TV2Nettavisen

Forelska i læregutten

Av Bengt Eriksen - 13.des.2007 @ 12:02

Hvis du ikke kan få den du elsker, kan du da elske den du får? Så vidt jeg husker var det tusenkronerspørsmålet i Liv Ullmanns film Sofie. For RBKs del har svaret vært nei. I hvert fall til nå!

 

Nils Arne Eggens læregutt, Trond Sollied, har takket nei til å bli ny hovedtrener i RBK. Gang på gang har RBK prøvd å sjekke opp Sollied. Gang på gang har de endt opp med venninnen. Gang på gang har det gått galt.

 

Vel, galt og galt. Eggen abdiserte i 2002. De ble mestere i 2003, 2004 og 2006, så helt galt har det ikke gått. Det har selvfølgelig sammenheng med at RBK har hatt gode nok spillere til å danne et slagkraftig lag. For hvor overbevisende er argumentet om trenerkontinuitet når klubben med seks hovedtrenere siden 2002 har subbet inn tre av de seneste fem mesterskapene?

 

RBK var happy med å få Åge Hareide i 2003. Ifølge Rune Bratseth fremsto Hareide som uspiselig for RBK da han senere på året flørtet med NFF. Spørsmålet er om det bare er Sollied som er spiselig for RBK!

 

Den ektefødte RBK-er Ola By Rise ble kastet på dør etter mesterskapet i 2004. Per Joar Hansen trakk seg i 2005-sesongen. Per-Mathias Høgmo tok over, men trakk seg høsten 2006. Assisterende hovedtrener Knut Tørum halte inn gullet og ble utpekt som hovedtrener for 2007. Han ble erstattet med Trond Henriksen før sesongen var over.

 

Sollied er en god fotballtrener. Dessuten er han selvstendig og standhaftig nok til å tåle jobben som RBK-trener, selv med Eggen senior i kulissene. Han ville ha hatt autoritet fra første dag, og autoritet er viktigere enn en tittel. Det er forståelig at RBK har strukket seg etter ham.

 

Men: De har strukket seg for langt. RBK-ledelsen burde for lengst ha gitt Sollied beskjed om melde seg når han vil og kan, og tatt det derfra. I stedet har RBK-ledelsen hengt på Sollied som en gjeng groupies. Det har selvfølgelig gått utover både RBK og dem som har hatt hovedtrenerjobben i mellomtiden. Men ikke for det: Alle som har tiltrådt trenerjobben i RBK har hatt bursdager nok til å vite hva de har gått til!

 

Hardt og brutalt og enkelt uttrykt: RBK må stenge døren for fusevalget Sollied og dyrke en annen som HOVEDTRENER - ikke en som får tittel som hovedtrener, autoritet som en vikar og stempel som venninne. Sollied får banke på når det passer ham, så får RBK vurdere om det passer klubben å slippe ham inn.

 

Alle vil vite hvem som skal være sjef. I særdeleshet dem som lurer på om de vil spille for RBK i fremtiden!


Hersens loddsalg

Av Bengt Eriksen - 05.des.2007 @ 14:18

I disse dager er idrettens håpefulle gutter og jenter på pengetokt. Noe så meningsløst!

 

Det er mer enn forståelig at det må penger til for å drive et idrettslag, til tross for at det hverken vanker overgangspenger, fete lønninger eller skyhøye bonuser. Men hva i all verden er det idrettslagene driver med? De selger lodd for 2 kroner stykket og kaker for en slikk og ingenting på en bunn av timer med moderlig kjærlighet. Lodd- eller kaketilbud når meg enten når jeg lager middag eller når jeg har hendene fulle av tunge bæreposer. Og de krever cash, selvfølgelig, i disse kredittkorttider.

 

Både betalingen og utnyttelsen av tiden er elendig.

 

Det er akseptert at det koster mer å utstyre en hockeyspiller enn en ditto i fotball og håndball, men lagidrettene sliter ellers med tilgrodde forestillinger. Det er opplest og vedtatt at deltakelse i fotball, håndball og ishockey skal være tilnærmet gratis.

 

Riktig nok har mange foreldre funnet seg i å betale mer og mer for stadig flere turer og turneringer i tillegg til treningsavgiften, men sammenlignet med en del andre idretter er det for peanøtter å regne. Ekstrabetaling for sommerens fotballturneringer, dekker knapt nok heiskort for en helg i alpinbakken. Legger vi til en grom skiutstyrspakke, kan fotballspilleren driftes i årevis. Bommer jeg helt hvis jeg antar at seiling, tennis og ridning koster skjorta i forhold til lagidretter?

 

Jeg tror ikke det.

 

Det behøver ikke å koste mye for berike gutter og jenter med fortreffelighetene ved lagidrett, men finansieringen og driften må skje ved (litt høyere?) treningsavgift, eventuelt med tilleggsbetaling for turneringer/reiser, sponsorpenger og dugnad. Det siste kan utøverne være med foreldrene på; de har neppe vondt av å vedlikeholde det idrettsanlegget de har så stor glede av.

 

Jeg kan ikke se at det kommer noe godt ut av å plassere gutter og jenter på et kjøpesenter en hel lørdag.


Always a bigger fool

Av Bengt Eriksen - 27.nov.2007 @ 12:03
Det engelske fotballforbundet fikk det glatte lag av Manchester United-sjef sir Alex Ferguson etter sparkingen av England-sjef Steve McClaren. Arsenal-sjef Arsene Wenger sier det er kortere vei til managerbålet nå enn tidligere.

I fjor var veiene til trenerbålet korte og mange i Tippeligaen. Sparkingen av trenere var så tett at Norsk Fotballtrenerforening (NFT) fant å debattere det på fjorårets cupfinaleseminar. Det kom mye fornuftig om håpløse klubbledere og korttenkte investorer, men i iveren etter å omtale de mange som var skitne på hendene, glemte trenerne å vaske sine egne hender.

Heldigvis fikk jeg muligheten til å minne dem om forglemmelsen på årets NFT-cupfinaleseminar.

Det er cirka 15 år siden en meget god og pensjonert fotballtrener sa at det var tre typer fotballtrenere i Norge: 1) "De arbeidsledige", som sier ja til hva som helst, 2) "idiotene", som ikke skjønner spillet rundt fotballspillet, og 3) "trenerne i RBK", det var få trenerbål i Trondheim på den tiden!

Som alle skjønner, er vi nå nede i to typer fotballtrenere!

Den pensjonerte treneren mente kun å minne trenerne om at de spiller en rolle i trenerstolleken. For blant autoriserte trenere og NFTs medlemmer finnes det alltid noen som sier seg villige til å overta, og da er det selvfølgelig lettere å sparke trenere enn det ellers ville ha vært.

Det er galskap at så mange fotballtrenere får sparken. Likevel er min medlidenhet med mange av de sparkede trenerne begrenset. Mange av dem vet hva de går til, det er veldig lenge siden det var kort vei til det bålet herr Wenger snakker om, og mange av dem takker naivt ja til penger fra dem som nettopp har sparket sin n-te trener. Når jeg tenker meg om, snakker vi om en spinnvill runddans snarere enn en stollek.

Nå er det mange grunner til at Ferguson og Wenger er blant stayerne i engelsk fotball. Pokaler, er en grunn. En annen er trolig at de to nevnte stiller store krav til dem som sitter i styre og stell, også før (ny) avtale inngås. Mye tyder på at de har skjønt at det må mer enn en vettug trener til for å bære pokalene inn i klubbhuset. Mye tyder på at de har brukt tid og krefter på å få styremedlemmer og investorer til å forstå og akseptere det. Veldig mye tyder på det!

Det er tross alt ikke to fotballfjols vi snakker om!

- Si alle hva de gjerne hører

Av Bengt Eriksen - 08.nov.2007 @ 12:50
RBK endte på 5. plass i Tippeligaen, men overrasker både seg selv og alle andre i Champions League. Brann er i Uefa-cupens gruppespill. Landslaget har rykket opp til 21. plass på Fifas rankingliste og kan kvalifisere seg for em-sluttspillet neste år.

Det er Aftenpostens kommentator Bertil Valderhaug som lister opp. Og han konkluderer med at det bare er grinebitere med altfor gamle meninger som kan se dette som annet enn en bekreftelse på det høye nivået i norsk fotball. Han har nemlig skrevet ut en friskmelding i dagens avis.

Kan hende er Bertil inne på noe. Det hadde vært hyggelig, for jeg abonnerer på Aftenposten av gammel vane og har lagt til meg uvanen å lese kommentarene hans.

For hva med argumentasjonen? Tempoet er blitt høyere. Spillerne er bedre trent. Alt er proffere. Og det var så jevnt at serieleder Brann kunne ikke bare dra til Ålesund for å hente gullet.

Er høyere tempo ensbetydende med at fotballen er blitt bedre? "Det er på rytmen det kommer an," skrev Olof Lagercrantz i boken Kunsten å lese og skrive. Det samme kan sies om kunsten å spille fotball. Rune Bratseth løp ikke så fort han kunne hver gang, han løp så fort han trengte for å oppnå det han ville. Dessuten løp han ikke hele tiden. Han var i posisjon og på post til rett tid og på rett sted. Selv om raske kontringer er djevelsk effektive når situasjonene tillater det, er det ikke om å gjøre å angripe raskest. Ei heller er fotball et mesterskap i å få flest mulig til å løpe mest mulig. Innimellom går det så fort at de flyr i veien for hverandre.

Er det sikkert at spillerne er bedre trent nå (enn i 1999, som antas å være referanseåret)? Mulig det, men fotball er ballspill og samhandling. Ingen med vettet i behold hevder noe annet enn at god pust bedrer spillernes forutsetninger. Vi skal bare huske på at noen av dem som har hatt best pust har vært best uten ball og at bedre pust ikke alene er nok til å bli bedre i fotball. Apropos: I fjor ble det hevdet at HamKam og Molde at de var de best trente lagene før Tippeligaen tok til. I år gleder vi oss over at de begge har rykket opp fra Adeccoligaen.

Alt er proffere! Nu vel. Er det proft det de har drevet med i Start de seneste årene? Er det proft det kalles den teften RBK-styret har utvist i treneransettelser? Er det proft det heter når LSK jekker seg ned fra å være den tøffeste klubben i eliteklassen til å fremstå som en sutreklubb? At det er profesjonelle aktører, som i motsetning til rene amatører tjener penger for virksomheten, er noe annet enn at alt er blitt proffere!

Dess jevnere Tippeliga, dess bedre Tippeliga! Eller? Publikum strømmer jo til. For spenningens skyld er det bedre. Men jevnhet har ikke nødvendigvis med nivå å gjøre. Det hender det er jevnt i 4. divisjon også, men det er fortsatt 4. divisjon.

I morgen skal jeg delta i debatten Hvor står norsk toppfotball? på cupfinaleseminaret til Norsk Fotballtrenerforening (NFT). Ifølge Bertil bør jeg rope halleluja hver gang jeg blir spurt. Men jeg får kanskje tenke meg om i løpet av dagen. Jeg har tross alt lest Jens Bjørneboes Ti bud til en ung mann som vil frem i verden!

Lykke til på Romerike!

Av Bengt Eriksen - 30.okt.2007 @ 12:54
Det går nesten ikke en uke uten at jeg lar meg forundre over kontraktsforhandlinger og kontraktsinnhold som gjøres kjent i pressen.

Jeg tar selvfølgelig alle forbehold. Avis er ikke nødvendigvis Bevis. Men hvis noe av det som fremkommer er i nærheten av å stemme, må det sies å være skremmende i en bransje som liker å kalle seg profesjonell.

I dagens utgave av Aftenposten, står det at nedrykkskandidatene Bernt Hulsker (Start) og Tommy Svindal Larsen (Odd) har klausuler om at de kan bytte klubb hvis det blir nedrykk. Det er noe å ta med seg i krigen om å unngå nedrykk!

Jeg har ofte lurt på hvordan slike reservasjonsklausuler kan få feste på kontraktspapiret. Fint at dere vil ha meg, men hvis dere andre i klubben rykker ned, skjønner dere sikkert at jeg må få gå til en klubb som er på den hyllen jeg fortjener å være! Er det virkelig noen ledere som nikker bekreftende og innfrir slikt? Er det i en lagidretts ånd?

Det går en historie om en kasserer i Vålerengens Idrettsforening (VIF) tidlig på 70-tallet, altså i de glade amatørenes tid. Kasserer Jensen hadde vært på jobb, spist middag hjemme hos kona, tatt på seg foreningsdressen, og tatt turen til Valle for å gjøre foreningsarbeid. Mens han ordnet tallene, banket det på døren. Inn kom en ambisiøs spiller. Han vil bare ha nevnt for kassereren at han hadde et tilbud fra en klubb på Romerike. Ja, også lurte han på hva kassereren hadde å si til det.

Han skal ha for det, kasserer Jensen, han tok seg bryet med å kikke opp av bøkene, men det var omtrent det hele. Han hadde ikke mer å si enn dette: Lykke til på Romerike!

Det går ikke an å gjøre sånt, sier dem jeg har luftet historien for, for alt er så mye vanskeligere i dag. Riktig. Men kan det hende at det blir gjort veldig vanskelig, fordi det virker mer seriøst med utsettelser og nye møter? Er det fordi dagens spillere og ledere har så uendelig mye bedre tid enn tillitsvalgte Jensen?

Er det helt umoderne å sette endelige tidsfrister for kontraktsforhandlinger? Er det helt på siden å feie åpenbart urimelige krav og forespørsler av veien i løpet av få sekunder?

Det hører med til historien at spilleren ble i VIF. Kanskje kasserer Jensen ikke var så amatørmessig likevel!

Målmaskinlogikk

Av Bengt Eriksen - 16.okt.2007 @ 13:23
Det hadde sett mørkt ut for Notodden og trener Jan Halvor Halvorsen uten Kenneth Kvalheim. Spissen har scoret 22 av 44 Notodden-mål i årets Adeccoliga.

Landslagssjef Åge Hareide ser naturlig nok ikke lyst på forfallene fra John Carew og Steffen Iversen før kampen mot Bosnia-Hercegovina i Sarajevo. De har scoret 4 ganger hver, hvilket blir 8 av Norges 20 mål i em-kvaliken.

Kan Thorstein Helstad fylle skoene til Carew og Iversen? Mange spør, bare Hareide, Helstad selv og resten av landslagsspillerne kan gi svaret.

I have every faith in him (Helstad), skal Hareide ha sagt til uefa.com. Det er en god start. Enda bedre blir det hvis Helstad har tillit til seg selv (les: selvtillit), hvilket jeg har all grunn til å tro. Men vel så viktig er det at han spilles god av lagkameratene sine.

Vi har sett eksempler på at så ikke alltid skjer. Jørn Andersen så ut som blekt vinterslakt som enslig norsk landslagsspiss i samme sesong som han ble den første ikke-tyske toppscoreren i Bundesligaen. Det feilte ikke selvtilliten til Der Andersen noe, men han ble spilt dårlig av sine medspillere og/eller av en helt feilslått kampstrategi.

Helstad er toppscorer i vår hjemlige Tippeliga med 18 scoringer. Han har virket skarp fra første stund, og scoret da også Branns første Tippeligamål i bortekampen mot Stabæk i første serierunde. Kan hende får vi se noe lignende i morgen. En Helstad løpende på tvers for å unngå offside, en gjennomstikker, og en Helstad stormende mot mål, med motstander(e) i hælene, og som roer seg ned noen rett før nådestøtet.

Helstad er best når det er god plass bak motstanderens forsvarslinjer og/eller når han kan snike seg bak forsvarerne ved innlegg fra sidene. Martin Andresen kan spille gjennombruddspasninger, mens Jan Gunnar Solli kan legge inn. Det er bare to eksempler, og de nevnte har god øving i dette fra Tippeligaen. Måtte vi få slippe å se at Helstad fores med hodeballer stående med ryggen til en eller to midtstoppere og der resten av det norske mannskapet ser på hvordan den hjemlige toppscoreren ordner det hele. Det har vært tilløp til det med Carew (vi spiller ballen til John, for han er så sterk at han fikser dette alene!), men la det bli med tilløpene (se Alene på topp).

Har vi virkelig ingen andre å lene oss tungt på enn Helstad? Jo, hele laget må funke godt for å slå B-H ,og Sigurd Rushfeldt kan overta hvis Helstad blir sliten. Men først og fremst må samtlige være mentalt forberedt på en uryddig kamp (jf. scenene på Ullevaal i forrige møtet). Men det er nå en gang slik at de virkelige målmaskinene må ha litt ekstraservice. De 12 em-kvalik-målene Carew og Iversen ikke har scoret, er fordelt på 9 spillere (hvorav Helstad er en av dem).

Kenneth Kvalheim fikk selvfølgelig hjelp da han scoret 5 av 5 Notodden-mål da Sparta Sarpsborg ble slått 5-2. Han ble ikke banens beste i VG dagen derpå. Det kan hende det er en grunn til det, men jeg er stygt redd for at noen har sett vel langt bak resultatene.

Fotball går også ut på å score mål!

Branns gulløl

Av Bengt Eriksen - 10.okt.2007 @ 12:59
Fjorårets bergenske gulløl ble en flause. Høstens nybryggede kan slå til. Men kan Brannmennene faktisk ha drukket gulløl allerede i midten av juni?

Noen vil huske at Brann tapte 0-6 for Lyn på Ullevaal 16. juni i år. Noen husker kanskje også at noen Brannmenn drakk øl på byen etter kampen. Det siste førte til en voldsom fordømmelse av Bergens brave menn. Makan. Med sånne tapssifre skulle de ha skammet seg på hotellet.

Alle Brannsjefene var nødt til å fordømme øldrikkingen og byturen. Hva skulle de ellers ha gjort? Alle ansvarlige fotballpersonligheter så seg nødt til å gjøre det samme. Hvilket signal sender dette til ungdommen, osv?

Det er rart hvordan noe noen ganger blir usømmelig, uelegant, utaktisk og lurt på samme tid. Nei, ikke klokt, for byturen hadde ikke støtte i klokskap. Den eneste støtten jeg kan komme på, er budskapet på plakatene langs veien i Oslo for noen år siden: Gi meg trøst når jeg fortjener det minst. I beste fall forkortet byturen nedturen det er å bli ydmyket. Det kan ha vært lurt, eller smart. Men det er dønn politisk ukorrekt å si det. (Jeg skrev noe om det i Høyt skum i Bergen).

Maleren Odd Nerdrum sa for noen år siden: Idrettsfolk sprenger grenser fordi de er for tjukke i hue til å forstå at de ikke kan sprenges! Det må sies å være grensesprengende dersom Brannmennene tar gull. Det har ikke skjedd siden 1963 (det første året serien het 1. divisjon; er det derfor gullet skal hem?). Det er ingen tvil om at dagens Brannlag er godt, men det skal litt til å bryte det enkelte bergensere opplever som en endeløs rekke av skuffelser. Da må man enten være tjukk i hue, for å bruke Nerdrums ord, eller hard nok i pannen. Jeg velger å tro det siste.

For: Er man for snusfornuftig og for klok, resonnerer man seg fort frem til at den eksisterende rekken ikke kan brytes. Kan hende var byturen et uttrykk for den galskapen som må til.

Uansett om det blir gull eller ikke, vil byturen i juni være en parentes i Branns Tippeligasesong 2007. Det var guttestreker. Kan hende var det også en svak genistrek med alternativ restitusjonstrening etter 0-6. Gravalvoret fikk i hvert fall ikke noe overtak.

Og det er jo et poeng i seg selv, selv om useriøse Brannspillere ble dommen den gang da!

Tjukkere tåke i Skien

Av Bengt Eriksen - 09.okt.2007 @ 13:06
Jeg beklager oppholdet i bloggingen. Jeg har vært på fjellet.

Jeg hadde med pc-en, men slasken som hadde solgt meg en tilkoblingsgreie hadde glemt å fortelle meg hvordan jeg skulle komme meg på nett. Jeg fikk tilbud om å låne en pc, men jeg takket nei fordi den hadde så teite taster. Og hadde jeg hatt flere tåpelige unnskyldninger for ikke å skrive, kunne jeg føyd til dem her.

Sannheten er at jeg valgte utegym i fjelluft fremfor stillesittende pc-drill.

Jeg kjenner ikke den fulle og hele sannhet om hva som er galt med eller i Odd, men det jeg har sett og hørt i det siste har sett hakkende galt ut.

Ove Flindt Bjerg skulle få Odd-skuta inn til sikker Tippeligahavn. Akkurat når han ble ny Odd-trener, vet jeg ikke, men Sandstø og Larsen var gone en fredag kveld (28.9.07). Derfor stusset jeg litt da jeg så Hallvar Thoresen sitte i et annet tv-studio enn meg påfølgende lørdag. Med forbehold om at det var et opptak: Hadde virkelig ikke sportssjefen i Odd Grenland viktigere ting fore enn å analysere andre fotballag dagen etter eller samme dag som klubben hadde fått inn en redningsmann? Flindt Bjerg hadde bare fem sjanser, og den første var bare en dag unna!

Den nye sjefen meldte entusiasme som det viktigste. Flindt Bjerg meldte ikke om noen klare og konkrete grep før kampen mot VIF. Og uten entusiasme, ble det ikke noe av noen ting fra Odd-spillerne.

Nå er det spilt en kamp til, mot RBK, og nå er entusiasmen blitt til bortforklaringer a la dem jeg serverte ovenfor samt frustrasjon. "Hadde jeg hatt en bredere stall, med mange færre skader og ikke så mange spillere i karantene på grunn av gule kort, ville enkelte gått hodestups ut av stallen i morgen." Slik var Flindt Bjerg sitert på fxt.no etter 1-4-tapet mot RBK søndag. Og videre: "Situasjonen i klubben er langt verre enn jeg var klar over."

Du verden! Ikke bare har ledelsen i klubben opptrådt klønete (se også Tåke i Skien), det ser også ut til at redningsmannen er en smule naiv.

Til det første: Hadde tanta mi hatt gummihjul, så hadde det gått direktebuss fra flyplassen til der hun bor. En redningsmann må jo ta grep, ikke jabbe om det han ikke liker og som han ikke kan/vil gjøre noe med.

Til det andre: Situasjonen i en klubb som sliter er alltid verre enn den ser ut til. Enten fordi det er så mye galt at noe fortrenges, glemmes eller velges vekk i beskrivelsen av tilstanden, eller også fordi beskriverne av tilstanden pakker dritten pent inn. Det må redningsmannen ta høyde for. (Hvis han er lurt opp i stry, er det en annen sak!)

Det var bare morgentåke på fjellet. Heldigvis.

Spillerstallens utilstrekkelighet

Av Bengt Eriksen - 19.sep.2007 @ 14:23
RBK og Knut Tørum gratuleres herved med uavgjortresultatet på Stamford Bridge i går. Og jeg takker for påminnelsen om at et slagkraftig lag er langt viktigere enn en god og bred spillerstall.

Før årets Tippeligasesong ble det sagt, også av RBK-ere, at RBK ville ta gull fordi klubben har den beste stallen. På 20 serieomganger har RBK kun vunnet to kamper på rad (mot Start og Sandefjord i hhv. 7. og 8. serierunde). Fordelingen seier-uavgjort-tap har god spredning: 8-5-7. Det er 13 poeng opp til topplaget Brann.

Hvordan kan det ha seg at klubben med den beste stallen ligger på 5. plass i serien 6 runder for slutt?

Mange skader kan ikke være årsaken, for en god og bred stall er jo den beste forsikringen mot den slags. Uflaks? Det er neppe noen god forklaring når det er spilt 20 kamper. Det er mye som spiller inn, men en ting er brennsikkert, i år som i hele fotballens historie: Det er slagkraftige fotballag som henter hjem poeng, ikke gode og brede staller.

Nå er det et poeng, som den legendariske Liverpool-manageren Bob Paisley sa, at det viktigste er å holde 11 mann på tå hev; de 11 som ikke spiller. For en vakker dag er man avhengig av en eller flere av dem som ikke har spilt så mye, og da må man ha behandlet dem så skvært at de er oppe til kamp når den tid kommer. På den annen side: Om Paisleys forgjenger, Bill Shankly, er det sagt at han svarte same as last year da han ble spurt om laget før sesongen tok til. Liverpool vant litt under Shankly også. (Shankly hadde visst nok så stor tro på kontinuitetsprinsippet at menyen i datterens bryllup var identisk med Liverpool-spillernes matchmatmeny, til assistenttrenerens store forbauselse.)

Jeg er temmelig sikker på at du ikke finner mange forandringer i startelleveren til Viking og LSK i de respektive årene de ble seriemestere på 70-tallet. Du kan gjøre samme øvelse for VIFs seriemesterlag på 80-tallet og RBKs ditto på 90-tallet. For sistnevnte skal startelleveren ha vært klar 1. januar hvert år.

Har Stabæk en god og bred stall? Ikke meg bekjent, men de har en veldig god førsteellever. De fire på midten og de to fremme heter stort sett det samme hver gang Stabæk stiller til kamp. Spissparet øser inn mål i år igjen (DN har 12 og VPG har 9 av 33 hittil i år, dessuten har VPG 10 assists), uten nevneverdig konkurranse fra utfordrere i stallen.

Hvis hukommelsen ikke svikter meg, har både Roar Strand, Alexander Tettey, Marek Sapara, Vidar Riseth og Christer Basma vært innom den såkalte Bent Skammelsrud-rollen i år. Jeg husker Mini-Sørloth-Løken nesten like godt som jeg husker Makarov-Krutov-Larionov, den sovjetiske superrekka i ishockey, men jeg sliter litt med venstreving-spiss-høyreving på dagens RBK-lag!

Jeg er tidligere blitt kritisert for at jeg sammenligner komponeringen av mat(retter) med ditto om fotballag, men nå som Jose Mourinho har begynt å gå meg i næringen (egg og omelett), er det sikkert stuerent igjen. Det er jo som kjent ikke viktig hva som blir sagt, men hvem som sier det. Derfor: Dem som spilte på midten og i løperekka til RBK på 90-tallet, var ikke individuelt bedre enn dagens RBK-ere, men 90-tallsutgaven var langt mer slagkraftig. Hovedsaklig fordi ferdighetene og rollene utfylte hverandre bedre. Det var egg og ansjos, ikke Daim og sursild.

Et slagkraftig lag er mer avhengig av typer, kvalitet og kontinuitet på stasjonene, enn mange å velge mellom. Det siste gir økt konkurranse om plassene og er en forsikring når skader og karantener melder seg. Men en god og bred stall holder ikke alene. De berømmelige og viktige relasjonelle ferdighetene kommer som oftest best til sin rett når de 11 utvalgte spiller sammen over tid, forutsatt at ingrediensene står til hverandre.

RBK er litt sent med tanke på seriegull, men gårsdagen virket prima med tanke på at det var første kampen i gruppespillet i Champions League. Dessuten: Det lover mer enn godt at innstillingen til kamp virket å være der den skal. Det kan den ikke ha vært for ofte tidligere i år. Det rimer jo ikke at et fotballag som sliter mot KIL-Hemne i cupen og som kun har vunnet to kamper på rad på 20 seriekamper, tar poeng mot Chelsea på Brua.

For RBKs, Knut Tørums og norsk fotballs del, håper jeg ikke gårsdagen var unntaket som bekrefter regelen i gruppespillet i Champions League. Det skal sies at de hadde litt tur, men tur er en undervurdert faktor i dagens faktaorienterte fotball.

Apropos: Hadde Chelsea utur? Mulig det, men i går manglet de kontinuitetsbærerne og målgarantistene Lampard og Drogba. De førsteklasses eggene, som Mourinho snakket om. Det kan ha bidratt til at laget ikke var fullt så slagkraftig som det pleier. Også Chelsea har en god og bred stall!

Helt gresk

Av Bengt Eriksen - 13.sep.2007 @ 13:11
Hvis Norge tar 9 poeng på sine tre gjenstående kamper, så tror jeg vi kvalifiserer oss til em-sluttspillet i Sveits og Østerrike, har en fotballkjenner sagt på radioen i hele formiddag.

Skatterevisor og landslagssjef Åge Hareide har lest tallenes tale bedre, for han har fått med seg det som ble glassklart allerede i går kveld: Norge går helt sikkert til em hvis de vinner sine tre resterende kamper.

Forklaringen er enkel: De to beste lagene i puljen kommer til em. Hellas har 19 poeng på 8 kamper. Norge og Tyrkia har begge 17 poeng, på henholdsvis 9 og 8 kamper. Norge møter Tyrkia på Ullevaal 17. november. Innbyrdes oppgjør kommer før målforskjell.

Etter 2-2-kampen mot Tyrkia 28. mars, kan det ikke bare ha vært Thomas Myhre som gikk ned i kjelleren for å samle krefter og kløkt. Han må ha fått følge av alle i og rundt landslaget. Det ble to måneder med selvransakelse.

Kampen mot Malta og om Ullevaal-publikummet, ble en smaksprøve på hva Norges landslag hadde pønsket ut. Formasjonen 4-3-3/4-5-1, i stedet for 4-2-3-1, kunne blitt det samme gamle i en ny innpakning. I stedet ble det ryddigere både i form og innhold. Sammensetningen på midten er et eksempel: Vi fikk ett anker i Martin Andresen og to harebikkjer i indreløperne Kristoffer Hæstad og Bjørn Helge Riise. Malta skulle være og ble en transportetappe, og 4-0 i målprotokollen var nok til å vekke Ullevaal-pulikummet.

Kampen mot Ungarn fire dager senere var enda bedre. Det er vrient å si hva argentinerne la i kampen 22. juni, for mange av spillerne skulle ha seriepremiere i Italia og Spania få dager etter, men sikkert er det at argentinerne ikke ville tape. Like sikkert er det at 2-1-seieren gav Norge enda en bekreftelse på at de nye grepene nyttet. Moldova ble nok en transportetappe, og i gårsdagens kamp mot Hellas tok Norge et viktig poeng.

Det så svart ut etter 1-2 mot Bosnia-Herzegovina hjemme og 2-2 mot Tyrkia borte. Fire em-kvalifiseringskamper senere, med 10 poeng og 11-2 på kontoen, og seier i privatlandskampen mot Argentina, er det et helt nytt spill. Ikke bare fordi tallene viser det, men fordi grepene gir tro på at landslaget er mer bærekraftig.

Jeg lyttet da Åge snakket om det såkalte Nye Norge på Norges Idrettshøgskole 28. april 2004. Siden da har jeg lurt mer enn en gang på hvorfor 4-2-3-1 skulle være så fortreffelig, enda Åge understreket at funksjonene var viktigere enn tallkombinasjonen. De 2 skulle balansere laget og være kreative. Den midterste spilleren i 3-tallet var hengende spiss, ikke offensiv midtbane. Denne skulle lokke motstandernes midtstoppere frem, mens 1 skulle true bakrom. Også skulle det dobles på kant.

Feiende flott i teorien, men i praksis har det kladdet for ofte.

Det tok tid, men Åge har gjort gode grep etter Tyrkia-kampen. Ikke bare er det lettere å si 4-3-3 enn 4-2-3-1, det virker også betydelig enklere å praktisere. Først og fremst fordi det ligger en erkjennelse i at spillernes ferdigheter kommer bedre til sin rett med denne formasjonen OG disse rollefunksjonene.

Norges resultatmessige og prestasjonsmessige fremgang skyldes utelukkende at enkeltspillere har stått frem, sier enkelte, og peker på John Carew som hovedbeviset. Jeg nekter ikke. Men jeg nekter heller ikke for at det kan være en sammenheng mellom de grepene som er tatt og at enkeltspillere har stått frem. John har vært strålende, men helt alene har han ikke vært. Heldigvis.

Apropos John Carew: Jeg var neppe alene om å stusse over hvorfor Åge sendte han ut på kanten av banen da de greske stopperne virket segneferdige i går. Det fremsto som en taktisk gavepakke til Otto Rehhagel. Helt gresk, med andre ord.

De tre siste kampene blir ikke bare transportetapper, men Norge sitter fortsatt i førersetet hva angår em-deltakelse. Og med tre seire er det enkel matte. I hvert fall for de fleste av oss.

- Vi må se på mulighetene

Av Bengt Eriksen - 07.sep.2007 @ 13:24
Norges vm-kvalifiseringskamp mot Moldova i Chisinau 30. mars 2005 ble en begredelig forestilling. I morgen har landslaget en gyllen mulighet til å bevise at det var en arbeidsulykke.

Før vm-kvalifiseringskampen hadde Norge spilt 17 kamper under Åge Hareides ledelse. Fasit: 10 seire, 6 uavgjorte og 1 tap (mot Italia i Palermo 4.9.2004). Likevel messet landslagsledelsen om hvor vanskelig kampen i Moldova kom til å bli. Moldova lå da på 114. plass på Fifas rankingliste.

I dag advarer Jarl Torske mot Moldova. Han har studert laget for Hareide & Co. De som tror at dette blir en enkel kamp, må tro om igjen, skal han ha sagt til Aftenposten. Årets utgave av Moldova opptrer ryddig, har god struktur og er godt organisert, får vi vite. Videre: Laget er fysisk robust, er sterke i luftrommet i egen backrekke og har spisser med gode ferdigheter.

Moldova ligger på 106. plass på Fifas rankingliste. Det skurrer litt at laget skal ha blitt bedre i år, all den stund laget lå på 85. plass i januar i år. På den annen side: Rankinglister er gjennomsnittsbetraktninger. Dessuten tar de hensyn til andre lags resultater. En kamp er en marginalbetraktning. Det går an å tape i Moldova i morgen, men hverken Hellas (0-1), Bosnia-Herzegovina (2-2) eller Malta (1-1) har klart det i denne em-kvaliken. Moldova har tapt 4 av 4 bortekamper, scoret 1 mål og sluppet inn 11.

Norge har ikke mer å frykte mot Moldova enn det norske Tippeligalag har å frykte mot 2. og 3. divisjonslag i første runde i NM. Norge kan tape hvis spillerne har slett innstilling, hvis de av en eller annen grunn tviler på egne ferdigheter, eller hvis det blir en ny arbeidsulykke. Det første er utilgivelig, det andre er det ingen grunn til og det tredje virker lite sannsynlig.

Norge ligger på 35. plass på Fifas rankingliste. Selvtilliten må ha fått et oppsving etter 4-0 mot Malta, 4-0 mot Ungarn og 2-1 mot Argentina, også hvis vi ser bak resultatene, som det heter. Norge har ikke spilt så omstendelig og jålete som laget gjorde en periode, spydspiss John Carew har vist strålende takter, og laget har kun sluppet inn ett mål på de seneste tre kampene.

Min eneste bekymring før kampen i morgen, er at Torske med flere har servert for mange advarsler om hvor vanskelig det er å møte Moldova. Det minner nemlig mye om det som skjedde før forrige kamp i Chisinau. En ting er å holde de norske spillerne på jorden etter seieren over Argentina. En annen er å snakke Moldova opp til uoverkommelige høyder. Det siste er det ingen grunn til, såpass må vi kunne bruke rankinglister og statistikk til.

Ifølge Aftenposten, har Torske god tro på norsk seier. Flott. Det er grunn til å minne om Hareides postulat da han tok over landslaget: Vi må se på mulighetene, ikke passe oss i hjel!

Norge virket sjanseløse i em-kvaliken for en stund siden. Men i stedet for å bli grepet av tungsinn, har Hareide og hans menn både tatt grep og grepet mulighetene.

I morgen byr det seg nok en mulighet.

(Her er artikkelen jeg skrev etter vm-kvalifiseringskampen Moldova-Norge: http://www.nettavisen.no/sport/fotball/bengts/article367412.ece)

Keep it, Mr. Solskjaer, please!

Av Bengt Eriksen - 28.aug.2007 @ 15:17
Det hender det skjer noe før TV-sending som gjør det vanskelig å holde maska på sending. Jeg hadde litt trøbbel da Ole Gunnar Solskjær kom i TV 2-studio i fjor sommer.

Da han ble varslet som gjest, begynte jeg å tenke over om jeg hadde møtt ham før. Siden jeg ikke kom på når det skulle ha vært, tok jeg ikke sjansen på å si takk for sist. Jeg presenterte meg med fullt navn og nummer.

Så kom det: Jeg vet godt hvem du er, jeg har autografen din.

Jeg rakk å le, før jeg spurte: Har DU autografen MIN? Det er jo feil, det er jeg som burde hatt din!

Da han fortalte at han hadde fått den på Lerkendal som guttunge, etter en kamp mellom RBK og VIF, var det grunn til å tro ham. Likevel virket det rart. Det ble ikke bedre da sendingen startet. Heldigvis kunne jeg humre for meg selv mens Solskjær snakket med programleder Davy Wathne.

Jeg har alltid hatt et veldig avslappet forhold til kjendiser og stjerner. De skal få være i fred for meg. Dessuten har livet lært meg at de ikke alltid er slik man har fått inntrykk av at de er.

Det vil være ravende galt å si at jeg kjenner Ole Gunnar Solskjær. Likevel: Inntrykket han har gitt de gangene jeg har sett og hørt ham, enten det er på eller utenfor banen, er bunnsolid. Profesjonell til fingerspissene, gode holdninger, fri for stjernenykker og ærgjerrig, er det jeg umiddelbart forbinder med ham. Hvis jeg tar med hans utsøkte målteft, fremstår han som gull verdt for trenere og lagkamerater og som en prima ambassadør for klubbene han har spilt for.

Hans atferd bør bli pensum for alle fremtidige fotballspillere.

Tungvektere på oppløpssiden

Av Bengt Eriksen - 24.aug.2007 @ 13:35

Det er 9 runder igjen av årets Tippeliga. Sammenlignet med en 100-meter, gjenstår det 35 meter. I år igjen er det tungvektsklubbene som leder an.

 

I 1963 ble fotballens himmelrike døpt 1. divisjon. Brann ble seriemester i 1963. Rosenborg ble det i fjor igjen.

 

De fem store i norsk fotball, ifølge den såkalte maratontabellen fra 1963 til 2006, er Rosenborg, Viking, Lillestrøm, Brann og Vålerenga. Foreløpig har Stabæk sneket seg inn på bekostning av Vålerenga.

 

På disse 44 sesongene har kun 10 av i alt 42 lag blitt seriemestere. RBK, med imponerende 20 titler, Viking (7), VIF (5) og LSK (4), sitter på 82 prosent av gullbeholdningen. Snakk om elitisme i eliteserien! De store er i posisjon til å skaffe seg gode spillere og lag. De har også god erfaring med alt som skjer i serieinnspurten. En solid og god spillerstall er viktig når karantene trenger seg på. Erfarne folk, både på og utenfor banen, er viktig når seriespillet drar seg til. Det er bedre med et varmt hjerte og et kaldt hode, enn omvendt. En overivrig trener, en frustrert materialforvalter eller en klin nervøs midtstopper, får sjelden favorittstempelet på oppløpssiden. Vinnere klarer å holde alt styret på armlengdes avstand.

 

Brann ligger best an. De har riktig nok 3 poeng mer enn LSK, men i realiteten snakker vi vel bare om 2 poeng. LSK har 10 plussmål mer enn Brann. De jages av Stabæk og Viking, begge med bare 3 plussmål. Så tett som dette later til å bli, kan målforskjellen bli avgjørende. Hvis RBK skulle bli mestere i år igjen, nå 10 poeng bak serieleder Brann, blir til og med jeg overrasket. For hvis John Toshack har lært meg noe, så er det essensen i utsagnet: Det eneste som overrasker meg i fotball er at folk blir overrasket.

 

Tall og fotball kan lett bli tullball. Men det er et faktum at det er scoret 356 mål hittil i Tippeligaen. Det gir et snitt på 2,99 mål per kamp. Det er høyt sammenlignet med andre ligaer i Europa. Den prosentvise fordelingen av H-U-B er som den pleier å være: 50-25-25.

 Jeg har ikke oversikt over antall pasninger i luften. Jeg håper på forståelse for det!

Alene på topp

Av Bengt Eriksen - 23.aug.2007 @ 10:46

John Carew tronet på topp etter seieren over Argentina. Supert. Gratulerer. Jeg er ikke sikker på at det er like supert at han i kampen stundom var alene på topp! Og da tenkere jeg utelukkende på de forestående høstkampene.

 

I to kamper har JC stått frem som en bauta på Ullevaal. Mot Ungarn i em-kvaliken så han ut som en bevegelig høyblokk. I gårsdagen kamp mot Argentina minnet han om et lokomotiv i toppfart mot et klart mål.

 

Norge var godt organisert i forsvar, som det heter. Spillerne opptrådte disiplinert, forflyttet seg raskt sideveis, støtet og falt av (pumpet). De rappet ballen av argentinere på vei frem, for så å slå kontra. Men da ballen ble spilt tidlig mot JC og Argentinas mål, skjedde det litt for ofte at røkla ble stående å se på hvordan det gikk med JC.

 

Norges lag lå lavt for å demme opp for broderingsmestrene fra Argentina. Det er ingen vits å slite seg ut hvis man likevel ikke rekker frem i avslutningsposisjon, for med JC går det jo så fort. Det er ikke like greit hvis de heretter satser på at JC ordner biffen i kamp mot to og tre forsvarere.

 

Vi er opplært til at det riktige er at mange gjør noe samtidig (samhandling). Det kan gå aldeles utmerket også om så ikke er tilfelle. Italienske (lands)lag har mang en gang lent seg på en spiss som får greie seg selv. En annen JC, med Cruyff til etternavn, var ikke tilhenger av at spillere skulle hjelpe til når spissen(e) hans var en-mot-en eller to-mot-to i angrep. Hjelperen får jo som oftest med seg en eller flere forsvarere, og dermed ødelegger den gode hjelperen.

 

Mot Argentina var Åges Hareides menn sikkert, og klokelig, litt reservert. Argentinerne er ballsikre og kvikke. Det kunne blitt døden i gryten å tømme laget mot Messi & Co. Men i de kommende kvalikkampene bør vi våge å sende flere i angrep når (kontrings)mulighetene byr seg. For Norge kan få problemer hvis JC ikke er like suveren i kvalikkampene som står for tur.

 

Det er ingen fare for helse og sikkerhet om to eller tre vogner kobler seg til angrepslokomotivet John Carew.


Et spørsmål om stil?

Av Bengt Eriksen - 09.aug.2007 @ 12:56
Det ble mye å bite i etter ferien. Det begynte med Vidar Davidsen, leder av Norges Fotballforbunds Topptrenerkomite. Han listet opp 11 utviklingspunkter for norsk fotball i VG (250707). Jeg festet meg ved punktene For dårlige individuelle ferdigheter, For lite opptatt av spillerutvikling, For lite internasjonalt fokus og For lite sportslig kompetanseheving.

For dårlige individuelle ferdigheter og For lite opptatt av spillerutvikling henger naturlig nok sammen. Det er enkelt å regne ut at spillere med god teknikk, fotballforståelse og fysisk kapasitet, utvider mulighetsområdet for et lag. Hvis de samme ferdighetene/egenskapene er dårlige, begrenser det mulighetsområdet. Det er en grunn til at kokker sier at gode råvarer er overordnet alt. Sandefjord-trener Tor Thodesens forslag om proffe trenere i barne- og ungdomsfotballen er konkret i så måte. Forslaget er ikke nytt. Hovedproblemet er, nå som tidligere, at få klubber viser betalingsvilje når ting tar tid. Heller svir de av penger på nok en som kan gi dem instant satisfaction.

For lite internasjonalt fokus. Jeg ble a-lagsspiller sommeren 1983. Da var norske toppfotballspillere non-amatører. Vi studerte eller jobbet ved siden av eliteseriefotball. Likevel: Vi hadde to dagers sommerferie (sic!). Vi spilte Intertoto-kamper for å få internasjonal kamptrening og dro på treningsleir til Belgia og Øst-Tyskland i samme ærend. Vi øvde oss på eventuell e-cupdeltakelse. Hva gjør Tippeligalagene i dag?

Når de ikke spiller mot hverandre innendørs i januar, reiser de etter RBK til Gran Canaria. I februar og mars klumper de seg på La Manga. De spiller mot hverandre, trener ved siden av hverandre og bor oppå hverandre. Fra april til november møtes de i serie og cup. Med RBK som et mulig unntak, møter de sjelden lag det ville vært naturlig å bryne seg på mht. e-cupspill.

Jeg konkluderer dermed med at spesifisitetsprinsippet, et viktig prinsipp i treningslære, nemlig at treningen bør ligge så nær opp til konkurranseutøvelsen som mulig, ble bedre ivaretatt av non-amatører for 24 år siden enn av dagens proffer. Det er mer enn et tankekors at Tippeligalagene bruker nesten all tid med og mot hverandre, når målet er å hevde seg i Europa. (Jeg har ikke glemt Royal League, men jeg mener fortsatt det er feil å spille tellende kamper rett etter at seriespillet er over.)

For lite sportslig kompetanseheving. Ifølge VG mener Vidar at vi (norske trenere) må erkjenne at vi ikke er så flinke og utlærte som vi innbiller oss og at vi er for redde for å tråkke hverandre på tærne. Spørsmålet er: Hva skal vi tråkke til med når vi er travelt opptatt med å trampe rundt i den samme salatbollen? Vi er opptatt av å følge med på at andre norske lag ikke gjør noe annet enn det vi gjør.

Det er bra at vi samles til Topptrenerseminar på Helsfyr for å høre om studieturen G19-sjef Tor Ole Skullerud, Hallvar Thoresen, Nils Johan Semb, Dag Riisnæs og Bård Flovik hadde til Argentina (Boca Juniors og Velez Sarsfield), men hva om norske trenere dro ut på egen hånd? Er det bare svenske Jan Jönsson i Stabæk som drar alene på studietur (til Wenger og Arsenal) for å få andre impulser enn gjennombruddshissighet og stram defensiv organisering? Må Vidar og Topptrenerkomiteen arrangere pakketur for å få trenerne ut?

Jeg kan ikke mye om mat, men jeg er glad i mat. I Barcelona i sommer leste jeg et intervju med Ferran Adria, sjefen og matinnovatøren på stjernerestauranten El Bulli (ligger i nærheten av Barcelona). Han og teamet hans lager visst nok masse mat 6-7 måneder i året. Resten av året reiser de verden rundt for å lære om mat og skaffe seg impulser til nye retter. Sjappa til Ferran Adria er stappfull, og det er lange ventelister.

Jeg har ikke nevnt spillestil før nå. Etter å ha skumlest VG-intervjuet med Vidar, kan jeg ikke se ordet der heller. Ikke fordi spillestil ikke er viktig, men fordi andre ting er langt viktigere for å utvikle norsk fotball. Retningslinjer for det enkelte lag? Ja, selvfølgelig, men også mangfold og egenart. Hvordan skal vi få det beste ut av vårt lag, med våre spillere og deres ferdigheter, i konkurranse med andre? Hvordan vil vi forberede oss? Ikke kikk på naboen, tenk selv. Jeg tror ikke på en universaloppskrift for (norske) fotballag. En generell spillestildebatt er derfor fåfengt.

Hvis spillestildebatten som trengte seg på i forrige uke arter seg som den pleier, kommer den til å bli et mesterskap i fotballfaglig snobberi. Fotballøvrigheten kommer til å briljere med begrepsnyanser mellom spillestil, strategi og struktur. Legg til enten-eller-tankegangen gjennombruddshissig eller ballbesittende og langpasninger eller kortpasninger, så tenker jeg du har det. Måtte debatten foregå i et bittelite auditorium. 

Jeg nøyer meg med å minne om innledningssitatet i en av professor Finn-Erik Vinjes mange bøker om språk: Grammatikeren foragtede mig fordi jeg brukte kolon der han brukte semikolon.


I hvert fall i denne omgang.


Høyt skum i Bergen

Av Bengt Eriksen - 20.jun.2007 @ 10:54

Lyn satte bråtebrann på rødtrøyenes banehalvdeler på Ullevaal lørdag, og Brannmennene var helt ute av stand til å slukke. Spørsmålet er om det hjalp å slukke tørsten på byen etter kampen!

Når du har tapt 0-6 skal du være særdeles forsiktig med hva du gjør og hvordan du ter deg. De Brannspillerne som dro på byen, sendte et særdeles dårlig signal til alle som følger Brann i tykt og tynt (og til omgivelsene for øvrig). Byturen fremstår som useriøs atferd. Hvis de trosset et forbud mot å gå byen, er det utilgivelig.

At Brannlaget hadde en elendig dag på jobb, er det liten tvil om. Det springende punkt er likevel: Hva gjør de får å rette det opp ved neste korsvei?

Skulle spillerne ha skammet seg på hvert sitt hotellrom, hvilket som oftest forlenger og forsterker de negative opplevelsene, snakket om de samme tingene de har snakket om før, eller gjøre noe hyggelig for å komme over den uopprettelige ydmykelsen?

Noen Brannspillere valgte det siste, har jeg skjønt. Det kan synes lettvint, omtrent som å si at man ikke bryr seg. Men det kan også ha vært noe fornuft i ufornuften. Å kople av over en pils eller to, der man tenker på noe annet, sier hverandre noen sannhetens ord og ikke graver seg ned i detaljer, kan forløse krefter. (Jeg snakker ikke om flatfyll, spying og hærverk, men om en øl eller to utenfor hotellmurene!)

Pressen omtalte saken fordi byturen representerer noe useriøst og skamløst. Men sett nå at Brann slår tilbake (som det heter) og oppnår akseptable eller gode resultater i fortsettelsen. Vil det samme pressekorpset da skrive at byturen var et sjakktrekk? Neppe. Men kan hende var byturen det som skulle til. Med tanke på alternativet, som ofte er aktiviteten fritt for å ha hotellrommets fjernkontroll, er det ikke sikkert det var så dumt. Men det vet man aldri. Alle hyller en når det går bra, uansett hva man gjør. Alle finner feil når det går dårlig. (Hvis Lyn-spillerne hadde tatt seg en tur på byen etter samme kamp (det vet jeg ingenting om), ville pressen ganske sikkert ha skrevet at de feiret seieren. Det hadde neppe blitt ansett for å være useriøst. Enda Lyn skal spille en minst like viktig kamp som Brann i dag!)

Brann lever farlig. Byturen kan treffe dem midt i trynet dersom det ikke blir seier i dagens hjemmekamp mot Aalesund. Sånn blir det når vi er så inkonsekvente i vår omtale av byturer.

Vinneren tar alt. Taperen får all dritten, og litt til. Sånn er det bare.


Før knivene slipes

Av Bengt Eriksen - 19.jun.2007 @ 12:16

Players lose you games, not tactics. There's so much crap talked about tactics by people who barely know how to win at dominoes.

Flere ganger i løpet av den 10. Tippeligarunden ble jeg minnet om salig Brian Cloughs ord.

Først da jeg så Lyn-Brann på Ullevaal (6-0). Hadde Henning Berg gjort taktiske grep av ypperste klasse eller var det først og fremst Lyn-spillernes fortjeneste at de snurret rundt den ene Brannmannen etter den andre? Snudd på hodet: Hadde Mons Ivar Mjelde en hodeløs og irreversibel plan eller var spillerne hans helt ute av stand til å slukke branner den kvelden?

Tar vi Clough på ordet, var det Brannspillerne som tapte kampen!

Hvis Cloughs ord er lov, må Aalesund-spillerne bære hovedansvaret for tapet mot Stabæk. Og videre: Det var LSK-spillerne som tapte kampen mot VIF, ikke Tom Nordlies plan.

Brian Clough står for meg som noe av det ypperste innen manager- og treneryrket, men alt tyder på at resultatene hans ville bleknet uten hans taktiske klokskap og evner som motivator. Han ble kalt Big Head fordi han strødde om seg med utsagn a la det jeg innledet med (og f.eks. jeg vil ikke si at jeg var den beste manageren i gamet, men jeg var blant topp en), men han ble altså europacupmester to ganger med Nottingham Forest (hørt om dem?). Flere av spillerne han vant med hadde for lengst blitt skrotet av managerkollegaer. Det fåfengt å tro at Forest ville vunnet noe som helst uten Cloughs taktiske klokskap.

Et fotballag trenger både et klokt trenerhode og gode spillere, men siden det er vrient å være prima hver gang, må vekselbruket bli som følger: Er spillerne svake, stilles det ekstra store krav til trenerens taktiske evner. Har trenerhodet tenkt uklart, må spillerne evne å kompensere.

Det er (for) lett å legge hovedansvaret på Mjelde for tapet mot Lyn, for det var ikke en Brannmann som lignet på sitt normale jeg. Hverken i innsats eller ferdigheter. Det går fint an å tape for Lyn, spesielt på Ullevaal og i hvert fall når Lyn-spillerne er så pigge, men rødtrøyene fra Bergen må ta igjen mye tapt stolthet allerede ved neste korsvei.

Jeg har den største tiltro til at Jan Jönsson visste hva han gjorde da han la slagplanen sin før søndag kveld. Men ingen trener i verden kan programmere Tchoyi, Nannskog, Alanzinho og Hauger til å score slik de gjorde mot Aalesund. Det var enkeltmannsprestasjoner på øverste fotballhylle.

Og hvis Petter Myhre får samme innsats og vinnervilje av Vålerengaspillerne i kommende kamper som de la for dagen mot LSK, vil poengene tikke inn. Selv om de mangler en goalgetter.

Gode prestasjoner er et samspill mellom taktisk klokskap av treneren og utøvde ferdigheter av spillerne. Det har hendt at lag er blitt seriemestere på tross av treneren, men enda oftere har lag rykket ned på grunn av for dårlige spillere.

Det er 71 dager siden Tippeligaen 2007 tok til. Ingen trenere har fått sparken (ennå). Clough fikk sparken etter bare 44 dager i Leeds United. Etter det tok han Nottingham Forest til fotballhimmelske høyder.


Faktum er ...

Av Bengt Eriksen - 31.mai.2007 @ 11:24

When facts change, I change my mind. What do you do, sir? Visesentralbanksjef Jarle Bergo lente seg på den britiske økonomen John Maynard Keynes' retoriske spørsmål i dagens utgave av Aftenposten. Bergo brukte Keynes-sitatet i et forsøk på å forklare at Norges Bank ikke er på etterskudd med sine renteprognoser.

Om Åge Hareide har lent seg på Keynes noen gang, vites ikke. At han er på etterskudd poengmessig, hersker det liten tvil om. Men det kan fortsatt gå hele veien frem til et em-sluttspill.

Jeg skal av gårde for å se på dagens landslagstrening. Etter rapportene fra gårsdagens trening å dømme, skal Norge på ny klabbe ballen fra venstre back til høyre kant.

Er det noe galt med det? Ikke i min bok. Det er blandingsforholdet mellom langpasning/kortpasning, holde ballen i laget/kontre, jage ball/vente på motstanderen osv. som er avgjørende. Blandingsforholdet varierer med motstanderens motspill. Det betyr ikke at spillestilen er uten rammer og roller, bare at du må ha en formening om hva i verktøykassa det kan være fornuftig å bruke når i den gitte kampen. Alternativt å justere underveis, og helst så tidlig som mulig, dersom det du trodde kom til å skje ikke skjer. Det er her Keynes kommer inn.

Norge skal etter sigende spille 4-3-3 kommende lørdag. Åge har stort sett sverget til 4-2-3-1. Han forklarte utgangspunktet på Norges Idrettshøgskole 28. april 2004. Doble på kant (sideback og kant på samme side må utfordre motstanderens back), doble i midten og to balanserende midtbanespillere. Jeg nevnte bare det første i parentes, fordi: Her om dagen deltok jeg i en debatt med Henning Berg og Åge Hareide. Henning mente vi ikke skulle forvente noe mer av (kombinasjonen) Riise/Gamst Pedersen enn av de andre spillerne. Alle er visst nok like viktige! (Hvis de er det, måtte det være lurt av Lyn og Henning å selge Edu; da ville de vært like gode og enda rikere!) Åge istemte. Men da lurer jeg på et par ting jeg aldri har fått svar på fra landslagssjefen: Hvis det var et poeng å doble på kant, hvem andre enn Riise/Gamst Pedersen hadde han sett for seg at skulle kunne gjøre det best? Og hvor ofte har vi sett at det har vært motorvei nedover den venstrekanten (motorvei ble varslet for flere år siden)?

Altfor sjelden, er mitt svar. Men jeg krever åpenbart for mye av herrene Riise/Gamst Pedersen!

Apropos det siste: Det kan utmerket godt være det er Åge noe galt med. Enhver trener som oppdager at spillerne virker bedre et annet sted, har noe å svare for. Det kan hende Åge har lagt bånd på duoen. Det kan tenkes de har andre roller i Blackburn og Liverpool. På den annen side: De spiller på de samme plassene. Venstreback Riise blir ikke satt i mål på landslaget og venstrekant Gamst Pedersen spiller ikke midtstopper. Så stor forskjell kan det ikke være å komme hjem.

Jeg sammenligner høydepunktene fra Premier League-innsatsen med alle involveringene i landskamper, sier Henning og Åge. Gid det var så galt! De JAR og MGP skylder ikke meg noe. Men jeg tror fortsatt de har mer å gå på når Norge spiller hjemme. Det er rett og slett en tillitserklæring.

Jeg har ikke noe imot at Åge realitetsorienterer seg og går fra 4-2-3-1 til 4-3-3, forutsatt at funksjonene er viktigere enn tallkombinasjonene. I det lange løp vil ingen huske noe av dette hvis Norge kommer seg til em.

For som Keynes også sa: In the long run we're all dead!


Jåleri og spillestil

Av Bengt Eriksen - 30.mai.2007 @ 15:02

Det er lett å være enig med Egil Drillo Olsen når han hevder at det er for mye jåleri på landslagets hjemmearena Ullevaal. For meg er det veldig lett, for dette jåleriet ville jeg ha vekk allerede etter at landslaget forsøkte å brodere seg gjennom Moldovas snøfonner i 2005. Det var rett og slett veldig vanskelige forhold, men det tok ikke Nye Norge nevneverdig hensyn til. Planen om finspill skulle gjennomføres!

Jeg er enig med Drillo i at det har vært verst på Ullevaal. Landslaget skulle begeistre. Det har gått veldig lenge mellom øyeblikkene.

Er medisinen nå back to basic? Vi kan ikke annet, så frem med den kjipe fotballen som gav oss resultater på 90-tallet?

La meg minne om at spillernes uttalelser etter to vm og ett em var: Det var synd vi ikke fikk vist hva vi er gode for. Jeg skjønner dem godt. Når du venter på at noen skal angripe, og de (kloke av skade) venter på at du skal gjøre det samme, sitter du ikke igjen med følelsen av å ha gjort all verden for å forbli i et mesterskap når fløyta går. Norges mangelfullt utviklede angrepsrepertoar ble avslørt da vi møtte lag i vm og em som ikke naivt angrep oss.

Det må være ganske åpenbart at angrepsspillet fra 90-tallet måtte videreutvikles dersom Norge skulle ta et steg videre. Men det er samtidig ganske åpenbart at Åge har gått altfor langt. Langpasninger, kontringer og ulik presshøyde ligger fortsatt innenfor variasjonsbegrepet. Intensitet også. Hvis dette kunne vært kombinert med dagens veldig omstendelige fotball på Ullevaal, ville det sett helt annerledes ut. Dessverre har det foreløpig vært for mye annerledesfotball enn 90-tallsmodellen.

Overdreven bruk av langpasninger og kontringer eller overdreven ballbesittelse, er og forblir overdrivelser. Stil blir da et mål i seg selv. Da vinner spilleprinsipper over fotballkløkt og praktisk sans, for da sies det indirekte: En stil er alle andre overlegne, uavhengig av tid, sted, spilletyper, forutsetninger og omstendigheter for øvrig. Det er ikke lite jålete det heller, for en vellykket spillestil, uansett hvor vellykket den er, vil måtte utvikles rett og slett fordi motspillet forandrer seg. Det er grenser for hvor mange ganger man går på den samme finta!


Tåke i Skien

Av Bengt Eriksen - 22.mai.2007 @ 12:51

Jeg har diskutert det med Arne Sandstø og Gaute Larsen, men fortsatt skjønner jeg ikke bæret av den delte trenerløsningen i Odd Grenland. Jeg skjønte heller ikke løsningen Lyn hadde før Henning Bergs tid, men nok om det. (Hvis du ikke har fått nok, kan du lese min Nettavisen-spalte om Lyn og trenerteam og sånn.)

Odd Grenland er per dato det dårligste laget i Tippeligaen. Det er hevet over tvil at noe må gjøres annerledes. Men i Tippeligaklubber er det sjeldent at noe gjøres annerledes, der er regelen at noen andre må gjøre det.

I går meldte sportssjef Hallvar Thoresen at klubbledelsen er inni en evalueringsprosess (det heter så). En veldig grundig sådan, slik at en klok, snarere enn en rask, avgjørelse fattes.

Sportssjefens utsagn var både uangripelig og intetsigende, og en gavepakke til alle som vil spekulere. Hva pleier å skje da? Kort sagt og med solid forankring i Tippeligaen: Det spekuleres, om trenerens eksistens selvfølgelig, styremedlemmene får hetta av pressehøyden, og så innkalles treneren til en prat.

Hvis dette skjer i Odd, minner det om elendig fotarbeid. Laget holdt på å rykke ned i fjor. Hva skjedde etter fjorårssesongen (det gikk jo bra)? Ingen evalueringer og prosesser? Er det de samme lederne som evaluerer og prosesserer (igjen)?

Jeg er enig med Hallvar i at en klok avgjørelse er bedre enn en rask avgjørelse. Men mye på grunn av hans ordvalg, skriker Odd Grenland nå etter en rask avgjørelse. Måtte den også bli god.


Vi valgte oss mai

Av Bengt Eriksen - 16.mai.2007 @ 09:31

I 1985 startet det bratt. Det begynte med 3-0-tap i Bergen og fortsatte med 1-1 på Bryne. Dagen før nasjonaldagen tapte vi 2-0 for Molde på regntunge Ullevaal. Det så helsvart ut før vår fjerde kamp (femte serierunde) mot Start i Kristiansand søndag 19. mai.

Hva er det for slags fjollete antrekk? Skal de feste etter dette?

Omtrent slik (men bare omtrent) ordla Vålerengas svenske trener Olle Nordin seg da jeg forlot garderoben 16. mai 1985. Tapet for Molde tynget. En fin sesongoppkjøring virket ikke å være mye verdt nå. Og så løp jeg av gårde i en russedress for å rekke en ventende buss fullastet med idioter (etter oppførselen å dømme, altså)!

Natten til 17. og selveste nasjonaldagen ble lang, travel og innholdsrik (Tryvann, luepåleggelse, russefrokost, russetog osv.). Nå ventet de faste postene: Søvn og trening.

Olle kom løpende mot meg da jeg ankom Valle 18. mai kl. 0930. Han hadde sett ungdom i russedress for første gang dagen før. Jeg fikk ikke inntrykk av at han likte det han hadde sett!

Er du klar til i morgen? spurte han. Jeg fornemmet et solid tillitsbrudd hvis jeg svarte ja hvis jeg burde ha svart nei, med de følger det kunne få.

JA, sa jeg. (Det skulle forresten ha tatt seg ut med nei.)

Søndag 19. mai kom og Start ventet oss på solrike Kristiansand stadion. Jeg traff med pasningene, så godt at det ble en og annen målgivende til Jørn Andersen. Jeg jobbet som besatt. Olle skulle ikke få ta meg på innsats og forsøk. Startvingen Matta byttet side et par ganger. Han var lite fornøyd med måten trener Karsten utøvde sin misnøye på. Det endte med at Karsten satt seg på benken. Uten å mukke.

Vi vant 7-0. Punktum. (Jørn A scoret fire.)

Mandag 20. mai var det eksamen (norskstil). Jeg skrev om selvtillit. Det gikk fint. Trolig fordi jeg kom på at jeg var i form med alt jeg hadde rukket siden 16. mai. Bekreftelser hjelper på selvtilliten, spesielt hvis man har gitt det man kan for å oppnå bekreftelsene.

Jeg velger meg april, sa forfatteren. Vi valgte oss mai i 1985. Trenden snudde fordi vi hadde bestemt oss for å vinne på Kristiansand stadion. En god innstilling var, er og forblir en god start. Det ble demonstrert da Start slo nettopp Vålerenga på Sør Arena i forrige runde.

Det er ikke for sent for noen å justere innstillingene. Men grunnlaget for morgendagen legges i dag. Ha en god nasjonaldag!


5 av 18

Av Bengt Eriksen - 11.mai.2007 @ 10:52

På La Manga i februar spurte jeg noen sentrale VIF-ere: Hva om dere har 4 poeng etter 6 kamper? I dag viser det seg at jeg bommet med ett poeng i spørsmålsstillingen min.

Begrunnelsen for spørsmålet, var: Både VIF og RBK ansatte unge og ganske uerfarne trenere. En av begrunnelsene var de gode resultatene de hadde som vikarer i fjor høst. Med de resultatene skulle det litt til å overbevise noen om at hverken Petter Myhre eller Knut Tørum holdt mål. Kunne de klare å ta så mange poeng en høst i Tippeligaen, var vel det alene grunn god nok til å ansette dem!

Tja. Vel. Jeg tror det var Liverpools Bill Shankly som krevde svar av talentspeideren sin da sistnevnte hadde sett en spiller fem-seks ganger. Jeg kan ikke det, sa talentspeideren, for jeg har ennå ikke sett han og laget tape (i motgang). På den annen side: Det er friskt å satse på annet enn resirkulerte trenere, men heller ikke det er noen garanti for gode fremtidige resultater.

I forhold til fjorårshøsten skal VIF-spillerne og trener Petter Myhre få erfare at mye og mange forandrer seg når seire byttes med tap.

Spørsmålet er hvordan alle de involverte i Vålerenga forholder seg til det og hva de gjør med det!


Unoter på Gamle Gress

Av Bengt Eriksen - 04.mai.2007 @ 12:30
Det er ikke lenge før gresset er grønnere et annet sted i Drammen enn på Marienlyst. I mellomtiden skal Godset være best på Gamle Gress.

Seieren over Odd Grenland i første hjemmekamp var viktig. Å spille uavgjort mot LSK i den andre hjemmekampen var sterkt (10 mot 11 i ca. 80 minutter). Utrusingen til Espen Johnsen mot Odd var komisk. Unnfallenheten hans ved baklengsmålet i LSK-kampen var ikke mye bedre.

I fotball dreier det seg om å gjøre lagkameratene gode. Det kan gjøres på to måter: 1) Spille dem gode (utnytte det de mestrer best). 2) Unngå å spille dem dårlige (unngå situasjoner de ikke mestrer).

Mot LSK kunne og burde midtstopper Ronny Deila ha avverget situasjonen. Han trodde at Johnsen skulle gripe inn, men en midtstopper har ingenting med å tro i slike situasjoner. Deila skulle feid ballen vekk (i verste fall i Drammenselva). Spesielt når vi tenker på at Deila også var involvert i situasjonen som førte til baklengsmålet mot Odd.

På Ullevaal forrige helg fikk Vålerenga sin største sjanse forært av Godset. Et tilbakespill til Johnsen bidro sterkt til det. Johnsen sørget selv for å redde skuddet til Rune Lange. (Siden slike redninger er det Johnsen kan best, kan det hevdes at det er i tråd med 1) ovenfor, men det blir vel litt sært!)

Hele fotballverdenen vet at tilbakespill til Johnsen er å bryte med 2) ovenfor. Daværende RBK-er Erik Hoftun gjorde det en rekke ganger i en Royal League-kamp på Ullevaal for noen år siden. Det var dumt da, og det er dumt nå. Selvtilliten til Johnsen synker som en stein når utspillet havner andre steder enn der han hadde tenkt, og faren for baklengs er overhengende.

Det feiler ikke Gamle Gress noe. Det er en flott sang om Godset og Marienlyst. Mot LSK var gressmatta ujevn. Kan hende er den ujevn også mot Lyn søndag. Ujevn bane til tross, jeg tror Godset har mest å hente på å luke vekk unotene i forsvarsspillet.

Apropos løpegutter

Av Bengt Eriksen - 03.mai.2007 @ 20:19

For det første: Jeg lurer på mye, men ikke så mye at jeg bruker spørsmålstegn (?) i stedet for tankestrek (som ikke kan skrives i parentesen, for da blir det på ny et spørsmålstegn!). Verktøyet som skal oversette tegn fra mitt tekstdokument til bloggteksten, nekter å gjøre jobben sin. Det bruker konsekvent spørsmålstegn når det ikke vet bedre. Det er å anbefale for de fleste av oss, men som tegnsettingsoversetter (anførselstegn, tankestrek mv.) blir det ensidig og lite treffende.

For det andre: Det var langt fra min mening å starte en dopingdebatt (se kommentarene etter nevnte blogg). Langt mindre å spekulere vilt i hvilke spillere som kan være dopet. Jeg nevnte spillere fra 60-, 70-, 0g 80-tallet i tillegg til Gattuso nettopp for å påpeke hvor viktig såkalte arbeidsmaur har vært og er for fotballag.

Mer var det ikke.


Uvurderlige løpegutter

Av Bengt Eriksen - 03.mai.2007 @ 13:47

Fotball er ikke blitt mer moderne enn at AC Milans Gennaro Gattuso i går (igjen) gjorde det Nobby Stiles gjorde for Manchester United og England på 60-tallet og John McGovern gjorde for Nottingham Forest på 70- og 80-tallet. Å få tak i ballen og spille den til en medspiller, går aldri av fotballmoten!

At en engelskmann, en skotte og en gudbrandsdøl finner seg i å være grovarbeidere, er mer forståelig enn at en italiener ? omgitt av elegante og snobbete landsmenn og -kvinner ? finner seg i det. Men: Målsøm byttes ut med blåskjorta når kampen er i gang ? sånn er det med den saken!

Jeg aner ikke hvilke stilkrav Gattuso har utenfor banen, men på er ingen oppgave for stor og ingen for liten. Hans eksistensberettigelse som lagspiller hviler på at han får tak i ballen og spiller den til de såkalte stjernene så de skal få skinne. Det er grei skuring for en juniorspiller som vil opp og frem. Det er imponerende når meritterte Gattuso løper som om han var junior fremdeles (med en voldsom autoritet; vekk med deg, den ballen skal jeg ha!). Han har både skjønt og akseptert rollen sin.

Det er et avhengighetsforhold mellom grovarbeidere og finmekanikere. Det vet kloke trenere og managere. Brian Clough kjøpte McGovern uansett hvor han ble manager og han fikk kapteinsbindet hver gang. McGovern var garantisten for at entertainerne skulle få spillerom. McGovern og Forest ble europacupmestere i 1979 og 1980. Sir Matt Busby hadde Stiles til å få tak i ballen og George Best (med ball) til å sørge for finishen da United ble europacupmestere i 1968.

Hva har en gudbrandsdøl med dette å gjøre? I 1980 tok Arnfinn Moen nattoget fra Sel, T-banen til Helsfyr og bena fatt for å komme til treningsfeltet på Valle. Han ønsket å spille for Vålerenga. Han fikk kontrakt, løp inn et cupmesterskap i 1980 og et seriemesterskap i 1981, og så takket han for laget og tok toget tilbake til Sel.

Det lønner seg å jobbe hardt. Det vanskelige er å gidde det.


Bengt Eriksen

Fotballekspert i TV 2. Oppvokst på Oppsal og i Vålerengens Idrettsforening (VIF). Tidligere VIF-spiller og Drøbak/Frogn- og Skeid-trener i 1. divisjon og Tippeligaen. Utdannet økonom og fotballtrener.

desember 2007
ma ti on to fr
          1 2
3 4
5
6 7 8 9
10 11 12
13
14 15 16
17 18 19 20 21 22 23
24 25 26 27 28 29 30
31            
hits