TV2Nettavisen

Jåleri og spillestil

Av Bengt Eriksen - 30.mai.2007 @ 15:02

Det er lett å være enig med Egil Drillo Olsen når han hevder at det er for mye jåleri på landslagets hjemmearena Ullevaal. For meg er det veldig lett, for dette jåleriet ville jeg ha vekk allerede etter at landslaget forsøkte å brodere seg gjennom Moldovas snøfonner i 2005. Det var rett og slett veldig vanskelige forhold, men det tok ikke Nye Norge nevneverdig hensyn til. Planen om finspill skulle gjennomføres!

Jeg er enig med Drillo i at det har vært verst på Ullevaal. Landslaget skulle begeistre. Det har gått veldig lenge mellom øyeblikkene.

Er medisinen nå back to basic? Vi kan ikke annet, så frem med den kjipe fotballen som gav oss resultater på 90-tallet?

La meg minne om at spillernes uttalelser etter to vm og ett em var: Det var synd vi ikke fikk vist hva vi er gode for. Jeg skjønner dem godt. Når du venter på at noen skal angripe, og de (kloke av skade) venter på at du skal gjøre det samme, sitter du ikke igjen med følelsen av å ha gjort all verden for å forbli i et mesterskap når fløyta går. Norges mangelfullt utviklede angrepsrepertoar ble avslørt da vi møtte lag i vm og em som ikke naivt angrep oss.

Det må være ganske åpenbart at angrepsspillet fra 90-tallet måtte videreutvikles dersom Norge skulle ta et steg videre. Men det er samtidig ganske åpenbart at Åge har gått altfor langt. Langpasninger, kontringer og ulik presshøyde ligger fortsatt innenfor variasjonsbegrepet. Intensitet også. Hvis dette kunne vært kombinert med dagens veldig omstendelige fotball på Ullevaal, ville det sett helt annerledes ut. Dessverre har det foreløpig vært for mye annerledesfotball enn 90-tallsmodellen.

Overdreven bruk av langpasninger og kontringer eller overdreven ballbesittelse, er og forblir overdrivelser. Stil blir da et mål i seg selv. Da vinner spilleprinsipper over fotballkløkt og praktisk sans, for da sies det indirekte: En stil er alle andre overlegne, uavhengig av tid, sted, spilletyper, forutsetninger og omstendigheter for øvrig. Det er ikke lite jålete det heller, for en vellykket spillestil, uansett hvor vellykket den er, vil måtte utvikles rett og slett fordi motspillet forandrer seg. Det er grenser for hvor mange ganger man går på den samme finta!


Kommentarer:
Postet av: Rune

Det må være lov å ha 2 tanker i hodet på èn og samme gang. Om situasjonen i kampen fordrer langpasning, ja så slå langt. Må man derimot bruke midtbanen og "tråkle" seg frem, ja så får man gjøre det. Det er lov å være kynisk og banke ballen til H... opp på tribuna om forsvaret vakler. Men det er også lov å slå en gjennombruddspasning om en spiller er fri på topp.
Men det ene utelukker ikke det andre. Gode lag bør takle slike små taktiske grep underveis i kampen og legge om hvis kamputviklingen krever det. For meg ser det ut til at Norge blir handlingslammet om kampen blir annerledes i virkeligheten enn forutsett. Det mangler også tilsynelatende på innsatsen. Og (troen på egne) basisferdigheter. Hvordan kunne f.eks Moldova spille fotball i snøføyka der nede mens Norge ikke kunne det? En pasning mellom 2 moldovere er ikke noe lettere enn en pasning mellom 2 nordmenn.
Jeg lurer på Hareides egenskaper som motivator under kamp. Jeg lurer på hans evne til taktiske grep underveis. Stratergien er sikkert helt ok, den. Laguttakene vitner iallefall ofte om mye tanke i forhold til motstander, ønsker om/for eget spill osv.
Om det er trenerens skyld at spillerne ikke duger, ja så får treneren gå. Men med profesjonelle spillere i alle ledd skal det ikke være opp til en trener å piske en back til å gå på overlapp på kanten. Det skal backen gjøre på eget initiativ.
Annerledes fotball eller ikke; Det ser ikke lengre ut til at (alle) landkampene betyr all verden for spillerne lengre. Da må det bli feil.

30.mai.2007 @ 16:11
Postet av: Anders

Jegg ser ikke hvordan flere langpasninger skal kunne hjelpe oss...det blir jo faktisk slått en del langt på det norske landslaget..på bortebane såvel som i oslo..men enten er det ALT for upresist, eller så blir carew jobbende alene på top, og ofte blir han presset ut på kanten hvor det så ofte renner ut i sanden..jeg har ingen tro på at flere langpasninger vil løse noe som helst med mindre vi lærer oss å komme etter med laget, noe vi har vært elendige på sålangt i kvalliken.
Forøvrig er jeg uenig med drillo når han sier at norge ikke har spillere som kan og er villige til å ta løp inn i motstanderens 16 meter, martin andresen er jo på sitt beste nettopp slik en spiller som tar disse løpene, ihvertfall når han er i form. Dessuten har vi også simen brenne som har scoret utallige mål for fredrikstad på nettopp slike bestemte løp inn i motstanderens 16 meter, skjønt han har nok et stykke igjen til fast landslagsplass såvel som toppformen.

30.mai.2007 @ 16:30
Postet av: Kåre Olsen

Horeide MÅ GÅ. Han er ræva trener!

30.mai.2007 @ 19:20
Postet av: Jørgen

1.
Det er ikke sikkert at langpasningen er et dårlig alternativ selv om den er forutsigbar. Det er bedre å sammenlikne langpasningen med et hjørnespark enn med en finte. Et hjørnespark er også i svært stor grad forutsigbart, men likevel en god mulighet for scoring. Det er to gode poenger med langpasningen: 1) Den hindrer kontringer på midtbanen, og 2) den skaper høyst sannsynlig en duell-situasjon nærme motstanderens mål. Dette er basisargumentene for langpasningens nytteverdi. Så kan disse to momentene videreutvikles, f.eks. ved å benytte svært gode pasningsleggere (Bjørnebye), eller svært gode mottakere (Flo). Når det gjelder duellsituasjonen er det viktig det som skjer når andreballen skal vinnes. Her kan det drilles inn enkle men effektive løpsalternativer. Etter min mening er det derfor grunn til å tro at selve langpasnings-elementet ved Norges spillestil på 90-tallet ikke vil være overdrevent selv i dag. Man kan godt kalle Drillos bruk av langpasningen for en ”ekstremitet”, slik Eriksen gjør, men dét i seg selv sier ingenting om hvor effektiv den er.
2.
Det er heller ikke nødvendigvis slik at noen spillestiler/taktiske valg ikke kan være så gode at de ikke kan sies å være den beste så og si uansett motstanderes valg og mottrekk. To grunner: 1) For det første kan en spillestil være så overlegen at den er den beste uansett. For å sette saken på SPISSEN: Det vil alltid være slik at det er bedre å forsøke å score på mostanderens mål enn på sitt eget, uansett motstander. 2) For det andre kan det være flere fordeler ved å innarbeide én spillestil eller et svært begrenset sett med taktiske valg. F.eks. er det et viktig poeng at landslaget har relativt få treningssamlinger. Dette er altså et mer komplisert moment enn det Eriksen later til å tro.
3.
Jeg tror dessuten at det hersker en altfor stor tro på at det som er feilen med Norge er sånt som motivasjon, entusiasme, glød, offervilje, osv. Jeg synes ikke Hareide har skravlet om noe annet enn dette psykologiske vissvasset. Det er, etter min mening, latterlig å tro at landslagsspillerne ikke gjør det de kan når de er på banen. Det får være grenser for hvor mye skyld man kan tillegge Riises ferrari eller Gamstens hårsveis. Her snakker jeg utifra magefølelsen. Bare så det er sagt.
4.
Et helt annet moment er selvsagt underholdningsverdien. Jeg for min del syntes det var svært morsomt å følge landslaget på 90-tallet.
5.
Drillos vekt på kunnskap og atter kunnskap, effektivitet og atter effektivitet, gjør at jeg fremdeles ikke ser noen bedre alternativer til rollen som landslagssjef enn nettopp Drillo. Drillo er en moderne, opplyst mann som forsøker å basere sine taktiske valg på mer sikker viten enn den synsingen og den myte-svadaen vi dessverre så altfor ofte er vitne til i norsk og internasjonal fotball.

30.mai.2007 @ 20:24
Postet av: Kjell-Olav Mossestad

NORGE MÅ BLI BEDRE MED BALL!
Bengt: Se etter en ting når norge spiller kamper.... De klarer sjelden å spille en nøyaktig pen kort-pasning langs bakken uten at de lager en sprett i den.. Dette fører til en mindre mottaksvennlig ball. Og dette igjen medfører til at mottaker får det litt mer strevsomt å kontrollere ballen når den ankommer han. Dermed mister han noen får hundredeler og motspiller rekker å komme tettere oppi han før han får sendt ballen videre.
Og dette gjør at mottakeren sender i vei en nesten verre pasning videre igjen, fordi pasningen han mottok var så lite mottaksvennlig at han blir stressa og får mindre tid på å være presis.
Norge må bli flinkere til å behandle ballen. SPESIELT de enkle oppgavene som feks å sende en kort-pasning og mottak osv... Kanskje de bør gå litt mer tilbake til basic. Og leke og trene med ball!? Og prøve å glemme alle de overdrevne analyser...
Jeg mener: det er bra og tenke, MEN ikke for MYE!!
Fotball er en lek, og det ER viktig å huske... Med det mener jeg at man skal ikke som VIF i CL-kval. være livredde for et helt middelmådig europeisk lag som Club Brugge. Man må Tørre å spille! Det er "bare" fotball... man ligger ikke i en snøfont under 2.verdenskrig og er i fare for å bli skutt hodet av hvis man stikker litt fram og prøver seg..
Dette elsket jeg rosenborg for. Deres uredde forsøk mot større gutter. Og dette ga veldig ofte resultater.
ALTSÅ: konsentere mer på de enkle detaljene som pasninger og gjøre pasningene så "smoothe" og enkle for mottaker som mulig, og våge å tørre å spille ball. og ikke meie ballen opp når de vinner ball under press.
Stabæk er det laget i norge synes jeg som er flinkest til å sende hverandre gode enkle pasninger langs bakken og de spiller seg heller ut av forsvar enn å meie den ut og gi den til forsvarerne til det andre lag.
Dessuten: Bør ikke fotballspillere som har fotball som jobb og driver med dette hver dag, kunne sende perfekte pasninger??? DET synes jeg! Å sende en pasning er vel noe av det mest basic av fotball! Takk

31.mai.2007 @ 00:47
Postet av: Jens

Må si meg enig med Jørgen her

31.mai.2007 @ 00:49

Skriv en ny kommentar:

Navn:
Husk meg ?

E-post:


URL:


Kommentar:


Trackback
Trackback-URL for dette innlegget:
http://app.nettblogg.no/trackback/ping/5451576
hits