har vi på å ta den igjen”. Det kalles norsk skippertaksmentalitet. De lagene som allerede nå tar innover seg at de KAN rykke ned, kan gjøre veloverveide grep. De kan tenke offensivt og ”slå” først. De kan bevisst overraske, sjokkere og overrumple motstanderlaget. Mislykkes de i helgens runde, har de ni sjanser til. Alternativet er å vagge av gårde i den samme trauste tralten og håpe at det går bra. Det er et dårlig alternativ. Om ikke annet er det risikabelt.

HamKams Knut Henry Haraldsen ble utvist etter bare 13 minutter på Fredrikstad stadion mandag, men i stedet for å bli motløse, utviste hedmarkingene en forbilledlig evne (taktiske trekk) og vilje. Se og lær (og for Kammas del er det ”bare” å gjenta den bedriften fremover). Stikkordet er: Mobilisering.

Hvor dette ender? Aner ikke. Herfra og ut er det bare å si som Oddvar Nordli en gang sa (fritt etter hukommelsen): Dem får drekke dem som er tørste.

Et lite apropos til slutt: Det at Tippeligaen er blitt jevnere, betyr ikke uten videre at lagene er blitt bedre!

Alenehjemmefest i VM

Av Bengt Eriksen - 26.jun.2006 @ 14:13
Nederlands Mark van Bommel fikk gult kort etter to minutter. Landsmannen Giovanni van Bronckhorst fikk gult i det 95. minutt. I tillegg ble det delt ut 14 gule og 4 røde kort. Nederland begynte og avsluttet gule kort-statistikken. Portugal vant den 9—7. Bare dommeren var involvert i alle (hvilket han naturlig nok alltid er).

Hvis vi ser igjen oppgjøret mellom Nederland og Portugal, vil vi antakelig finne at dommer Valentin Ivanov fra Russland ikke gjorde de grove feilene. Han burde, etter mitt skjønn, ha gitt Deco rødt da portugiseren fikk sitt første gule. Han burde gitt Figo rødt da portugiseren skallet en nederlender (van Bommel, tror jeg det var), men den hendelsen tror jeg ikke han så. Ivanov kunne ha handlet annerledes ved noen enkeltsituasjoner, men det var én ting han skulle ha gjort: Han skulle ha satt ned foten og med all tydelighet ha sendt et signal om at nå er det nok! Han gjorde ikke det.

For noen år siden var jeg i et hyggelig nyttårsselskap. ”Hyggelig” ble det også rett over gaten. Høylytt skriking, flying ut og inn, raketter i vilden sky – ja rett og slett en ”fest” helt ute av kontroll. Det siste hadde en forklaring, viset det seg, for én i vårt selskap var kjent med at det var alenehjemmefest i tomannsboligen rett over gaten. Han var også kjent med at det skulle være 10 ungdommer på den festen; ikke 55, som det så ut til å være.

Mannen i vårt selskap hadde en viss egeninteresse i festen over gaten. Han eide den andre halvparten av tomannsboligen. Da han begynte å fikle med nyhetsoverskriften om at hans egen bolig skulle gå med i en nyttårsbrann eller at noen på festen skulle komme alvorlig til skade, aksjonerte han. ”Festen” var over på 15 minutter.

Tilbake til Ivanovs kampledelse: Noen ganger, som i går, holder det ikke å etterleve regelboken til punkt og prikke. Hver for seg kan avgjørelsene hans ha virket uangripelige, men i sum ble det bare rot. Ivanov skal ikke klandres for at spillerne er tilbøyelig til det ene og det andre, men han må være seg bevisst at han er den eneste som kan få bukt med problemene som oppstår. Han er sjefen. Han har virkemidlene.

Nå skal det sies at han brukte virkemidlene, han var bare så altfor slapp med doseringen. Aldri fikk vi se direkte rødt. Aldri kom det et utvetydig signal om at nok er nok. Aldri satte han foten ned. Aldri tok han en Ivar Fredriksen (norsk dommernestor), som rev i stykker det gule kortet og sa: Nå er det bare én farge igjen, gutter! Han vurderte hver situasjon for seg – helt løsrevet fra sammenhengen. Det måtte gå galt, og det gjorde det da også.

Min mann på festen tok affære. Med bestemte skritt mot ”festen”, med en holdning bare voksne folk kan ha, toppet med en advokatstemme, skjønte til og med halvfulle ungdommer at mannen mente alvor. Ungdommer skjønner mer enn vi aner.

Nederlands og Portugals vm-spillere hadde også skjønt bedre dersom Ivanov hadde satt skapet på plass.

Opplysningstid i Frankfurt

Av Bengt Eriksen - 18.jun.2006 @ 17:28
Portugal hadde slått Iran 2—0 i Frankfurt. Med det var Portugal videre fra gruppespillet på kortest mulig tid. Iran var ute av vm på ditto. Seier og tap. Glede og skuffelse. Fest og faenskap, eller?

På vei ut av stadion, kom jeg til å tenke på OL på Lillehammer. Som da jeg sto ved løypa under herrestafetten. I timevis hadde vi – side om side med italienerne – heiet de brave norske skiløperne frem i sporet. Da tapet var et faktum, pakket vi sakene våre for å gå mot gågata i Lillehammer. Sånn var det bare; tapet var et faktum, været var fortsatt strålende og alle var glade. De som skilte seg ut, var litt gladere enn oss andre. Italienerne var litt gladere den dagen.

Men det var OL på Lillehammer – the best olympic games ever. Sånn er det ikke i verdensidretten fotball. Sånn er det ikke etter at fotballnasjoner har møtt hverandre til dyst. Da er det nærmest vedtatt at taperlagets fans skal ødelegge moroa for vinnerne – og de mange tilstedeværende som ”bare” er glad i fotball. Det er sånn det er, liksom.

Med mindre jeg har vært ekstremt heldig, og med mindre de jeg har snakket med som har vært andre steder enn meg har vært like heldig, virker vm – stort sett – å være en eneste stor fest. På stadion, utenfor stadion – før og etter – og i byen før og etter kamp.

Da kampen Italia—USA var slutt, forlot jeg hotellets tv for å se hva som skjedde i byen. Jeg havnet i en gågate i sentrum av Frankfurt. Den var smekkfull av folk og virket fri for kultenheter. Glede, derimot, var det over alt.

Et band hadde konsert midt i gågata. Og der sto vi, altså: iranere, portugisere, spanjoler, svensker, engelskmenn, tyskere, amerikanere, sørkoreanere, nordmenn, ghanesere – ja, you name them, som det heter. Tapere, ikke-kvalifiserte og vinnere sto tett som sild i tønne. Alle som én sang med. Alle som en var beveget. Få var dem som kom på ideen om å overdøve bandet med ”football’s coming home”. Og når sant skal sies: De få hadde små problemer med å få med seg de mange. Ganske raskt ble bandet med på notene også!

I slike stunder innbiller jeg meg at fotball spiller en avgjørende rolle i verden. Lørdag kveld sto vinnere og tapere side om side i fred og fordragelighet. På fest –- om og for fotball. Punktum.

Før avslutningsseremonien på Lillehammer, ble det delt ut lommelykter til publikum. Seremonien ble en eneste stor opplyst aften. Jeg kan opplyse om følgende: I Frankfurt lørdag kveld, var det rett før jeg kjøpte en lighter.

På grisefest i Leipzig

Av Bengt Eriksen - 15.jun.2006 @ 12:21
Byen Leipzig ligger i det som tilhørte det gamle Øst-Tyskland. Siden jeg ikke hadde altfor høye forventninger til kafématen før kampen Spania—Ukraina, siktet jeg meg inn på det som virket mest safe for å stagge sulten. Jeg bestilte potetbaserte gnocchi, men fikk en haug med melboller. Kaffen var god.

Så var det inn og opp på tribunen. Høyt opp på tribunen. Så høyt at kommentatornestoren Martin Tyler, som satt rett bortenfor oss, klokelig hadde tatt med kikkert for å se hvilke spillere som varmet opp i startelleveren.

Varmen har tiltatt i Tyskland. Det har preget kampene. Spesielt de kampene som har gått klokken 1500 – som denne. Hva med denne kampen?

Vi hadde ikke før stilt spørsmålet før vi fikk svar. Spania er den innledende rundens mest overbevisende lag. De feide inn fire mål, og gav klar melding om at de er å regne med. Eller?

Spania har yppet seg i vm-sluttspill. De har kommet seg til noen kvartfinaler (senest i 2002), men stort sett imponerer og briljerer de i innledende runder, for så å fyke ut av vm. I går så jeg på ny en potent spansk utgave. De var rett og slett veldig gode mot Ukraina. Veldig kort fortalt: Spissene Torres og Villa var strålende både sammen og hver for seg – Torres virket ekstremt sterk –, og forsvarssjef Puyol demonstrerte at han har klatret til topps i hierarkiet og blitt general. På hver side av Puyol sørget sidebackene Pernia og Ramos for bredde og farligheter i angrep, og på midtbanen var det spillere med tilstrekkelig pustekapasitet og kløkt. Garcia var én av dem.

Er det lurt å overbevise i innledende runder? Jeg tror svaret må bli: Bare hvis du har kapasitet til å gjenskape prestasjonene. I en vm-turnering er det ekstremt viktig å ha fysisk og mentalt overskudd hele veien. Da kan man ikke svi av alt kruttet i innledende runder. Hvis Spania slår Tunisia i sin andre kamp, kan de hvile seg i kampen mot Saudi-Arabia.

Spania har spilt morsomst og best i den innledende runden. Argentina har virket sterkest. Da tenker jeg på LAGET Argentina, ikke på den ene og den andre enkeltspilleren. De tar ut akkurat det de trenger for å vinne (2—1 mot Elfenbenskysten). De har gode ferdigheter både fremover og bakover, og dessuten er de taktisk veldig kloke. Det ser meget bra ut, akkurat som i prøve-vm i fjor (selv om batteriet var helt flatt mot Brasil i finalen).

Det ble fotballfest på stadion i Leipzig i går. Om de tilreisende spanjolene nøt smågris fra Segovia og tilhørende rødvin etter kamp, vites ikke. TV2-kommentator Øyvind Alsaker og undertegnede feiret med currywurst. Sitteplassen var kofferten til Øyvind. Stedet var jernbanestasjonen i Leipzig. Vi ville ha med oss førsteomgangen av Tunisia—Saudi-Arabia før togavgang.

VM-toget ruller videre. Takk og pris.


Litt av en Pall!

Av Bengt Eriksen - 09.jun.2006 @ 11:10
Jeg er i Berlin. Om få timer starter vm. Likevel vil jeg skrive om Stabæks Veigar Pall Gunnarsson. Igjen. Det har sine grunner.

Hans ferdigheter representerer noe av det beste fra Tippeligaen hittil i år. Det er ferdigheter jeg håper vil prege det nært forestående vm i fotball – og de gjenstående kampene i Tippeligaen. Jeg tenker på angrepsferdigheter. Jeg lever godt med et skrudd frispark eller to fra Beckham, Carlos og hva de nå heter, men jeg har ikke kommet til Tyskland for å få servert cornervarianter på en seng av massiv luftstyrke. Jeg har fått en god dose av det fra hjemlig serie. Det, og angrep som er infisert av overgangshysteriske trenere og spillere. Det må da gå an å tenke seg om og se seg for før alt og alle skal haste fremover i såkalte overganger hver gang – og med en gang – ballen vinnes!

I fjorårets Confederations Cup (prøve-vm) ble det i snitt scoret 3,5 mål per kamp. Det ble en oppvisning i strålende angrepsspill – av spillere som er vokst opp der angrepsviljen og angrepsklokskapen stimuleres mer og prioriteres høyere enn den kollektive pressehøyden. Hittil i årets Tippeliga, er det scoret 2,38 mål i snitt per kamp. Det er det laveste scoringssnittet siden 1991 (2,61). (For ordens skyld: Tidligere år er årssnitt.)

Jeg kan ikke påstå at norske klubblag er blitt dårligere til å angripe uten å tenke over om forsvarsspillet er blitt bedre. Det kan også tenkes – i vår verden med moteriktige ord og uttrykk i fotballen, der vi bortforklarer mer enn vi forklarer – at det "bare" er avslutningsferdighetene som er for dårlige – ikke angrepene som sådan.

Men i påvente av at statistikere og grundigere forståsegpåere enn meg gjør seg ferdig med avhandlingene sine, drister jeg meg til å mene at angrepsferdighetene er mangelfullt utviklet. Det er her Veigar Pall Gunnarsson kommer inn. Han har fremstått som en eksponent for utsøkt angrepsforståelse (taktiske ferdigheter), blendende teknikk, godt overblikk, lure skudd, gode finter og driblinger samt geniale stikkballer og mange scoringer. Han smyger rundt som en katt, og finner alltid en ledig plass som gir ham de tiendedelene med ro som trengs for å utføre en handling med kvalitet. Han har scoret 7 av Stabæks 13 mål. I tillegg har han 2 såkalte assists, hvilket betyr at han har vært hovedrolleinnehaver eller birolleinnehaver ved 69 prosent av Stabæks scoringer.

Vi snakker om litt av en Pall. Måtte det beste angrepslaget vinne vm.


RBKs sammenblandingsmønster

Av Bengt Eriksen - 30.mai.2006 @ 14:49
Å budsjettere er vanskelig, spesielt når man ”bare” flikker på postene!

I altfor mange bedrifter foregår budsjettarbeidet slik: Tidligere års budsjetter legges til grunn. Inntektsposter overvurderes og kostnadsposter undervurderes. Vips, så blir det overskudd i år igjen – i hvert fall til regnskapstallene får blodrødt skjær over seg.

Med tilstanden i RBK har et begrep fra studietiden dukket opp: Nollbasbudgetering. Dette papirknitrende svenske begrepet beskriver en budsjetteringsmetode som forekommer altfor sjeldent. I stedet for å flikke på det bestående, skal man stille seg kritisk til alt som har vært gjort når man planlegger hva man skal gjøre for å oppnå ditt og datt. ”Skal vi gjøre dette (sånn) lenger?” er det relevante spørsmålet, ikke: ”Hvem skal gjøre det vi alltid har gjort? Og tror vi at det blir billigere eller dyrere i år enn i fjor?”

RBK sliter med å fri seg fra nedfelt tankegods. ”Sånn spiller vi her!” Det er for så vidt forståelig og greit – for ikke å si strålende, for det har jo funket helt utrolig bra –, men ikke når ingrediensene er andre enn de som trengs. I år etter år var RBK flinke til å erstatte rollefigurene sine (tenk bare på hvilke indreløpere de har hatt; alle som én har hatt løpskapasiteten til en harebikkje!). Nå og da har de på forbilledlig vis typejustert spillet sitt: 1) Sverre Brandhaug spilte foran sine to midtbanekollegaer, mens Bent Skammelsrud ble plassert bak sine to; 2) Gøran Sørloth ble som oftest spilt opp mens han hadde ryggen til motstanderens mål (møtende spiss), mens Harald Martin Brattbakk nesten alltid hadde nesen vendt mot motstanderens mål på evig jakt etter stikkballer. På vingene suste Mini og Karl Petter Løken opp og ned som pålitelige hurtigtog på skinner.

I motsetning til tidligere, har RBK de seneste årene skaffet seg gode spillere (navn), men ikke nødvendigvis gode RBK-spillere. Det må bli søl av sånt. Og det er lite som er så meningsløst som å forsøke å gjøre riktig det som kanskje aldri skulle vært gjort!

”If” er skrevet av Rudyard Kipling. Jeg er ute av stand til å gå ham i næringen, men jeg kan ikke fri meg fra følgende tanke: Tenk om RBKs spillere og trenere hadde vært i en annen klubb, med et annet navn og på et annet sted enn RBK-brakka, og svart på følgende spørsmål: ”OK, gutter, det er vi som er ingrediensene. Hvordan bør vi spille og komponere laget vårt med de individuelle og relasjonelle ferdighetene vi rår over?”

Jeg har utrolig vanskelig for å forestille meg at svaret MÅ bli 4–3–3. Jeg skjønner ikke hvorfor de MÅ spille med en ”Skammels” (alternativene besitter helt andre kvaliteter enn det rollen krever). Og jeg skjønner ikke hvorfor Daniel Braaten MÅ fylle en tradisjonell vingrolle i RBK når han er så ulik forgjengerne Mini og ”Kalle” i spillestilen.

Dagens RBK kan med fordel benytte prinsippene bak nollbasbudgetering. Det innebærer ”bare” at man må tenke nytt. Det hender det er lurt når man har epler og skulle hatt pærer. Man kan ikke blande epler og pærer i budsjetteringsarbeidet. Ikke i fotball heller!

I frustrasjonens navn

Av Bengt Eriksen - 22.mai.2006 @ 14:17
I dagens VG er kaptein Martin Andresen sitert på følgende: ”Vi må endre alt fokuset rundt dommerne. [...] Det er menneskelig å gjøre feil.” Martin vil dommerhetsen til livs, ifølge VG.

I går TAPTE Fredrikstad for Sandefjord. I dag er FFK-trener Knut Torbjørn Eggen sitert på at Sandefjords Arnar Førsund burde hatt gult kort ”etter tre taklinger jeg vil kalle ren slakting” (FXT.no).

I går TAPTE Lyn for Rosenborg. Allerede i går på TV 2 var Lyn-trener Henning Berg oppgitt over gårsdagens dommer spesielt, fordi dommeren ikke så handsen Henning så (en hands som ikke hadde rot i virkeligheten) og et par andre situasjoner, og dommerne generelt, fordi de dømmer i favør av RBK.

Hvis ikke hukommelsen min svikter, hadde HamKam-trener Frode Grodås ingen innvendinger da det ble dømt straffespark en masse i kampen Tromsø—HamKam. Det kan skyldes at straffene virket soleklare. Det kan også skyldes at det var HamKam som fikk dem (HamKam vant 2—0, begge ble scoret på straffe). Nå skal jeg være den første til å innrømme at LSK fikk en straffe de aldri skulle hatt mot HamKam på Briskeby (HamKam-spilleren handset utenfor 16-meterfeltet). At LSK også scoret seiersmålet på straffe, gjorde nok ikke saken bedre. Men det ble unektelig litt komisk da Frode uttalte noe sånt som at ”det må da vel ikke dømmes straffe i hver j... kamp!”.

Tromsøs Roar Christensen fikk gult kort for å ha sparket bort ballen etter at dommeren hadde blåst på Brann stadion 16. mai. Roar påsto at han ikke hadde hørt fløyta (og det er all grunn til å tro ham; kroppsspråket hans virket tvers igjennom troverdig). Problemet oppsto da Roar fikk gult kort nummer to, og dermed ble utvist, den gangen for å ha klippet ned Branns Erik Huseklepp. Dommeren kan jo ikke vise ut en spiller bare fordi han ikke hører fløyta, mente Tromsø-trener Ivar Morten Normark etter kampen. Faktorenes orden er ikke alltid likegyldig. Roar fikk gult for dårlig hørsel. Han burde ha tenkt på det før han meide ned en motstander! (For ordens skyld: Tromsø TAPTE kampen.)

Av dette trekker jeg følgende – ikke helt overraskende – konklusjon: Man er mer tilbøyelig til å kritisere dommeren når man har tapt enn når man har vunnet. Seierherren har alt å tape ved å kritisere dommeren, og lar derfor være. Taperen vinner heller intet, men har behov for å få utløp for sin frustrasjon.

Kritikk i frustrasjonens navn er en brukbar definisjon på hets (altså: usaklig agitasjon). Hvis det er denne hetsen Martin vil til livs, har han min fulle støtte.

For kuriositetens skyld: I går VANT Brann over Odd Grenland. Brann LEDER nå Tippeligaen. Jeg vet ikke om noen som har blitt frustrert av slikt!


Fravær av ubehag

Av Bengt Eriksen - 20.mai.2006 @ 14:19
Et fotballag som ikke har én eller to ordensmenn, er dømt til å slite. Deres viktigste oppgave er nemlig å sørge for at ubehag ikke oppstår.

”Gudskjelov, her lukter det ikke sur melk i dag heller!” Den replikken slippes neppe i klasserommene på barneskolene rundt om. Det tas for gitt at det ikke lukter sur melk. Det tas for gitt at søpla fjernes når matpausen er over. Det er ikke en selvfølge hvis ordensmannsordningen opphører.

På en arbeidsplass jobbet det en som hadde kraftig med overtid (han var over 70 år). Nå skulle han over i pensjonistenes rekker. En ansatt lurte fælt på hvorfor de skulle samle inn penger til avskjedsgave, for han hadde ikke sett at den gamle hadde gjort noe på mange år. ”Vent til han har sluttet,” sa en kollega, ”da skal du få se hva han har gjort”. Det tok ikke mange dagene: Lunsjtallerkener med matrester ble stående igjen i kontorlandskapet, kaffemaskinene var tomme allerede på formiddagen, søppelbøttene var stappfulle, det manglet såpe på toalettet og papirskuffene på kopimaskinen var tomme støtt og stadig. Ordensmannen var borte. Det gikk utover både trivsel, jobbkvalitet og resultater.

Det er samme prinsipp på et fotballag. Og fra tabellenes øverste hyller finner vi ordensmenn av ypperste klasse: Espen Søgård (LSK), Martin Andresen (Brann) og Tommy Svindal Larsen (Odd Grenland). Søgård er mer grovarbeider enn Andresen og Svindal Larsen, men alle tre har et overordnet ansvar for å styre troppene, holde oversikt, balansere og servere kloke pasninger. De er sjefene i kontrolltårnet.

Hvordan så det ut da Kjetil Rekdal spilte sentralt på Norges landslag på 90-tallet (den sentrale plasseringen er jo ikke tilfeldig; jf. de nevntes posisjon på banen!)? Var han en uvøren risikofrik av en tekniker, en som satset alle kortene på tunneler og hælspark, eller var det en traust mann som tasset rundt og passet på at alt var i orden og som satset på safety first-pasninger til høyre og venstre og noen ganger rett frem? (Jeg har for lengst definert vm-scoringen hans mot Mexico som unntaket som bekrefter regelen; det er helt utenkelig at det var meningen at han, av alle, skulle storme inn i Mexicos målgård den kvelden!)

Hvordan så det ut i Rosenborgs mange glansdager? Var ikke Bent Skammelsrud den balanserende mannen, han som var så dønn viktig i de såkalte overgangene? For det første satte Bent i gang mang en overgang med korte presise støtpasninger. For det andre var han garantisten for at indreløperne kunne storme med (Berg-er, Strand, Leo og alt hva de het) fordi de visste at herr Ansvarlig kom slepende etter for å tette ”hullene”. Dernest visste hele RBK-laget at de hadde en sentralt plassert mann i banen hvis overgangen ble brutt og det kom kontraangrep.

Har RBK klart å erstatte sin mangeårige og uvurderlige ordensmann? Svaret er entydig nei. Ser vi igjen en Kjetil Rekdal på dagens landslag? Svaret er like entydig nei.

Martin Andresen og Tommy Svindal Larsen er på ny tatt ut i landslagstroppen. Da gjenstår bare tusenkronersspørsmålet: Makter de å være ordensmenn på et internasjonalt nivå, eller makter de det kun på sine respektive klubblag i norsk Tippeliga?

Det er meningsløst å svare med ord. Kvalifiserte ordensmenn får ting gjort – ikke sagt. Av hele mitt fotballhjerte: Lykke til.

?Trekk sammen mot midten?

Av Bengt Eriksen - 16.mai.2006 @ 10:20
Jeg surrer med året, men jeg husker ordene som om de ble sagt i går: ”Trekk sammen mot midten, det er ikke hver dag vi har Vålerengen på besøk!”

Det var det udødelige ordvalget til speakeren på stadion til berømte Brann fra Bergen (med litt juks, ser jeg at det må ha vært 1987 eller 1990). Speakeren var enten usedvanlig raus til bergenser å være, eller så tenkte han på kassereren i klubben. Uansett: Setningen sto som en påle. (I dag nøyer klubben seg med følgende papirknitrende melding på brann.no: ”Møt opp tidlig for å unngå kø.”)

I dag er det Tromsø som entrer Brann stadion. De går glipp av nevnte språkblomst fra speakeren, men det har mest å gjøre med at det i dag er nummererte plasser på stadion. Fullt blir det, for bergensfolket vil ha sirkus etter serier med tørt brød. Nå som Brann puster serieleder Lillestrøm i nakken, tror jeg drosjesjåføren i Bergen er ganske alene om å mene at det er et problem for Brann at de henger med i teten. Hvis det er et problem, må fotball oppleves fullstendig meningsløst når de ikke henger med. (Hvilket det kanskje gjør, når jeg tenker meg om!)

Brann henger med av flere grunner. Dels fordi de glimtvis har spilt god fotball. Dels fordi de har vært heldig med sine tilbaketrekninger (f.eks. at de sto av Starts kanonade i sluttminuttene), men som oftest har de hatt kontrollerte evakueringer (langt bedre enn i fjor, som f.eks. borte mot Start og FFK). Og dels fordi enkeltspillere har stått frem: Opdal har vært veldig god mellom stengene, det islandske midtstopperparet Sigurdsson og Bjarnason har stått frem som forsvarssjefer, og så har skottene Miller og Winters stundom vist seg fra sine beste offensive sider. Sistnevnte er fotballkloke karer med evner til å utføre det de har sett og tenkt. Da vet alle at vi snakker om ypperste klasse i vår hjemlige serie.

Jeg tilhører dem som mener spillet i Tippeligaen ikke har vært veldig bra til nå. Men jeg fortviler ikke. Det må bli bedre. Også Brann må bli bedre. Vi kan umulig ha sett det beste av kaptein Andresen. Han har vist glimt av storhet, men det har gått for lang tid mellom hver gang. Dernest er det på tide at Vaagan Moen og Huseklepp børster av seg betegnelsen lovende og byr oss det de har i godteposen. Det er ikke noe å vente med.

Tromsø hadde ikke poeng etter de fire første rundene. De har tatt poeng i de tre seneste. Det betyr ikke at selvtilliten deres renner over, men de må ha ristet av seg litt av selvkritikken. På 16. mai er det bare én ting som gjelder: Å by opp til dans. Dette er ikke dagen for evakuering.

Det hører med til historien at vi (Vålerenga) røk 1–0 på Brann stadion 16. mai-kampene både i 1987 og 1990. Tapene ble lynraskt fortrengt. Da som nå nekter jeg å gå med mentalt sørgebind på nasjonaldagen.


Men ledertrøya er jo gul!

Av Bengt Eriksen - 12.mai.2006 @ 11:19

 
Lillestrøm holder skjemaet til seriemestertittelen. I hvert fall hvis gjennomsnittstallene i 1995–2005 slår til i 2006. Ifølge dem trenger man 57 poeng for å bli seriemester.

 

Hvis jeg gjør noe så uvørent som å multiplisere LSKs foreløpige poengsanking per kamp, er konklusjonen at de ender på 61 poeng. Så uvøren er jeg ikke – poenget er å påpeke at de, som eneste lag, holder tritt med skjemaet. Om ikke annet er det en god start!

 

Ser vi bare ørlite grann bak resultatene, finner vi at LSK både har vært dyktige og heldige til nå. I bortekampen mot HamKam ble LSK lenge kjempet ut av stilen av innbitte Kamma-spillere, men laget greide likevel å hale i land tre poeng på en dårlig dag. Det er sterkt. Slikt gjør bare potensielle seriemestere. Og så hjelper det selvfølgelig å bli forært et straffespark!

 

Jeg har tippet LSK som årets seriemester, men jeg har ikke tenkt å gå i bekreftelsesfellen ennå. Jeg nøyer meg med å fastslå at LSK har innfridd så langt. Det verste er – sett med motstanderøyne – at spillet kommer til å bli mye bedre.

 

I min bok kan LSK stille den beste elleveren (jada, RBK har bredere stall!). Keeperen er solid (selv om det ble en skogstur mot Start). Sidebackene deres presterer fra strålende til bra. Midtstopperparene deres er robuste (de kan komponere flere par). Det er fin balanse på midten (kunstneren Koren og arbeidsjernet Søgård). De har en bauta fremme (Occean) og en fortsatt målkåt Sundgot. I tillegg har de lynraske Mifsud, en Riise i emning og en Wehrman tilbake fra skadeopphold. Dessuten: Uwe Rösler fremstår som en fin trenertype. Med en uredd Fjørtoft som nødvendig korrektiv (for Rösler, altså) og fotballkloke Tom Lund som fotballfaglig sparringspartner (?), ser det meget bra ut på Åråsen. Jeg ser ingen grunn til å trekke tipset mitt (selv om jeg har tatt forbehold hvis Koren blir borte i sommer!).

 

I dag står fjorårets seriemester for tur. ”Var dette førstelaget til Vål’enga?” spurte en kompis rett etter kampen i Fredrikstad. Spørsmålet virket ufint helt til jeg så intervjuet med en alt annet enn fornøyd Kjetil Rekdal. VIF har hatt en elendig start på året. Jeg husker at de beleiret målområdet til RBK på Ullevål de første minuttene av andreomgang, at de ble snytt for et straffespark og at de alt i alt burde ha vunnet mot RBK, men jevnt over har prestasjonene og poengsankingen vært flau.

 

Men ikke for alt i verden ville jeg regnet med at kampen i dag blir som en tur i parken, hvis jeg var LSK-er. Under Kjetils ledelse har VIF hatt en formidabel evne til å stå frem i kritiske øyeblikk. I dag er et slikt øyeblikk. Kjetils og VIFs stolthet er nemlig såret.

 

På med leggskinn og tannbeskytter – enten du sitter i tv-stolen eller på tribunen.


? Jævla bygutt!

Av Bengt Eriksen - 11.mai.2006 @ 11:45
Transportetapper, kaller vi dem. Det er tilsynelatende noe som bare skal gjennomføres. Men bare tilsynelatende. Det vet alle tippeligaspillere som har røket ut av cupens første runde.

 

På den andre banehalvdelen står det andre- og tredjedivisjonsspillere som er glødende opptatt av å ta skalpen på de nasjonale fotballkjendisene. Noen av dem står i fare for å slå ut favorittlaget sitt!

 

Tippeligaspillere har – naturlig nok – bedre ferdigheter enn dem som holder på to og tre hyller lavere. Førstnevnte har bedre ferdigheter i et høyere tempo. Problemene melder seg når elitespillerne firer på tempokravene. Da henger selv en gammel lokalhelt med i svingene. Da er det bare viljen som avgjør, og den pleier å være høyest hos spillerne i de laveste divisjonene (pussig!).

 

76–9 sto det da jeg kikket på FXT.no i morges. Suveren målforskjell i favør av proffene. Brann knep riktig nok bare en 1–0-seier, men seier er da også det viktigste. For Tippeligalag, med en ekstremt kamptett mai, må man spare på kreftene i transportetapper. Kjapt ut av startblokkene for å ta en komfortabel ledelse, for dernest å fade ut. Alt annet er slitsomt og dønn ubehagelig.

 

Vålerenga gikk tidlig i teten da de ble seriemestere i 1983. Cupfinale ble det også (tap for Moss). Men det så beksvart ut i første runde-kampen på Trasopbanen. Oppsal ledet 2–0 etter førsteomgang, og det var ikke et mål for lite. I pausen var det en særdeles arg svensk trener i VIF-garderoben. Etter en lang tenkepause, nøyde Gunder Bengtsson seg med å si følgende fem ord (fritt etter hukommelsen): Er det dette dere vil? (Nåde den som svarte med bare to bokstaver!)

 

VIF vant til slutt 3–2. Egil ”Snapper’n” Johansen spilte den kampen for Vålerenga. Over 20 år senere spilte han for Bøler da de holdt på å slå ut Tippeligalaget FFK på Haraløkka (Bøler scoret fra egen banehalvdel).

 

Jeg har spilt noen første runde-kamper for Vålerenga. Med mindre jeg har fortrengt det, kan jeg ikke huske at vi noen gang gikk ut i første runde. Men jeg husker godt at vi slet. 2–1 mot Bjørkelangen i første runde i 1985 var nok ikke av våre beste kamper det året, men vi kom oss da videre (også da til cupfinalen, faktisk; 4–1-tap for LSKs André Krogsæter!). Ja ikke bare slet vi; da jeg skulle ta innkast, kjente jeg et smell i leggen. Det var en eldre herre med hatt og frakk som benyttet anledningen til å sende oss oslogutter en bygdehilsen: – Jævla bygutt, hørte jeg, og så smekket han paraplyen i leggen min!

 

By og land, én fotballfamilie (tross alt), små klubbers mulighet, engasjement, vafler av de hyggelige damene og litt kjeft av en lokalpatriot, er noen av ingrediensene i den norske cupen. Det er tradisjoner det er vel verdt å ta vare på.


Forbilledlig, Stabæk

Av Bengt Eriksen - 05.mai.2006 @ 14:14
Frekt, variert og balansert. Stabæks angrepsspill mot Rosenborg var en fryd for øyet og balsam for fotballsjelen.

Jeg går på fotballkamp med håp om å se feiende flott angrepsspill. Jeg blir ofte skuffet. Oftest fordi lagene ikke vil angripe. Rosenborg har villet angripe i årevis. I årevis har jeg kost meg når jeg har sett trønderne i aksjon.

På Nadderud i går var det tydelig at RBK ville angripe. Tre klassiske RBK-angripere, med Per Ciljan Skjelbred på slep, gav klare bud om det. Det ble aldri noe sving over trøndernes angrepsspill, men jeg lever godt med grunnen til det: RBK hadde mer enn nok med å demme opp for det frekke, varierte og samtidig balanserte angrepsspillet til Stabæk. Førsteomgangen er uten tvil det beste jeg har sett i årets Tippeliga.

Det var klart som glass at Stabæk også ville angripe, ikke bare satse på raske motangrep hvis RBK-lokomotivet skulle havne utenfor skinnegangen. Bare det at et lag har tenkt å føre kampen mot ”selveste” RBK, fortjener merkelappen strålende.

Så var det gjennomføringen: Langpasninger bak RBKs forsvarere mot en evig bevegelig Daniel Nannskog. Spill på en møtende spiss (Veigar Pall Gunnarsson). Ut på kant. Innom midten. Kontrollerte pasninger på tvers. Støttepasninger. Driblinger. Skudd. Innlegg. Og mer til. Variasjon. Ikke for variasjonens skyld, men fordi det var fornuftige valg i de gitte situasjonene. Samtidig: Stabæk hadde stort sett god kontroll dersom de skulle miste ballen. Forbilledlig.

Hva med RBK? Vel, laget ble strukket både i lengden og bredden. Det var som om RBK-spillerne skulle passe på en skokk barnehagebarn på Glassmagasinet; de hadde hendene fulle hele tiden, og de kom aldri i gang med sitt eget spill.

Jeg synes det er supert at lag tør det Stabæk gjorde i går. Og jeg synes det er ekstremt godt å se at et nyopprykket lag gjør det (det skal Sandefjord ha for også, selvfølgelig). Det er lite som er så trist og så lite utviklende for et nyopprykket lag, som å måtte spa møkk fra første serierunde.


Måtte Stabæk fortsette med å stagge min hunger etter feiende flott angrepsspill.


Helsvart sisyfosarbeid

Av Bengt Eriksen - 05.mai.2006 @ 14:10
Det er spilt 35 kamper i eliteserien. Dommerne har gjort feil i samtlige. Her er et utvalg: Øvrebø viste ut feil FFK-spiller mot Brann i Fredrikstad. Berntsen så ikke en soleklar hands i Bergen (burde vært straffe til Brann mot LSK). Moen dømte straffe til LSK da HamKam-spilleren handset utenfor 16-meterfeltet.

Hva gjør vi med det? Det samme som før: Skjeller ut dommerne av full hals.

Metoden er idiotsikker. En som får høre at han er en idiot tilstrekkelig mange ganger, gjør selvfølgelig flere idiotiske ting enn han ellers ville ha gjort!

Tippeligatrenerne praktiserer flytsonemodellen. Kortversjonen er: For å mestre noe, må det være samsvar mellom ferdigheter og utfordringer. Opplevelsen av mestring fører til at man mestrer på stadig høyere nivåer. Tippeligaklubbene har brukt bøttevis med penger på å bedre forutsetningene for å mestre. Men hva med dommerne?

HamKams assistenttrener Tom Jacobsen var kaptein på det VIF-laget som ble seriemester for 25 år siden (1981). Treningen var etter ordinær jobb. De trente med ispigger under støvlene på snøbane om vinteren (i sterk og sur vind, må vite). ”Gymsalen” var klubbhusets kafé, og utstyret var respatexbord og femliters vannkanner. I ”påskeferien” var det treningsleir i Danmark eller Nederland (nok en gang på et sted der det med sikkerhet blåste mye). I helgene var det trening og kamp, og i ”sommerferien” var det på ny treningsleir.

Poenget? I går formiddag – dagen derpå for HamKam – snakket jeg lenge og vel med Tom. Han satt i et tipptopp treningsstudio på Hamar. Kammaspillerne hadde restitusjonstrening. Vi snakket selvfølgelig om onsdagskampen mellom HamKam og LSK. Vi brukte liten tid på handsen som feilaktig ble et straffespark til LSK, men den utløste en diskusjon om dommernes rammebetingelser.

Og tenk det, dommernes rammebetingelser er omtrent som de var da Tom ble seriemester for 25 år siden. Det er useriøst. Det er faktisk helt useriøst. Spillerne lever av fotball. Trenerne gjør det samme. Meg bekjent er det bare syv dommere som har havnet på den grønne gren; de har ”bare” 70 prosents jobb ved siden av dommergjerningen. Forbundet dekker 30 prosent tapt arbeidsfortjeneste. De øvrige dommerne jobber fulltid ved siden av dommergjerningen.

Ingen ved sine fulle fem ville påstått at et eliteserielag kunne hevdet seg med slike rammebetingelser. Men vi krever at dommerne skal være på høyden hele tiden. Det er intet mindre enn frekt. Særdeles frekt.
Tom sa det helt presist (og omtrent slik): Nå må vi sette oss ned og se hva vi i fellesskap kan gjøre for at dommerne kan få samme forutsetninger for å mestre som trenere og spillere har.
Kloke ord. Bedre rammebetingelser er ingen garanti for at det blir feilfritt (det dokumenteres hver serierunde av profesjonelle spillere), men det er nødt til å bli bedre dømming. Nå mangler ”bare” finansieringen. Klubbene bør bidra til å finansiere profesjonaliseringen av dommerne. Det er klubbene tjent med, for å si det forsiktig.

PS! Onsdagens dommer på Hamar, Svein Oddvar Moen, deltok ikke på telefonmøtet mellom Tom Jacobsen og meg. Han var trolig travelt opptatt på jobb!

Første innlegg

Av Bengt Eriksen - 03.apr.2006 @ 17:18

Velkommen til min blogg!


desember 2007
ma ti on to fr
          1 2
3 4
5
6 7 8 9
10 11 12
13
14 15 16
17 18 19 20 21 22 23
24 25 26 27 28 29 30
31            
hits